Abraham et dårlig valg?
Denne artikkelen skrev jeg i
det danske tidskriftet Budskabet
2. mars 2005
Arne Helge Teigen.
En av de skikkelser som får en bred presentasjon i Skriften, er Abraham. Vi møter ham første gang i 1 Mos. 11. 27, og kan følge hans livshistorie i mange kapitler fremover. I det Nye testamentet vises det stadig til ham som den mann Gud utvalgte for å bli Israelsfolkets stamfar, Jesu stamfar, og de troendes åndelige far. Det står ikke mye i Skriften om hvorfor Gud utvalgte nettopp Abraham. Hans historie gir oss likevel tanker om hvordan Gud går frem når han utvelger mennesker, både til frelse og tjeneste. I denne artikkelen skal det gies noen glimt fra Abrahams liv og historie med tanke på å belyse spørsmålet om hvorfor Gud valgte akkurat ham som sin tjener med tanke på sin frelsesplan. Den som leser vil forhåpentligvis selv beveges til å tenke noe gjennom hva som skal til for å kunne tjene den levende Gud.
Abrahams tid og vår
Abraham levde i den andre store tidsepoke i menneskehetens historie. Den tid som hadde sin begynnelse etter syndefloden. Både hans egen tid og den epoke som lå forut for denne, viser hvordan syndens store makt ytrer seg, og fører menneskeheten inn i kollektivt frafall fra Gud. På Abrahams tid hadde Gud grepet inn for å stanse og begrense utfoldelsen av syndens makt allerede to ganger. Først ved syndefloden, dernest ved å forvirre menneskenes språk.
Likheten mellom Abrahams tid og den vi selv lever i er slående. Grunnen til dette er at syndens krefter har den samme makt også i våre dager. Overfor den mentalitet som preger vår tid kjenner troende mennesker på avmakt. Frafallets krefter synes å være sterkere enn de tiltak de selv går i gang med for å føre mennesker inn i troens samfunn med den levende Gud og frelser Jesus Kristus. I tillegg virker også syndens dragende og bindende makt sterkt også blant kristne mennesker. Likevel er det grunn til håp om frelse også i vår tid. Årsaken til det skal vi se nærmere på i det følgende.
Guds inngripen til frelse
I følge Skriften gjentar historien seg. Gang etter gang har menneskeheten beveget seg mot åndelig mørke og frafall. Samtidig viser det seg at den allmektige Gud griper inn i vår verdens mørke historie for å frelse mennesker fra syndens makt og fra Guds dom. De inngrep Gud i så måte har foretatt, har skjedd på de tidspunkter da syndens makt syntes å være sterkest, mørket tettest og håpløsheten størst. Guds handlemåte følger i disse tilfeller alltid et bestemt mønster: Først taler Gud inn i verden om hva han vil gjøre. Deretter gjør han det han har lovet. Ved å oppfyller sine løfter, tross den motstand Satan og den gud fiendtlige verden byr ham, viser Gud sin allmakt.
Den mørkeste og ondeste dag i menneskehetens historie er syndefallets dag, men selv på den dagen grep Gud inn og gav det første løfte om frelse (1. Mos 3. 15) . Han ville knuse Satan, og tilintetgjøre den makt som synden hadde vunnet over mennesket. Dette løftet ble oppfylt ved at Gud lot seg føde inn i den onde verden som gudmennesket Jesus Kristus. Ved hans lidelse, død og oppstandelse, er Satans og syndens makt definitivt knust. For at denne frelse skulle bli mulig måtte Gud imidlertid først skape et folk som Guds Sønn kunne fødes inn i, nemlig Israels folk.
Gud valgte Araham
Det er på det punkt i historien da Gud grep inn for å skape Israel at vi møter Abraham. Han er den mann Gud velger for å bli Israels stamfar. Han manglet ikke menneskelige kvalifikasjoner. Sannsynligvis var han høyt begavet. Han var modig, klok og rik. Tross alle disse fortrinn manglet han likevel den avgjørende forutsetning for at Gud kunne bruke ham i den tjeneste han var valgt til. Han kunne nemlig ikke få barn, fordi hans kone var barnløs.
Hvorfor valgte så Gud akkurat ham til å bli stamfar for sitt folk Israel? Svaret på dette spørsmålet lærer oss noe helt avgjørende om hvordan Gud går frem når han velger ut menneskelige redskaper med tanke på å fullføre sin frelsesplan. Gud velger slik at selv det mest resurssterke menneske opplever at det ikke kan utføre den tjeneste Gud vil bruke det til. Slik var det med Moses, kong David, kong Saul og med Paulus for å nevne noen.
Når det gjelder Abrahams historie viser den samtidig også at Gud gav ham den avgjørende forutsetning for å kunne bli brukt av Gud, nemlig troen. Hva dette betyr kan imidlertid lett misforståes. Hva den tro som kvalifiserer til tjeneste for Gud består i, finnes det nemlig mange meninger om, også blant mennesker som bekjenner seg som kristne. Ikke sjelden møter man den oppfatning at det er nødvendig å ha tilstrekkelige tro på seg selv for å bli brukt av Gud. Sannheten er likevel at dette ikke er i harmoni med den tro Herren ser etter når han søker en tjener. Dette forstår vi når vi ser nærmere på hva det er for slags tro Gud gav Aabraham for å kunne bruke ham.
Abrahams tro og vår
Abrahams tro har noe ved seg som gjør at den skiller seg vesentlig fra all annen tro som vi møter hos mennesker. Den ytret seg som en tro på Herren alene, og den var av en slik karakter at han ble frelst ved den. Frelsen ved troen består i at Gud rettferdiggjør den som selv ikke har gjerninger å vise frem for Gud. Slik var det med Abraham, og slik er det for deg, så sant du har den sanne og frelsende tro.
Forholdet er imidlertid at den tro Abraham ble frelst ved også ble helt avgjørende for hans tjeneste. Gud sørget nemlig for å bringe Abrahams tro på hva Gud kunne utrette ved ham, i harmoni med den tro han ble frelst ved. Liksom Abraham ikke kunne ha tro på seg selv og sine egne gjerninger med tanke på frelsen, kunne han derfor heller ikke ha tro på seg selv og sine egne forutsetninger i sin tjeneste.
Et forhold som ikke alle er oppmerksom på, er at den frelsende tro ikke bare rettes oppad mot Gud, men at den også vil ta makt over det troende menneskes tanker, liv og tjeneste. Når dette skjer oppstår ofte en personlig og indre konflikt, fordi også troende mennesker har trang til å opphøye seg selv i stedet for å opphøye Herren. I denne kamp er det nødvendig at den frelsende tro seirer og får makt.
Selvopphøyelse og tro på egne forutsetninger er nemlig det største hinder for at Gud kan bruke et menneske i sin tjeneste. Derfor føres ethvert menneske som Gud vil bruke i sin tjeneste inn i en kamp, der selvtroen tilintetgjøres. Bare slik kan Gud besørge at troen på Guds allmakt og godhet vokser, slik at det troende menneske settes i stand til å tjene Herren. Slik gikk det Abraham. Gud tok fra ham troen på at han virkelig kunne tjene Gud, og gav ham i stedet troen på at intet er umulig for Gud. Dette skal vi se nærmere på i det følgende.
Hvordan Gud satte Abraham i bevegelse
Underlig nok står det ikke noe om når og hvordan Abraham kom til tro på Herren. Første gang vi møter ham i Skriften er når Gud er i ferd med å føre ham inn i sin tjeneste. Denne tjeneste skulle begynne med et brudd med den by og det land der han bodde, med slekten, og etterhvert også med farens hus. Abrahams liv skulle få en annen retning. Dets mål var det land Herren ville gi ham (1. Mos. 12. 1 ff).
Herrens bud om å bryte opp må ha virket lammende på Abraham. Å foreta et slikt brudd med slekt og venner var risikofylt for en beduin. Bruddet var likevel et nødvendig skritt på Herrens vei, for at Gud skulle kunne bruke ham. I seg selv innebar dette skritt at Abraham i tro måtte overlate sitt liv til Herren. Hva var det så som satte den troende Abraham i bevegelse slik at han foretok dette brudd?
Til dette spørsmål gies kun ett svar. Abraham ble beveget av de løfter Gud gav ham. La oss aldri glemme det. Dypest sett er det ikke oppfordringer, eller såkalte utfordringer som kan bevege frelste mennesker inn i sann tjeneste for Gud, men løfter om hva Gud i sin allmakt vil og kan gjøre. Etter å ha gitt Abraham den lammende befaling om å bryte opp, talte Gud derfor til ham om alt hva han ville gjøre for ham og ved ham. I disse løftene sies faktisk intet om hva Abraham kunne formå ved egen kraft. Det settes overhode ingen krav til ham. Les bare fra 1. Mos 12. 2 ? 3, for å forsikre deg om det, slik talte nemlig Herren: Jeg vil gjøre deg til et stort folk, jeg vil velsigne deg, jeg vil gi deg landet, og jeg vil gjøre deg til en velsignelse ? og i deg skal alle jordens slekter velsignes.
Hva gjorde så Abraham? Han hørte på Guds løfter, og så brøt han opp og dro ut mot det lovede land. Han begynte på en reise der han etter hvert møtte store vanskeligheter og hindringer. Blant annet opplevde han et brudd med brorsønnen Lot, som hadde fulgte ham et stykke på reisen (1. Mos. 13 1 ff). Det er ingen tvil om at også Lot var et frelst menneske. I korthet må det likevel sies om ham, at hans liv ikke ble preget av den frelsende tro på samme måte som Abraham. Dette gav seg uttrykk i at Lot foretok valg i livet som viste at han ikke søkte Guds rike først. Hans valg førte ham derfor også inn i en åndelig sett farlig situasjon, han søkte nemlig bosted i byen Sodoma som var kjent for sin umoral. Så ble han da også representativ for den type troende mennesker som Gud vanskelig kan bruke.
Hvordan Gud stadig lot Abraham leve i troen
Når det derimot gjelder Abraham, førte Gud ham slik at troen som han var frelst ved, i stadig større grad kom til å prege hans livsførsel. Først og fremst skjedde dette ved at Gud ventet med å oppfylle det løfte han hadde gitt ham. For mennesker som tjener Herren er det litt av en prøvelse å oppleve at Gud venter med å oppfylle de løfter vi håper på, når det gjelder andre menneskers frelse. Særlig er det vanskelig når det dreier seg om personer som står os nær og som vi ber for. Det er også en prøvelse når livet preges av hverdagslige vanskeligheter slik det skjedde med Abraham. Vi skal likevel merke oss at etter flere hårde år med reiser og krig, kom Gud til slutt selv trøstet Abraham (1. Mos. 15. 1 ff).
Denne samtalen gir oss et glimt inn i et troende menneskes kamp. Den viser også hvordan Gud trøster den som er i en slik kamp og ved det styrker troen. Abraham la hele sin nød og alle sine skuffede forventninger frem for Herren: ?Jeg går barnløs bort? klaget han. Men slik situasjonen så ut for ham, så den ikke ut for Gud. Derfor gav Gud Abraham noe som styrket hans tro nettopp i denne situasjon da mørke tanker preget hans sinn. Gud talte løftenes ord enda en gang, og ved det ble Abrahams tro på nytt tent (1. Mos. 15. 4). Hvor nøye den tro på Guds løfter som skaptes ved disse ord er forbundet med den frelsende tro, ser vi av at Skriften i denne sammenheng sier at Gud regnet Abraham denne tro til rettferdighet (v. 6).
Abrahams tjeneste ble med dette ikke bare å få sønnen Isak. Han ble også gjort til et forbilde for ethvert menneske som lever i den frelsende tro, slik at vi kan kjenne oss igjen i Abrahams troskamp. Om denne kan vi lese i Rom 4. 17 ff. I den tid da Abraham ventet på at Gud skulle oppfylle sitt løfte ble hans tro i virkeligheten styrket. Fordi han fikk oppleve at de naturlige forutsetninger for at løftet kunne oppfylles ikke var til stede, ble hans forventinger og hans håp til Herren stadig større. Han ble sterk i sin tro i det han gav Gud æren står det. Derfor kunne også Gud stadig bruke ham.
Gud vil beholde æren
Var Abraham et dårlig valg? ?Menneskelig? sett må svaret være ja. Abraham ble jo valgt til noe som han fullt og helt manglet forutsetninger for. At det ?menneskelige? svar på dette spørsmålet blir ja, viser imidlertid hvor uendelig fjernt ?menneskelige? vurderinger befinner seg fra Guds tanker. I seg selv bør dette gi oss en påminnelse om at Guds måte å gå frem på bygger på en forutsetning som det er høyst ?menneskelig? å glemme, nemlig at Gud er allmektig og selv vil ha æren for hele sin frelsesgjerning.
Hvorfor vil Gud beholde æren? Svaret er at når Gud alene får æren for hvert eneste menneskes frelse, så blir også hans uendelig nåde og kjærlighet gjort synlig for oss. Når det skjer blir vi som tror nettopp styrket i troen på Herren. Når den ære som tilkommer Gud derimot deles med mennesker, eller fullt og helt gies til mennesker i stedet for til Gud, skades troen. I ytterste konsekvens dør den, fordi den da ikke lenger rettes mot Gud. Frafallet er den nærliggende følge, når mennesker får ære i stedet for Herren Jesus selv.
Derfor advarer også Jesus om at det i endens tid skal fremstå falske hyrder og profeter som tar æren fra Gud og i stedet samler mennesker om sin egen person. En slik frafallets mentalitet preger dessverre vår tid i stor grad (Mat. 7. 15 ff). Det er fordi Gud elsker oss syndere med en uendelig og bunnløs kjærlighet at han søker og tilbyr oss sin nåde og frelse for Jesu skyld. Det er fordi han vil eie hver eneste en av oss, at han fornedret seg selv til døden på korset og gjorde opp vår gjeld med Gud. Denne kjærlighet alene er bevegrunnen til at han velger sine tjenere og sender dem ut i verden med budskapet om nåden.
Sine tjenere vil han alltid bruke på en måte som gjør at de ikke skygger for ham, hans ære, makt og kjærlighet. Nettopp derfor velger han slike som ikke er noe i menneskers øyne, og nettopp derfor sørger han også for å føre dem slik i livet at de fratas troen på egen makt og kraft, og samtidig blir styrket i troen på Herren. For deg som tror blir spørsmålet om du vil tjene Gud på disse premisser?
Kanskje byr det deg imot fordi det gjør deg alt for liten og påtvinger deg en altfor barnlig tro på Herrens storhet og makt? Tjener du likevel Herren på disse premisser skal du i sannhet også få glede i din tjeneste. Glede over at Herren oppfyller sine løfter i sin tid, og over at han formår langt utover det du selv er i stand til å forstå. Om ikke før skal du visselig se det i Himmelen. La oss derfor, så mange som er i tjeneste for Herren, be Ham bevarer oss i troen, slik at vi, etter å ha uttømt våre krefter for Ham likevel kan prise vår Herre og Gud slik det står skrevet i Johannes Åpenbaring 7. 12; ?æren og makten og styrken tilhører vår Gud i all evighet?. Amen?.
En av de skikkelser som får en bred presentasjon i Skriften, er Abraham. Vi møter ham første gang i 1 Mos. 11. 27, og kan følge hans livshistorie i mange kapitler fremover. I det Nye testamentet vises det stadig til ham som den mann Gud utvalgte for å bli Israelsfolkets stamfar, Jesu stamfar, og de troendes åndelige far. Det står ikke mye i Skriften om hvorfor Gud utvalgte nettopp Abraham. Hans historie gir oss likevel tanker om hvordan Gud går frem når han utvelger mennesker, både til frelse og tjeneste. I denne artikkelen skal det gies noen glimt fra Abrahams liv og historie med tanke på å belyse spørsmålet om hvorfor Gud valgte akkurat ham som sin tjener med tanke på sin frelsesplan. Den som leser vil forhåpentligvis selv beveges til å tenke noe gjennom hva som skal til for å kunne tjene den levende Gud.
Abrahams tid og vår
Abraham levde i den andre store tidsepoke i menneskehetens historie. Den tid som hadde sin begynnelse etter syndefloden. Både hans egen tid og den epoke som lå forut for denne, viser hvordan syndens store makt ytrer seg, og fører menneskeheten inn i kollektivt frafall fra Gud. På Abrahams tid hadde Gud grepet inn for å stanse og begrense utfoldelsen av syndens makt allerede to ganger. Først ved syndefloden, dernest ved å forvirre menneskenes språk.
Likheten mellom Abrahams tid og den vi selv lever i er slående. Grunnen til dette er at syndens krefter har den samme makt også i våre dager. Overfor den mentalitet som preger vår tid kjenner troende mennesker på avmakt. Frafallets krefter synes å være sterkere enn de tiltak de selv går i gang med for å føre mennesker inn i troens samfunn med den levende Gud og frelser Jesus Kristus. I tillegg virker også syndens dragende og bindende makt sterkt også blant kristne mennesker. Likevel er det grunn til håp om frelse også i vår tid. Årsaken til det skal vi se nærmere på i det følgende.
Guds inngripen til frelse
I følge Skriften gjentar historien seg. Gang etter gang har menneskeheten beveget seg mot åndelig mørke og frafall. Samtidig viser det seg at den allmektige Gud griper inn i vår verdens mørke historie for å frelse mennesker fra syndens makt og fra Guds dom. De inngrep Gud i så måte har foretatt, har skjedd på de tidspunkter da syndens makt syntes å være sterkest, mørket tettest og håpløsheten størst. Guds handlemåte følger i disse tilfeller alltid et bestemt mønster: Først taler Gud inn i verden om hva han vil gjøre. Deretter gjør han det han har lovet. Ved å oppfyller sine løfter, tross den motstand Satan og den gud fiendtlige verden byr ham, viser Gud sin allmakt.
Den mørkeste og ondeste dag i menneskehetens historie er syndefallets dag, men selv på den dagen grep Gud inn og gav det første løfte om frelse (1. Mos 3. 15) . Han ville knuse Satan, og tilintetgjøre den makt som synden hadde vunnet over mennesket. Dette løftet ble oppfylt ved at Gud lot seg føde inn i den onde verden som gudmennesket Jesus Kristus. Ved hans lidelse, død og oppstandelse, er Satans og syndens makt definitivt knust. For at denne frelse skulle bli mulig måtte Gud imidlertid først skape et folk som Guds Sønn kunne fødes inn i, nemlig Israels folk.
Gud valgte Araham
Det er på det punkt i historien da Gud grep inn for å skape Israel at vi møter Abraham. Han er den mann Gud velger for å bli Israels stamfar. Han manglet ikke menneskelige kvalifikasjoner. Sannsynligvis var han høyt begavet. Han var modig, klok og rik. Tross alle disse fortrinn manglet han likevel den avgjørende forutsetning for at Gud kunne bruke ham i den tjeneste han var valgt til. Han kunne nemlig ikke få barn, fordi hans kone var barnløs.
Hvorfor valgte så Gud akkurat ham til å bli stamfar for sitt folk Israel? Svaret på dette spørsmålet lærer oss noe helt avgjørende om hvordan Gud går frem når han velger ut menneskelige redskaper med tanke på å fullføre sin frelsesplan. Gud velger slik at selv det mest resurssterke menneske opplever at det ikke kan utføre den tjeneste Gud vil bruke det til. Slik var det med Moses, kong David, kong Saul og med Paulus for å nevne noen.
Når det gjelder Abrahams historie viser den samtidig også at Gud gav ham den avgjørende forutsetning for å kunne bli brukt av Gud, nemlig troen. Hva dette betyr kan imidlertid lett misforståes. Hva den tro som kvalifiserer til tjeneste for Gud består i, finnes det nemlig mange meninger om, også blant mennesker som bekjenner seg som kristne. Ikke sjelden møter man den oppfatning at det er nødvendig å ha tilstrekkelige tro på seg selv for å bli brukt av Gud. Sannheten er likevel at dette ikke er i harmoni med den tro Herren ser etter når han søker en tjener. Dette forstår vi når vi ser nærmere på hva det er for slags tro Gud gav Aabraham for å kunne bruke ham.
Abrahams tro og vår
Abrahams tro har noe ved seg som gjør at den skiller seg vesentlig fra all annen tro som vi møter hos mennesker. Den ytret seg som en tro på Herren alene, og den var av en slik karakter at han ble frelst ved den. Frelsen ved troen består i at Gud rettferdiggjør den som selv ikke har gjerninger å vise frem for Gud. Slik var det med Abraham, og slik er det for deg, så sant du har den sanne og frelsende tro.
Forholdet er imidlertid at den tro Abraham ble frelst ved også ble helt avgjørende for hans tjeneste. Gud sørget nemlig for å bringe Abrahams tro på hva Gud kunne utrette ved ham, i harmoni med den tro han ble frelst ved. Liksom Abraham ikke kunne ha tro på seg selv og sine egne gjerninger med tanke på frelsen, kunne han derfor heller ikke ha tro på seg selv og sine egne forutsetninger i sin tjeneste.
Et forhold som ikke alle er oppmerksom på, er at den frelsende tro ikke bare rettes oppad mot Gud, men at den også vil ta makt over det troende menneskes tanker, liv og tjeneste. Når dette skjer oppstår ofte en personlig og indre konflikt, fordi også troende mennesker har trang til å opphøye seg selv i stedet for å opphøye Herren. I denne kamp er det nødvendig at den frelsende tro seirer og får makt.
Selvopphøyelse og tro på egne forutsetninger er nemlig det største hinder for at Gud kan bruke et menneske i sin tjeneste. Derfor føres ethvert menneske som Gud vil bruke i sin tjeneste inn i en kamp, der selvtroen tilintetgjøres. Bare slik kan Gud besørge at troen på Guds allmakt og godhet vokser, slik at det troende menneske settes i stand til å tjene Herren. Slik gikk det Abraham. Gud tok fra ham troen på at han virkelig kunne tjene Gud, og gav ham i stedet troen på at intet er umulig for Gud. Dette skal vi se nærmere på i det følgende.
Hvordan Gud satte Abraham i bevegelse
Underlig nok står det ikke noe om når og hvordan Abraham kom til tro på Herren. Første gang vi møter ham i Skriften er når Gud er i ferd med å føre ham inn i sin tjeneste. Denne tjeneste skulle begynne med et brudd med den by og det land der han bodde, med slekten, og etterhvert også med farens hus. Abrahams liv skulle få en annen retning. Dets mål var det land Herren ville gi ham (1. Mos. 12. 1 ff).
Herrens bud om å bryte opp må ha virket lammende på Abraham. Å foreta et slikt brudd med slekt og venner var risikofylt for en beduin. Bruddet var likevel et nødvendig skritt på Herrens vei, for at Gud skulle kunne bruke ham. I seg selv innebar dette skritt at Abraham i tro måtte overlate sitt liv til Herren. Hva var det så som satte den troende Abraham i bevegelse slik at han foretok dette brudd?
Til dette spørsmål gies kun ett svar. Abraham ble beveget av de løfter Gud gav ham. La oss aldri glemme det. Dypest sett er det ikke oppfordringer, eller såkalte utfordringer som kan bevege frelste mennesker inn i sann tjeneste for Gud, men løfter om hva Gud i sin allmakt vil og kan gjøre. Etter å ha gitt Abraham den lammende befaling om å bryte opp, talte Gud derfor til ham om alt hva han ville gjøre for ham og ved ham. I disse løftene sies faktisk intet om hva Abraham kunne formå ved egen kraft. Det settes overhode ingen krav til ham. Les bare fra 1. Mos 12. 2 ? 3, for å forsikre deg om det, slik talte nemlig Herren: Jeg vil gjøre deg til et stort folk, jeg vil velsigne deg, jeg vil gi deg landet, og jeg vil gjøre deg til en velsignelse ? og i deg skal alle jordens slekter velsignes.
Hva gjorde så Abraham? Han hørte på Guds løfter, og så brøt han opp og dro ut mot det lovede land. Han begynte på en reise der han etter hvert møtte store vanskeligheter og hindringer. Blant annet opplevde han et brudd med brorsønnen Lot, som hadde fulgte ham et stykke på reisen (1. Mos. 13 1 ff). Det er ingen tvil om at også Lot var et frelst menneske. I korthet må det likevel sies om ham, at hans liv ikke ble preget av den frelsende tro på samme måte som Abraham. Dette gav seg uttrykk i at Lot foretok valg i livet som viste at han ikke søkte Guds rike først. Hans valg førte ham derfor også inn i en åndelig sett farlig situasjon, han søkte nemlig bosted i byen Sodoma som var kjent for sin umoral. Så ble han da også representativ for den type troende mennesker som Gud vanskelig kan bruke.
Hvordan Gud stadig lot Abraham leve i troen
Når det derimot gjelder Abraham, førte Gud ham slik at troen som han var frelst ved, i stadig større grad kom til å prege hans livsførsel. Først og fremst skjedde dette ved at Gud ventet med å oppfylle det løfte han hadde gitt ham. For mennesker som tjener Herren er det litt av en prøvelse å oppleve at Gud venter med å oppfylle de løfter vi håper på, når det gjelder andre menneskers frelse. Særlig er det vanskelig når det dreier seg om personer som står os nær og som vi ber for. Det er også en prøvelse når livet preges av hverdagslige vanskeligheter slik det skjedde med Abraham. Vi skal likevel merke oss at etter flere hårde år med reiser og krig, kom Gud til slutt selv trøstet Abraham (1. Mos. 15. 1 ff).
Denne samtalen gir oss et glimt inn i et troende menneskes kamp. Den viser også hvordan Gud trøster den som er i en slik kamp og ved det styrker troen. Abraham la hele sin nød og alle sine skuffede forventninger frem for Herren: ?Jeg går barnløs bort? klaget han. Men slik situasjonen så ut for ham, så den ikke ut for Gud. Derfor gav Gud Abraham noe som styrket hans tro nettopp i denne situasjon da mørke tanker preget hans sinn. Gud talte løftenes ord enda en gang, og ved det ble Abrahams tro på nytt tent (1. Mos. 15. 4). Hvor nøye den tro på Guds løfter som skaptes ved disse ord er forbundet med den frelsende tro, ser vi av at Skriften i denne sammenheng sier at Gud regnet Abraham denne tro til rettferdighet (v. 6).
Abrahams tjeneste ble med dette ikke bare å få sønnen Isak. Han ble også gjort til et forbilde for ethvert menneske som lever i den frelsende tro, slik at vi kan kjenne oss igjen i Abrahams troskamp. Om denne kan vi lese i Rom 4. 17 ff. I den tid da Abraham ventet på at Gud skulle oppfylle sitt løfte ble hans tro i virkeligheten styrket. Fordi han fikk oppleve at de naturlige forutsetninger for at løftet kunne oppfylles ikke var til stede, ble hans forventinger og hans håp til Herren stadig større. Han ble sterk i sin tro i det han gav Gud æren står det. Derfor kunne også Gud stadig bruke ham.
Gud vil beholde æren
Var Abraham et dårlig valg? ?Menneskelig? sett må svaret være ja. Abraham ble jo valgt til noe som han fullt og helt manglet forutsetninger for. At det ?menneskelige? svar på dette spørsmålet blir ja, viser imidlertid hvor uendelig fjernt ?menneskelige? vurderinger befinner seg fra Guds tanker. I seg selv bør dette gi oss en påminnelse om at Guds måte å gå frem på bygger på en forutsetning som det er høyst ?menneskelig? å glemme, nemlig at Gud er allmektig og selv vil ha æren for hele sin frelsesgjerning.
Hvorfor vil Gud beholde æren? Svaret er at når Gud alene får æren for hvert eneste menneskes frelse, så blir også hans uendelig nåde og kjærlighet gjort synlig for oss. Når det skjer blir vi som tror nettopp styrket i troen på Herren. Når den ære som tilkommer Gud derimot deles med mennesker, eller fullt og helt gies til mennesker i stedet for til Gud, skades troen. I ytterste konsekvens dør den, fordi den da ikke lenger rettes mot Gud. Frafallet er den nærliggende følge, når mennesker får ære i stedet for Herren Jesus selv.
Derfor advarer også Jesus om at det i endens tid skal fremstå falske hyrder og profeter som tar æren fra Gud og i stedet samler mennesker om sin egen person. En slik frafallets mentalitet preger dessverre vår tid i stor grad (Mat. 7. 15 ff). Det er fordi Gud elsker oss syndere med en uendelig og bunnløs kjærlighet at han søker og tilbyr oss sin nåde og frelse for Jesu skyld. Det er fordi han vil eie hver eneste en av oss, at han fornedret seg selv til døden på korset og gjorde opp vår gjeld med Gud. Denne kjærlighet alene er bevegrunnen til at han velger sine tjenere og sender dem ut i verden med budskapet om nåden.
Sine tjenere vil han alltid bruke på en måte som gjør at de ikke skygger for ham, hans ære, makt og kjærlighet. Nettopp derfor velger han slike som ikke er noe i menneskers øyne, og nettopp derfor sørger han også for å føre dem slik i livet at de fratas troen på egen makt og kraft, og samtidig blir styrket i troen på Herren. For deg som tror blir spørsmålet om du vil tjene Gud på disse premisser?
Kanskje byr det deg imot fordi det gjør deg alt for liten og påtvinger deg en altfor barnlig tro på Herrens storhet og makt? Tjener du likevel Herren på disse premisser skal du i sannhet også få glede i din tjeneste. Glede over at Herren oppfyller sine løfter i sin tid, og over at han formår langt utover det du selv er i stand til å forstå. Om ikke før skal du visselig se det i Himmelen. La oss derfor, så mange som er i tjeneste for Herren, be Ham bevarer oss i troen, slik at vi, etter å ha uttømt våre krefter for Ham likevel kan prise vår Herre og Gud slik det står skrevet i Johannes Åpenbaring 7. 12; ?æren og makten og styrken tilhører vår Gud i all evighet?. Amen?.
23.01.2007 kl.12:44
June
31.01.2007 kl.11:37