APOSTLENES TID ER FORBI - MEN ORDET DE SKREV LEVER

 

Helt fra de første kristnes tid, har man ansett skriftene i Det nye testamentet for å være apostoliske. Dette betyr at de enten er skrevet av en av Jesu apostler, eller av apostlenes disipler. Skal vi forstå hva Bibelens autoritet består i er det derfor nødvendig å forstå hva en apostel er. 

Ordet apostel er utledet av det greske ordet apostello, som betyr å sende. På Jesu tid ble dette ordet brukt om mennesker som hadde fått fullmakt til å representere en person av høy rang og verdighet. Konger kunne peke ut en person til å være sin fullmektige utsending, eller bemyndigede representant. Apostelen var forpliktet til å bringe videre det han ble pålagt å si. Det han sa, skulle mottas som om de var kongens ord. En apostels myndighet ble følgelig bestemt av hvem han representerte, og hva slags myndighet han hadde fått tildelt.

Slik var det også med de personene som Jesus utvalgte til å være sine bemyndigede apostler. De var valgt av Jesus til å være hans utsendinger i en helt bestemt betydning. De skulle formidle Guds ord til menneskene, slik at Guds åpenbaring kunne fullendes. I Lukas 6: 13 leser vi at Jesus valgte ut tolv menn av sine disipler til å være apostler i denne betydningen. Navnene på de tolv ramses opp i fortsettelsen av dette bibelordet: 

Da det ble dag, kalte han til seg disiplene sine, og av dem valgte han ut tolv, som han også kalte apostler. (Se også Matteus 10: 2 ff.).

Apostlene kunne ikke komme med sin egen lære. De skulle, som apostelen Paulus sier i Gal 1.11 ‑ 12, bare meddele det som de hadde fått åpenbart av Jesus Kristus, og Den Hellige Ånd. På denne bakgrunn forstår vi hvorfor Apostlenes lære fikk en helt spesiell autoritet blant de første kristne. Den læren de kom med ble mottatt som Guds eget ord, og apostlene selv betraktet det de lærte som Guds ord. Dette fremgår av følgende bibelord:

Da dere fikk det ordet som vi forkynte, tok dere imot det, ikke som et menneskeord, men som det sannhet er, som Guds ord, som virker med kraft i dere som tror (1. Tes 2:13).

Apostlenes lære ble likestilt med Det gamle testamentets ord og lære. Apostlene ble ansett for å være lærere som formidlet Guds ord til mennesker, slik profetene gjorde det i den gamle pakt, før Jesus ble født.

 

Åpenbaringen er avsluttet.

Noen tror at Gud ennå sender apostler og budbringere som står på lik linje med Jesu apostler. De mener at disse personene formidler ny kunnskap om Gud, i tillegg til det som allerede er gitt i Bibelen. Fra enkelte hold hevdes også at det vil komme en ny apostolisk tid like før Jesu gjenkomst. I denne tiden skal Gud på nytt sende apostler. Disse skal gjøre store under og tegn, de skal stå i spissen for en seirende menighet, og Gud skal tale gjennom dem slik han talte gjennom apostlene Peter, Johannes og Paulus. Disse oppfatningen er ikke i samsvar med Guds ord. Jeg vil begrunne dette kort i det følgende. Jeg begynner med å si noe mer om hva det ville si å være Jesu apostel.

For å være Jesu spesielt utvalgte apostel måtte visse forutsetninger oppfylles. Dette fremgår av noe som skjedde kort etter Jesus oppstandelse. Da samlet disiplene seg for å velge en person som kunne være apostel i stedet for Judas, hans som forrådte Jesus. Dersom man skulle bli valgt til dette, måtte man ha fulgt Jesus helt fra den tiden da han begynte sin virksomhet, og man måtte være vitne til Jesu oppstandelse. Vi leser om dette i Apostlenes gjerninger. Her fortelles det at apostelen Peter stod frem og tok til orde for å velge en ny apostel i stedet for Judas. Peter sier blant annet følgende:

 Derfor bør en av de mennene som fulgte med oss hele tiden mens Herren Jesus gikk inn og ut blant oss, like fra han ble døpt av Johannes til den dagen han ble tatt opp fra oss, en av disse mennene bør sammen med oss være vitne om hans oppstandelse. (Apostlenes gjerninger 1: 21 - 22)

Disiplene fant bare to personer som oppfylte dette kravet, og trakk lodd om hvem av dem som skulle blir en av de tolv. Denne fremgangsmåten viser at ingen nålevende kan være apostel i samme betydning som de tolv. Grunnen er ganske enkelt at vi ikke har fulgt Jesus under hans jordiske liv. Vi kan heller ikke være vitne til Jesu oppstandelse slik de var.

Overfor dette peker noen på at det også kom en annen apostel etter Jesu død og oppstandelse, nemlig Paulus. Det er ingen tvil om at Paulus står i en noe annen stilling enn de tolv. Samtidig forteller Bibelen at også Paulus møtte den oppstandne Jesus. Han ble også anerkjent som apostel av de andre apostlene. Liksom dem hadde Paulus også mottatt den læren han formidlet, direkte fra Jesus, uten noen mellomperson. Paulus skriver om dette i Galaterbrevet 1. 11 - 12:

Jeg kunngjør dere, brødre, at det evangelium som er blitt forkynt av meg, ikke er menneskeverk. Heller ikke har jeg mottatt det eller lært det av noe menneske, men ved Jesu Kristi åpenbaring.

Bibelen forteller ellers at Paulus hadde en fortid som ivrig motstander og forfølger av de kristne. Han møtte den oppstandne Jesus Kristus da han var på vei til Damaskus for å sette de kristne i fengsel. Dette møtet forandret hans liv totalt. Det førte til at han ble omvendt, og fikk kall til å være apostel, særlig for de som ikke er jøder. (Apostlenes gjerninger 9: 1 - 22).

Så langt kan vi si at ingen kan være Jesu apostler i dag, fordi de ikke kan ha vært vitner til Jesu oppstandelse, eller ha mottatt noen lære direkte fra Jesus selv. Det finnes ut over dette også andre argumenter for å hevde at apostlenes tid er forbi. I 1. Kor 15. 9 skriver Paulus noen ord som er litt vanskelige å oversette. I norsk Bibel står det at han omtaler seg selv som den minste av alle apostlene. Flere påpeker at ordet «minste» også kan oversettes med «den siste». Det betyr i tilfelle at Paulus var den siste som ble kalt inn i den spesielle tjenesten som består i å være Jesu apostel.

La oss trekke frem et argument til. I Galaterbrevet tar Paulus et oppgjør med noen forkynnere og lærere som har besøkt menigheten etter at han selv var der. Disse hadde kommet med en lære som var annerledes enn den Paulus selv hadde forkynt. Paulus avviser den læren som disse personene kom med. Grunnen er at det de lærte ikke var i samsvar med den læren som Paulus hadde kommet med. Dette oppgjøret skyldes ikke uenighet mellom teologer. Paulus er bevisst på at han er apostel, og at han derfor er utvalgt til å meddele en lære som han har mottatt fra Gud selv. Med dette gjør Paulus det klart at den læren som han har formidlet fra Gud, må være overordnet norm for det som ellers forkynnes og læres i menigheten.

Det siste argumentet som skal føres frem her, kan vi hente ut fra Johannes evangeliet kapittel 16. Dette kapitlet gjengir store deler av Jesu avskjedstale til sine utvalgte apostler. Jesus lovte å sende dem «talsmannen», altså Den Hellige Ånd, etter sin oppstandelse. Åndens skulle veilede dem til hele sannheten:

Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale av seg selv, men det han hører, skal han tale, og de kommende ting skal han forkynne for dere. Johannes 16: 13.

Etter Jesu oppstandelse var frelsen fullført, og derfor kunne også Guds åpenbaring fullføres. Vi skal ikke legge noe til det som står i Bibelen, og vi skal derfor ikke høre på personer som mener de har status som apostler på lik linje med Paulus og de tolv som Jesus utvalgte.

Apostlenes tid er forbi for lenge siden. Men, ordet Gud gav oss gjennom dem, lever.

 

 

 

 

 

Én kommentar

JTLie

05.04.2016 kl.21:52

I 1. Kor står det SATT apostler. Kan vi ut fra dette slå fast at det skjedde i fortid, men ikke nå? Altså siden det ikke står han SETTER apostler?

Skriv en ny kommentar

hits