SKRIFT OG TRADISJON I KATOLSK OG LUTHERSK TEOLOGI

 

Begrepene Skrift og tradisjon er kjent blant folk som har en viss interesse for teologi. En skal ikke ha lest mye før en forstår at disse ordene viser til en problematikk det er uenighet om. Her skal vi se nærmere på forskjellen mellom Romersk katolsk og luthersk oppfatning av denne saken. Deretter vil jeg peke på enkelte utfordringer denne problematikken stiller oss overfor.

 

I følge klassisk luthersk teologi, er Skriften den eneste kilde og norm for troen. Ordet tradisjon har en noe tvetydig betydning i lutherske sammenhenger. Under reformasjonstiden ble ordet brukt som betegnelse på teologiske skrifter, liturgier ol, som hadde utviklet seg i kirken gjennom tidene. Det nye, og på mange måter avgjørende med reformasjonen, var at det ble etablert en bestemt oppfatning av forholdet mellom Skriften og den bestående læretradisjon. Fordi Guds åpenbaring ble ansett som avsluttet med Den nye testamentet, ble alt som kunne kalles tradisjon underordnet Bibelen. Bare det som klart kunne utledes av Bibelen kunne godtas som gyldig lære for kirken. Som kjent førte dette til at reformatorene avviste store deler av den romersk katolske læretradisjon.

 

I Den romersk katolske kirke er det annerledes. Her settes Skriften og tradisjonen på samme nivå, og betraktes som likeverdige kilder for troen. Denne oppfatningen er gammel, og den videreføres også i vår tid. Dette fremgår blant annet av dokumentet ? Dei verbum? fra 2 Vatikankonsil (1962 ? 65). Her slutter man seg til Tridentinerkonsilet (1545 ? 1563), og hevder at Skrift og tradisjon skal ?æres med like stor pietet og ærbødighet?. Det forutsettes likevel en viss forskjell mellom Skrift og tradisjon også i Den katolske kirke. Ordet tradisjon betegner trosoverleveringer som videreføres fra generasjon til generasjon i kirken. Bibelen betraktes som skriftlig nedtegning av tradisjonen. I tid kommer derfor tradisjonen før Skriften. I følge katolsk oppfatning, gjelder dette både Det gamle og Det nye testamentet. Hele Bibelen er derfor blitt til på grunnlag av en forutgående tradisjon.

 

Denne oppfatningen kommer i sterk kontrast til den lutherske. Mens Den katolske kirke lærer at Skriften utledes av tradisjonen, mener lutheranere at kristen trostradisjon må utledes av Skriften, og hele tiden prøves på Skriften. Som følge av sitt syn på tradisjonen, hevder Den katolske kirke at det fortsatt kan destilleres trosoppfatninger av den kirkelige tradisjonsoverlevering. Tradisjonen er ikke avsluttet, men fortsetter sitt liv i kirken. Ved det utvides Guds ord og Guds åpenbaring hevdes det. I Den katolske katekisme fra 1992 heter det derfor at ?Den Hellige Tradisjon og Den Hellige Skrift utgjør en felles hellig skatt, nemlig Guds Ord?.  

 

I Den katolske kirke skjelnes det likevel mellom en såkalt uoffisiell og offisiell tradisjon. Denne skjelningen gir nøkkelen til å forstå hvordan trosforestillinger som gjøres gjeldende i tradisjonen, med tiden kan tillegges status som forpliktende gudsåpenbaring i den katolske kirke. Den uoffisielle tradisjon kommer til uttrykk i det man kaller kirkens samlede troserfaring, i legender, katekese, salmer etc. som utvikles i kirkens liv. Den offisielle tradisjon blir til ved at enkelte trosforestillinger i tradisjonen anerkjennes av det kirkelige læreembete og får status som Guds åpenbaring og forpliktende lære. I realiteten er tradisjonen derfor mye mer enn tolkninger av Bibelen. Tradisjonen er, sammen med Skriften, ?Guds ord?. Den går ikke bare forut for Skriften. Den går også ut over Skriften og formidler nye åpenbaringskunnskaper som ikke er å finne i Skriften.

 

 

 

Dogmet om Marias opptagelse til Himmelen

 

Den katolske kirke har utviklet bestemte kirkerettslige prosesser for at trosforestillinger i den uoffisielle tradisjon kan defineres som læresannheter. For å forstå hvordan dette foregår, skal vi nå se nærmere på hvordan et bestemt katolsk dogme er blitt til i moderne tid. Jeg tenker på læren om at jomfru Maria ble tatt legemlig opp til Himmelen. Dette dogmet begrunnes i gamle legender som har fått bred tilslutning i mer enn tusen år. Det ble definert som dogme ved en såkalt ex cathedra uttalelse av pave Pius 12, først i 1950.

 

I det katolske læresystemet rangeres læresetninger på 7 forskjellige nivåer (de fide, fides ecclesiastica, etc). Dogmet om Marias legemlig opptagelse til Himmelen ble, i kraft av ex cathedra uttalelsen, definert som dogme på øverste nivå. Hva dette innebærer, kommer til uttrykk avslutningsvis i den aktuelle ex cathedra uttalelsen. Her tilføyes et såkalt anathema, det vil si, en forbannelse over de som ikke tror dogmet; ? ? hvis noen, som Gud forbyr, skulle våge å med overlegg benekte eller kaste tvil over det vi har definert, la ham vite at han fullstendig har falt fra den guddommelige og katolske tro?. Deretter heter det at den som stiller seg i opposisjon til dette dogmet, ?fører over seg Guds og apostlenes vrede?. (Munificentissimus Deus, 45).

 

Dette er sterke ord som viser den autoritet Den katolske kirke tillegger et dogme som er utledet av tradisjonen. Når det hevdes at man har falt fra den ?guddommelige tro?, dersom man ikke anerkjenner dette, gjøres troen på dette dogmet til en betingelse for frelsen. Ved det pålegges mennesker å tro noe som ikke kan begrunnes i Skriften. Dette eksemplet bekrefter tradisjonens status i den katolske kirke. Tradisjonen er kilde for dogmer som tillegges status som gudsåpenbaring på lik linje med Skriften. Dogmene defineres og godkjennes ved det katolske læreembete, som dermed stilles over både tradisjonen og Skriften.

 

Vi skal nå se nærmere på den lutherske oppfatningen. Hensikten med det er særlig å vise hvordan reformatorene gikk frem for å vurdere den katolske læretradisjon. Her har vi i vår tid mye å lære. Ikke bare med tanke på å vurdere katolsk teologi, men også med tanke på å ta stilling til andre læreoppfatninger som gjør seg gjeldende i moderne kristenliv. 

 

 

 

Formal og material prinsippet

 

Som nevnt ovenfor, benyttet reformatorene skriftprinsippet for å skjelne mellom det i tradisjonen som er bibelsk, og det som ikke er det. Dogmer som ikke kunne begrunnes i Skriften, ble avvist. Skriftprinsippets anliggende må føres videre også i vår tid. Mitt inntrykk er at det i enkelte konservative lutherske kretser er en økende bevissthet på skriftprinsippet. Samtidig kan det se ut til at et annet og like viktig luthersk grunnprinsipp, ikke får samme oppmerksomhet. Jeg tenker på det såkalte materialprinsippet. Også dette prinsippet ble utviklet under reformasjonstiden med tanke på å skjelne mellom bibelsk og u-bibelsk teologi. Uten materialprinsippet ville reformasjonstidens arbeid med å klargjøre hva evangelisk luthersk tro består i vært umulig. Ja, reformasjonen ville ikke kunne gjennomføres uten dette prinsippet. Hva består så dette prinsippet i, og hvorfor er det så viktig?

 

          Materialprinsippet er utviklet av Bibelens lære om at mennesker frelses ved Jesu frelsesgjerning alene. Prinsippet innebærer derfor at menneskers gjerninger utelukkes som grunnlag for frelsen. I følge luthersk oppfatning, er det ingen motsetning mellom skriftprinsippet og materialprinsippet. Som ekte lutheraner tror man at alt hva Bibelen lærer er i samsvar med læren om at frelsen er ved nåde alene. Det som kirken tror og lærer om forskjellige saker kan derfor, i følge genuin luthersk oppfatning, ikke komme i motsetning til læren om at mennesker frelses ved Jesus alene. Troskap mot skriftprinsippet er derfor også troskap mot materialprinsippet.

 

          Med utgangspunkt i formal og materialprinsippet gjennomførte reformatorene sine oppgjør med den daværende kirkelige læretradisjon. De fant at mye harmonerte både med skrift og materialprinsippet. Ikke minst hos Augustin og oldkirkens teologer. Samtidig avviste de trosoppfatninger som kom i motsetningsforhold til læren om at Jesus alene er frelser. Dette kommer særlig klart til uttrykk i de Schmalkaldiske artikler (1537). I dette lutherske bekjennelsesskriftet ble materialprinsippet anvendt for å skjelne mellom bibelsk og u-bibelsk lære i den katolske tradisjon. Innledningsvis påpekes det at Jesus led en stedfortredende soningsdød for all synd, og det poengteres at troende mennesker rettferdiggjøres på dette grunnlag alene. Dette er troens hovedartikkel heter det. Uten denne læren opphører kirken å eksistere. Ved denne lære fortsetter den å eksistere.

 

          I de Schmalkaldiske artikler anvendes materialprinsippet som et teologisk ekskluderingsprinsipp i møte med katolsk tradisjon og kirkelære. Det fører til at den katolske lære om messeoffer, helgendyrkelsen og bot avvises. Disse lærepunktene ?strider i mot? den såkalte ?hovedartikkelen? som sier at Jesus alene har sonet all verdens synd. På dette grunnlaget avvises Den katolske læren om messeofferlæren. Den gjør menneskers frelse avhengig av noe annet enn Jesu soningsdød alene. Tilsvarende kritikk gjøres gjeldende overfor læren om skjærsilden. Denne beskrives som ?djevelsk blendværk?, fordi den er i motsetningsforhold til ?hovedartikkelen?, som sier at Jesus alene er frelser. Om avlatsvirksomheten brukes en tilsvarende argumentasjon. Den avvises fordi den forutsetter at kirken kan la helgeners fortjenester, tjene til frelse for mennesker som har syndet. Helgeners gjerninger kommer dermed i tillegg til Jesu frelse. Syndsforlatelse og avlat blir gitt til levende og døde for penger. Paven selger helgeners ?overskytende fortjenester? slik at mennesker tror på helgener som mellommenn og forsonere i stedet for Jesus Kristus. Dette er ikke bare uten grunnlag i Skriften. Det er også i strid med den første artikkel, altså, læren om Jesu frelse.

 

 

 

Materialprinsippets aktualitet

 

Hvordan er forholdet mellom luthersk og katolsk teologi i vår tid, når det gjelder forståelse av Skrift og tradisjon? Situasjonen i Den katolske kirke har ikke forandret seg vesentlig siden reformasjonen. Som påpekt ovenfor, har Den katolske kirke også i moderne tid utviklet dogmer som går ut over Skriften og bryter både med skrift og materialprinsippet. Læren om Marias legemlige opptagelse til Himmelen er kanskje det tydeligste eksempelet på dette. Det er ellers klart at Den katolske kirke fortsatt anerkjenner de dogmer om frelse ved menneskers gjerninger som ble avvist under reformasjonen.

 

Den økumeniske åpenhet overfor den katolske kirke er ellers ikke vanskelig å påvise blant moderne lutheranere. Det lutherske verdensforbund (LVF) er for tiden inne i det de kaller fjerde fase i en økumenisk prosess med Den katolske kirke. Samtalene angår kirkens apostoliske myndighet. Dette fører til at nettopp læren om Skrift og tradisjon står sentralt på dagsorden. Dette skjer etter at materialprinsippet er blitt betydelig avsvekket i en forutgående økumenisk dialog mellom Den katolske kirke og LVF. Jeg tenker på den prosessen som førte til den såkalte Fellesuttalelsen om rettferdiggjørelse, som ble underskrevet av Den romersk katolske kirke og LVF i 1999 (Joint Declaration).

 

Dersom konservative lutheranere ønsker å gjenoppbygge bibelsk-luthersk teologi er ikke skriftprinsippet nok. Materialprinsippet må trekkes inn, fornyes, utformes og anvendes slik det ble under reformasjonen. Først ved hjelp av materialprinsippet kan man til fulle klargjøre hva de læremessige forskjellene mellom luthersk og katolsk lære fortsatt består i. Tas materialprinsippet på alvor, tvinges man nemlig til å sette fokus på det som bør være hovedsak og orienteringspunkt i all teologi, nemlig læren om at Jesus alene har sonet alle våre synder. Dersom materialprinsippet blir styrende for den teologiske helhetstenkningen, vil man se at avstanden mellom Romersk katolsk og bibels luthersk lære fortsatt er meget stor. Det blir klart at luthersk og katolsk lære om frelsen fortsatt er så forskjellig, at den ene oppfatning utelukker den andre.

 

 

 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits