NÅDEGAVENES HENSIKT
I 1 Kor 12. 4 - 11 og i Rom 12. 3 - 8, finner vi en oppregning av forskjellige slags nådegaver. Det tales om "kunnskaps" og "visdoms tale", om nådegaver til å hjelpe, til å helbrede, til å gjøre kraftige gjerninger, til å tale i tunger, og til å prøve åndene. Enkelte av disse nådegavene vil jeg komme tilbake til. Her skal vi se nærmere på hvordan nådegavene vokser frem i en kristen forsamling, og litt om hva som er hensikten med dem. Disse to sakene må nemlig forstås i forhold til hverandre.
Bibelen lærer at alle nådegaver har det samme formål. For det første skal de tjene til at mennesker blir frelst. For det andre til at de troende føyes sammen som lemmer på et "legeme", der Kristus er "hode". De troende har altså forskjellig slags åndelig utrustning. Derfor skal de også ha forskjellige oppgaver, liksom lemmene på en kropp. Forståelse av dette er nødvendig for at nådegavene skal bli brukt på den rette måten, slik at den kristne forsamlingen bygges opp. Hver enkelt skal bruke sin nådegave slik at det blir til hjelp for andre. Og - man skal verdsette den nådegaven som en ser at andre har fått, slik at disse blir brukt i den kristne forsamlingen.
For å forstå hvordan Gud utruster de troende, er det særlig viktig å ha klart for seg at fremveksten av forskjellige nådegaver skjer på en bestemt måte. Noen nådegaver kommer før de andre, og er forutsetning for disse. Dette ser vi tydelig av Efeserbrevet 4. 11 - 12. Her skriver Paulus at Herren først gav noen til å være apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere. Ved at disse gavene praktiseres, skal de troende settes i stand til "tjenestegjerning", leser vi i fortsettelsen av disse versene.
De nådegavene som her er nevnt, er altså forutsetninger for at de andre nådegavene kan vokse frem. De har noe felles, nemlig å forkynne og lære Guds ord. Dette er veldig viktig. Det viser oss at forkynnelsen og læren har en virkning i den kristne menighet som går utover det å skape tro på Jesus Kristus. Det viser at forskjellig slags utrustning og tjenester mellom de kristne, kommer som en følge av at Guds ord læres og forkynnes.
Ordets tjeneste i den kristne forsamling har også til hensikt at de troende "vokser opp" mot Jesus Kristus, forenes i ham, og lar seg lede av ham. Efeserbrevet 4. 15. Også dette er veldig viktig. Det er ikke nok bare å få en nådegave. Den som utrustes trenger også å vokse inn i et forhold til Jesus, som fører til at han eller hun blir ledet av ham.
Menigheten kalles for Kristi kropp, eller Kristi legeme. En frisk kropp styres av hodet. Slik er det også med menigheten. Den blir usunn, dersom den enkelte troende ikke lar seg styre og lede av Jesus Kristus, men av egenrådighet og selvhevdelse. Det fører til splittelse og ødeleggelse, tross nådegaver og utrustning. Den skjulte årsak til at slikt kan skje, kan være at mennesker som er utrustet med nådegaver, har kommet på avstand fra Jesus, eller også bort fra ham. Det kan også tenkes at de egentlig aldri har kjent Jesus. Bibelen taler alvorlige om at sistnevnte mulighet i Matteus evangeliet 7. 22 - 23.
For at nådegavene skal bli brukt rett, er det avgjørende at hver enkelt av de troende blir avhengig av Jesus og lever i troen på ham. En kristen trenger nemlig å være avhengig av Jesus, ikke bare med hensyn til frelsen, men også med hensyn til sin tjeneste. Forutsetningen for at dette skjer, er forkynnelsen. Den må være slik at den skaper avhengighet av Jesu nåde og frelse. Den som har en nådegave kan bare utrette noe for Gud dersom Jesus selv får virke gjennom ham eller henne. Et slikt forhold til Jesus utelukker ikke at en også lar seg veilede av andre troende, eller av kristne ledere. Det er snarere en forutsetning for at det kan skje.