LITT OM KATOLISISME OG DOGMET OM MARIA
I vår tid ser man en økende åpenhet overfor katolisismen. Fra en side sett lar dette seg forstå. Særlig dersom en betrakter den katolske kirke som aktør på det etiske område. I så måte fremstår Den katolske kirke som fast og ubøyelig i møte med moderne etikk.
Samtidig får en også høre at den katolske kirke er meget rommelig. Hovedvekten legges på det liturgiske. Når det gjelder diverse dogmer er det betydelig slingringsmonn, hevdes det. Det er likevel grunn til å reise spørsmål om det virkelig er så stor rommelighet som mange tror. Utviklingen de siste årene tyder heller på at den katolske kirke strammer inn. Ikke minst gjelder dette de dogmene som oppleves problematiske for en evangelisk troende lutheraner. Her kan mye nevnes. Jeg vil nøye meg å berøre et par punkter, nemlig læren om pavens status, og læren om Marias medvirkning i Jesu frelsesverk. La oss begynne med paven.
I den katolske kirke begrunnes pavens status, blant annet i læren om pavens ufeilbarlighet. Enkelte katolikker har nok rett i at denne læren ofte misforstås. Den katolske kirke lærer selvsagt ikke at paven uttaler seg på ufeilbarlig måte hver gang han åpner munnen. Det er bare i enkelte gitte situasjoner at pavens ord er å betrakte som ufeilbarlig, nemlig når han kommer med såkalte ex cathedra uttalelser. Altså, når han uttaler seg om lærespørsmål på definitorisk og autoritativ måte. Dogmet om pavens ufeilbarlighet er faktisk et av de nyere lærepunktene i den katolske kirke. Det ble fastslått ved det 1. vatikankonsil i 1869-70, blant annet med følgende ord:
"Når biskopen av Roma fra sin lærestol ex cathedra, (ufeilbarlig) på endelig vis avgjør spørsmål om tro og liv for hele kirken, har han, ved den guddommelige bistand som er lovt ham i den hellige Peter, den ufeilbarhet som vår guddommelige Frelser har gitt sin kirke når den avgjør spørsmål som gjelder tro og liv".
Siden 1870 har paven talt ex cathedra bare én gang. Det skjedde i 1950 da han fastslo dogmet om Marias legemlige opptagelse til Himmelen. Fra katolsk hold blir det som nevnt gjort et poeng av at dette. Ex cathedra uttalelser er meget sjeldne, får man høre. Jeg for min del føler meg likevel ikke så beroliget av dette. Jeg synes heller ikke at selve læren om hva en ex cathedra uttalelse er, virker særlig hyggelig eller oppbyggelig. En bør nemlig merke seg følgende: Til en ex cathedra uttalelse hører et såkalt anathema, det vil si, en forbannelsesærklærig. som rettes mot de som ikke tror dogmet. Da Pius XII definerte Jomfru Marias legemlige opptagelse til Himmelen som katolsk dogme, ble følgende forbannelse uttalt:
"Derfor, hvis noen, som Gud forbyr, skulle våge å med overlegg benekte eller kaste tvil over det vi har definert, la ham vite at han fullstendig har falt fra den guddommelige og katolske tro".
Dette er jo sterke ord. En ting er at noen gjennom kirkens historie har utviklet en forstilling om at jomfru Maria ble tatt legemlig opp til Himmelen. En annen sak er å hevde at man har falt fra hele den "guddommelige tro," dersom man ikke tror dette. Blir ikke da forholdet til dette dogmet gjort til et frelsesspørsmål?
Jeg er selv overbevist om at Maria var jomfru da hun fødte Jesus Kristus. Dette er klart begrunnet i Bibelen. Læren om jomfrufødeselen er ellers grunnleggende for troen på at Jesus er den andre Adam og dermed opphav til frelsen. Samtidig tror jeg at Maria ikke var noe mer enn et syndig menneske, som trengte nåde og tilgivelse, akkurat som meg, og alle andre mennesker.
Men - slik lærer altså ikke den katolske kirke om Maria. I følge ett av de andre Maria dogmene, var hun nemlig utelukket fra syndefallet - unnfanget - uten del i arvesynden. Den katolske kirke begrunner dette med å hevde at Jesu forsoning har en tilbakevirkende kraft, som ble gjort gjeldende bare for Maria.
Her har vi å gjøre med læren om Marias såkalte ubesmittede unnfangelse (Immaculata conceptio). Denne var i sin tid omstridt, særlig under høyskolastikkens tid. Den lærde Thomas Aquinas skal ha avvist den. Den skarpsindige Duns Scotus derimot, forsvarte den. Det gjorde selvfølgelig også Jesuittene. Pius IX gjorde det hele til dogme i 1854. At det ble gjort til dogme betyr at man er forpliktet til å tro det.
Jeg for min del spør igjen, hvorfor man i katolsk teologi tillegger læren om Marias legemlige optagelse til Himmelen så stor betydning? Og - Hvorfor slynges det ut et anathema mot de som ikke tror det.te?
Det er ikke så ofte man møter noen som kan gi et godt svar på det spørsmålet. Men svar finnes. Saken er at man i den katolske kirke lærer at Maria var delaktig i selve frelsesverket.
Den katolske teologen Ludvig Ott har skrevet en ,stor dogmatikk som er noe av et standardverk i den katolske kirke: Den heter "Grundriss der katholischen Dogmatik"(1965). Her finner vi et svar på vårt spørsmål. I denne boken kan vi nemlig lese at læren om Marias ubesmittende unnfangelse og himmelfart har betydning, fordi den begrunner læren om Marias rolle i forhold til menneskenes frelse.
Maria ble, i kraft av sin syndfrie verdighet, rykket legemlig opp til Himmelen, skriver Ott. I kraft av sin verdighet og syndfrihet står hun nærmere Gud enn noen annen skapning. Derfor er Maria tilværelsens herskerinne i analogi med den herskerolle Sønnen har, dog er hennes herkerolle underordnet Sønnen, presiserer Ott. Men herskerinne er hun altså, over hele kosmos.
I kraft av sin verdighet har Maria også tatt del i Jesu forløsende frelsesverk. Dette fordi hun har lidd sammen med ham, skriver Ott. Og - hun har også ofret sin Sønn til Faderen, og ved det deltatt i selve frelsesverket. Med disse synspunktene er Ott representativ for klassisk katolsk lære.
Hva skal vi si til alt dette?
Jo, vi må si følgende. Jesus alene har frelst oss. Han ofret seg selv, det var ikke Maria som ofret ham. Maria var lydig mot Himmelens kall, og fødte Guds Sønn inn i verden. Men hun er likevel ikke mer enn et syndig menneske, slik som oss andre. Et menneske som trengte tilgivelse for synd, i likhet med oss.
