DÅPEN
Dåpen består av et bestemt synlig middel, som Gud har knyttet sitt ord og løfte til. Det synlige middelet er vann, som mennesket overøses av, eller dykkes ned i, når dåp finner sted. Det er ikke vannet som frelser et menneske, men Guds ord som kommer sammen med vannet. "For uten Guds ord er vannet bare vann og ingen dåp", skriver Luther i sin Lille katekisme.
Jesus har lært oss at dåpen skal utføres i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Mat 28. 19. Dette betyr at mennesket føres inn i et personlig samfunn med den treenige Gud, når det døpes. Ved dåpen får mennesket derfor fellesskap, både med Faderen Sønnen og Den Hellige Ånd.
For å forstå læren om dåpen rett, er det veldig nødvendig å være klar over at det er Gud som handler. Den som døpes er bare en passiv mottaker i forhold til det Gud gjør og gir i dåpen. Dette betyr at Gud gir troen på Jesus Kristus, gir syndenes forlatelse, gir Den Hellige Ånds gave, og at han også gjenføder mennesker gjennom dåpenDet er på de punkter som vi her har nevnt, at vi finner de avgjørende forskjeller mellom det lutherske syn på dåpen og det syn på dåpen som vi finner hos baptister og pinsevenner. I følge pinsevennenes lære, er det mennesket som handler overfor Gud i dåpen. Ved dåpen gir mennesker seg selv til Gud etter først å ha kommet til tro. Samtidig lærer de at dåpen verken gjenføder, eller frelser.
Det er dette som er den avgjørende årsaken til at pinsevenner ikke åpner for barnedåp, og at de nøyer seg med å kalle dåpen en bekjennelseshandling.De bibelstedene i Det nye testamentet som handler om dåpen, viser imidlertid tydelig at det er Gud som handler overfor mennesket når dåp finner sted. De viser også klart at Gud frelser, gjenføder og gir Den Hellige Ånd ved dåpen.
Hva som skjer i dåpen, er likevel omtalt på noe forskjellig måte i disse bibelversene. Men det betyr ikke at de aktuelle bibelversene står i motsetning til hverandre. Forholdet er tvert imot at de kompletterer hverandre og gir et helhetlig bilde av hva som skjer i dåpen. Skal vi få den rette innsikt i Bibelens lærer om dåpen, må vi derfor se de bibelstedene som taler om dåpen sammen. Det skal vi nå gjøre ved at vi kort gjennomgår tre av disse tekstene, og påpeker hva som sies i hver enkelt av del.
I Apg 2. 14ff, taler apostelen Peter for en menneskemengde som var samlet i Jerusalem ved den første pinsefesten etter Jesu oppstandelse. Han anklager dem for å ha korsfestet Guds Sønn (v. 23). Dette rammer deres samvittighet, og de spør hva de skal gjøre. Til dette gir Peter følgende svar:
Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave. For løftet tilhører dere og deres barn, og alle dem som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller til seg. Apg 2. 38 ? 39.
Dette skriftstedet viser tydelig at det er Gud som handler i dåpen. Han gir syndenes forlatelse og Den Hellige Ånd til den som døpes. Av dette bibelverset er det videre klart at de løfter om Guds gaver som er knyttet til dåpen gjelder, ikke bare for Peters tilhørere. Det gjelder også for deres barn (v. 39). Dette gir grunnlag for å tro at Gud gir syndenes forlatelse og Den Hellige Ånd også til barn som døpes.
Det finnes ikke noe ord i Bibelen der barnedåpen avvises. Derimot er det flere skriftsteder som på indirekte måte viser at også barn ble døpt. Det fortelles for eksempel at apostlene døpte hele familier. Dette tyder på at også barn ble døpt. Et eksempel på dette finner vi i Apg 16. 33.
Videre er det klart at barn trenger Guds nåde. Grunnen til dette er at de er født med arvesynd. Job 14. 4, Job 15. 4, Sal 51. 7, Ef 2. 3. Fordi Gud gir tilgivelse for synd gjennom dåpen, skal de altså døpes. Her må det også nevnes at små barn ikke kan tilegne seg Guds ord ved å lese eller høre det. Dåpen er derfor det eneste nådemiddel som kan gi de små barna Guds frelse. Gjennom dåpen gir Gud barna del i den frelsen som Ordet taler om.
Når det gjelder spørsmålet om barnas behov for dåp, finner vi en viktig forskjell mellom det lutherske og det baptistiske synet på dåpen. I følge det baptistiske synet, som vi altså også finner hos pinsevennene, trenger ikke barna tilgivelse for synden. Tankegangen er at de allerede tilhører Gud i kraft av Jesu forsoning.
Dette er grunnen til at pinsevenner heller vil tale om velsignelse av barn enn dåp av barn. Etter deres oppfatning trenger ikke de små barna å gjøres til Guds barn. De er det allerede. Når dåpen i tillegg ikke betraktes som et middel Gud bruker for å gi mennesker sin frelse, blir det for dem ulogisk å si at barn må døpes. Spørsmålet er likevel om en slik forståelse av dåpen lar seg forsvare ut fra Skriften. Vi skal se nærmere på dette i det følgende. Et skriftsted, som vi da skal rette særlig oppmerksomhet på, finner vi i Paulus brev til Tit 3. 4 - 5. Her leser vi følgende om dåpen:
Men da Guds, vår frelsers godhet og kjærlighet til menneskene ble åpenbart, frelste han oss, ikke på grunn av rettferdige gjerninger som vi hadde gjort, men etter sin miskunn, ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd.
Dåpen kalles her "vannbadet til gjenfødelse og fornyelse". I følge sammenhengen i denne teksten er det Gud som handler med menneskene i Dåpen. Han gjenføder og fornyer mennesket ved Den Hellige Ånd, gjennom "vannbadet". Denne teksten etterlater heller ikke tvil om at Gud "frelser" mennesket gjennom dåpen.
Ordet frelse knyttes i teksten sammen med dåpen da dåpen omtales som det middel Gud frelser ved. Den samme tankegang kommer også til uttrykk i andre deler av Skriften. Et eksempel på dette finner vi i Rom 6. 3 - 4. Der står det skrevet at Gud gjør den som døpes delaktig i Jesu død og oppstandelse, og at dette skjer ved dåpen:
Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at liksom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv.
Denne teksten viser også at dåpen markerer begynnelsen på et nytt liv, der mennesket skal leve sammen med Jesus. I det øyeblikk et menneske døpes får det fellesskap både med Jesu død og oppstandelse, og denne delaktighet skal fortsette hele livet. Det betyr at dåpen på den ene side fører mennesket inn i en døds prosses som innebærer at synden mister sin makt, samtidig gir den også del i et nytt liv sammen med den oppstandne Kristus. I så måte kan vi si at dåpen fører inn i det kristne livet og markerer starten på dette.
Hva livet med Gud, som dåpen fører inn i innebærer, skal vi se nærmere på i det følgende. Dermed retter vi også blikket mot det som er det spesielle ved dåpen i forhold til de andre nådemidlene. I den forbindelse blir det også naturlig å si noe om dåpen og troen.
Ved dåpen opprettes en pakt med Gud
Dåpen fører mennesket inn i en pakt med Gud. 1 Pet 3. 21. Ordet pakt betyr overenskomst mellom to parter. Den pakt dåpen fører inn i, kaller vi en såkalt nådepakt. At dåpen er en nådepakt betyr at det forholdet mellom Gud og menneske som etableres ved dåpen, ikke bygger på menneskets gode gjerninger eller prestasjoner, men utelukkende på den nåde som Gud gir i Kristus Jesus. At dåpen er en nådepakt, innebærer derfor at Gud, ved dåpen, gir mennesket rett til å leve sammen med seg på grunnlag av Jesu fullkomne frelsesverk. Forbildet for dette forholdet til Gud er omskjærelsespakten i Det gamle testamentet. Kol 2. 11. 1. Mos 17. 10 ‑14.
Det er her det også blir aktuelt å si noe om troen. Av Bibelens lære ser vi at det er nødvendig å være troende for å kunne ha noen nytte av dåpen, og av den pakt med Gud som dåpen fører inn i. Den som døpes og ikke tror, har nemlig ingen del i det som dåpen gir. Dette gir grunnlag for flere spørsmål. For eksempel kan en spørre om små barn kan tro og få del i dåpens pakt.
For å svare rett på dette spørsmålet, må vi ha det klart for oss at verken voksne eller barn egentlig kan tro på den sanne Gud av seg selv. Det er budskapet om Jesus Kristus som skaper troen på Jesus i dem som hører det. Samtidig må det også sies, at liksom Ordet skaper troen på Jesus i dem som hører, skaper det også tro i de små barn når det kommer sammen med vannet i dåpen. Tilliten, eller troen, skapes da på det før-bevisste plan, og denne tilliten er der og blir bevisst, så sant barnet hører Bibelens budskap om Jesus Kristus i oppveksten.
En avgjørende grunn til at Ordet har denne virkningen på barna, er at de ikke yter noen motstand overfor det Ordet som kommer til dem i dåpen. At små barn kan ha en slik tro, fremgår blant annet av Mat 18. 6, der Jesus taler om de små som tror på ham. Det ordet som på dette sted er oversatt med små, heter på gresk ?mikron?. Det betyr de som er svært små og betydningsløse, og likevel tror på Jesus.
Mennesker som er døpt som barn, kan likevel falle ut av dåpens pakt og komme bort fra den nåde som Gud gav i dåpen. Dersom et slikt frafallent menneske igjen blir omvendt, skal det ikke døpes en gang til, for selv om et menneske kan forlate den pakt som ble sluttet med det i dåpen, så går ikke Gud fra de løfter han gav i dåpen. Gud er rede til å motta det frafalne menneske på nytt så snart det omvender seg til ham igjen. Frafalne skal derfor ikke gjenta selve dåpshandlingen, men vende tilbake til det løfte om troskap og frelse som Gud har gitt dem i dåpen.
Som en følge av dåpspakten skal de som døpes, både barn og voksne, gies opplæring i den kristne tro. Dette kommer klart til uttrykt i misjonsbefalingen der det ikke bare tales om dåp, men også om å gjøre folk til Jesu disipler ved å lære dem alt det han har befalt. Mat 28. 20.
Grunnen til at mange kommer bort fra Gud i oppveksten er at den undervisningen som skulle følge dåpen, ofte svikter. Derfor er det et viktig kall til Guds folk å drive arbeid som sikter inn på å gi en slik undervisning. Dette kallet gjelder særlig foreldre som døper barna sine. Som foreldre plikter man å sørge for at barna får høre om Jesus og lærer å be til ham.
Hva med de som alltid har vært kristne?
I forbindelse med dåpen passer det også å si noe om dem som har vokst opp i et kristent hjem og ikke kan huske noe annet enn at de har vært kristne hele livet. Det er grunn både for dem og andre til å takke Gud for at de har fått leve sammen med Jesus hele oppveksten. Det er ikke mindreverdig å ikke ha en omvendelsesdato å se tilbake på, eller å si at en ble frelst i dåpen som barn.
Samtidig kan det være til hjelp for de som er i en slik situasjon, å påpeke at oppvekst og personlig modning fører med seg et behov for å få klarhet i frelsesspørsmålet. Så sant et menneske i denne tiden har med Gud å gjøre, vil det nemlig vokse i innsikt og forståelse, også med hensyn til spørsmålet om det å være en kristen.
Dette kan føre til at også de som alltid har kalt seg kristne, kan komme inn i alvorlige troskriser. Spørsmålet om en virkelig er frelst kan bli påtrengende også for dem. Også de som alltid har regnet seg som kristne, kommer derfor ofte gjennom en prosess der det må bli klart for dem at hele deres frelse hviler i det Jesus har gjort, ikke i deres egne gjerninger som kristne.
Hvordan den enkelte opplever denne prosessen er forskjellig. For noen fører det med seg mange kamper og mye tvil. For andre går det mer rolig for seg. Felles er at en opplever det frigjørende å få lov til å se bort fra seg selv og tro at hele frelsen hviler i det Jesus har gjort. Det er naturlig for en kristen å søke seg ut av tvil og usikkerhet med hensyn til spørsmålet om en er frelst eller ikke. Da er det viktig å ha klart for seg at bare ordet om Jesus kan gi hjelp og visshet om den saken. 1 Joh 1. 12.
Enkelte av dem som har kalt seg kristne hele livet, må likevel innse at de kan ha hatt perioder i livet da de egentlig har vært borte fra Gud, eller var på vei bort fra ham. I oppveksten kan man ha kommet inn i den situasjon at man har regnet seg som kristen på feil grunnlag. Man kalte seg kristen fordi man tilhørte et kristent miljø, eller fordi man var med i kristne aktiviteter. Det minner oss om at det er mulig å komme bort fra Jesus uten å være klar over det. Det er svært viktig for dem som er i en slik situasjon at de får høre Guds ord på en slik måte at ordet gir dem klarhet i at de egentlig bygger sin kristne tro på seg selv og ikke på Jesus.
