Arne Helge Teigen

For en som er lærer ved en bibel og misjonsskole er det viktig å danne seg et bilde av studentenes forkunnskaper. Hva nytter det å strø om seg med vanskelige ord dersom slike ord ikke bir forstått eller forklart? Det er selvsagt temmelig håpløst.

For å få en viss oversikt over studentenes forkunnskaper har jeg ved begynnelsen av hvert studieår, latt dem gjennomgå en test. Den testen de nå får, har jeg brukt i fem- seks år. I mine hemmelige arkiver har jeg lignende tester fra mange år tilbake. Mine beskjedne undersøkelser viser blant annet at bare en eller to studenter fra hvert bibelskolekull har lest gjennom hele Bibelen når de begynner på Fjellhaug. Litt under halvpalvparten oppgir at de har lest større deler av den. Den resterende del (noe over halvparten) oppgir at de bare har lest mindre deler.

Undersøkelsen består blant annet av spørsmål om bestemte saksforhold i Bibelen. Jeg stiller også spørsmål om hva studentene assosierer med enkelte åpne begreper, for eksempel hva som menes med Guds storhet. De blir også bedt om å forklare hva som menes med ordene tro og omvendelse. Tendensen her er ikke entydig, men går likevel i en bestemt retning. De fleste definerer troen som en viljesbeslutning, og som aksept av noe som ikke kan bevises. Det ser dermed ut til at ganske mange har det jeg vil kalle et intellektuelt trosbegrep. Å tro er å skifte livssyn, siner noen. Det er å bestemme seg for å godta en bestemt oppfatning av virkeligheten, der Gud er inkludert.

Ikke sjelden sitter jeg med en følelse av at noen, som egentlig har en levende tro, sliter med en indre konflikt, fordi de har en feilaktig oppfatning av hva troen er. De har hektet seg opp i at troen er noe man velger eller bestemmer seg for, og har dermed en forståelse av troen som ikke er i samsvar med den tro de tross alt kanksje har. Ikke minst gjelder dette enkelte som har vært kristne så lenge de kan huske. Når bestemte jeg meg for å bli en kristen, kan de spørre? Når omvendte jeg meg?

Hva skal man si til de som har det slik? Hvordan bør man tale om troen? Jo - en bør tale slik at de som virkelig har troen kjenner seg igjen i det som sies, og slik at de som ikke har troen, forstår at de ikke har den. Så langt jeg forstår min Bibel bør man da si at TRO ER TILLIT. Det har jeg skrevet før på denne bloggen, men jeg skriver det en gang til:

TRO ER TILLIT, IKKE TIL ET LIVSSYN, ELLER TIL EN TEORI OM VIRKELIGHETEN.

TRO ER TILLIT TIL EN BETEMT PERSON, JESUS KRISTUS.

Dersom en godtar at tro er tillit, faller mye på plass. La oss ta spørsmålet om man kan bestemme seg for å bli en troende først. Vi kan like godt spørre om man kan bestemme seg for å ha tillit til noen? Tenkt deg at et fullstendig ukjent menneske krevde at du skal ha tillit til vedkommende. Selv om du kanksje er av den tillitsfulle typen, ville du vel si at du ikke kan ha tillit til en du ikke kjenner. Jeg kjenner deg ikke, ville du svart. Så da kan jeg ikke helt ha tillit til deg.

Tillit forutsetter kjennskap, ja tilliten kommer av seg selv, dersom du lærer å kjenne en person som er pålitelig. Slik er det også med troen på Jesus. Troens tillit til Jesus, er avhengig av at du får kjenneskap til Jesus. Når du får høre om ham kommer troen (Rom 10. 17). Bestemmelser som du tar, kommer alltid som en følge av at troen allerede har kommet. Det er med andre ord ikke slik at viljen og bestemmelse kommer før troen, eller er betingelser for troen. Nei, troen kommer falltid først, så følger beslutninger og bestemmelser.

For dem som alltid har vært kristne kan det være til særlig hjelp å tenke gjennom hva det vil si at troen er tillit. Det kan være til hjelp for dem å spørre om de har tillit til Jesus. Stiller man dem et slikt spørsmål, kan man oppleve at de svarer, at det har de hatt så lenge de kan huske. Og - når det går opp for dem at troen er tillit, så får de en forståelse av hva troen er som ikke er i konflikt med den tro de har.

Likevel må et forbehold taes også her. I Bibelen, særlig i Johannes evangeliet, ser vi at mange fikk en slags tro på Jesus som ikke frelste dem. De ble begeistret for Jesus fordi han gjorde store tegn og under, og de kom til tro på Jesus som en undergjører. De hadde nok tillit til Jesus, men likevel manglet de den tro som frelser. Mangelen i deres tro kan sees av hva de trodde om Jesus. Det er troen på at Jesus frelser meg fra dommen over mine synder som gir meg evig liv. Hva du tror om Jesus er derfor ikke likegyldig. Bare den som har tillit til at Jesus har frelst oss fra Guds dom over sine synder, har en frelsende tro.

I overskriften til dette innlegget står ordet inkarnasjon. Da jeg begynte å skrive, tenkte jeg at jeg ville skrive noe også om det., men så sporet jeg av, kan man vel si. Jaja, i skrivende stund har jeg lett feber og influensa, så eventuelle lesere får ha meg unskyldt.

Er det noe forhold mellom troen og inkarnasjonen? La oss se på det etter at vi har sagt litt om hva inkarnasjonen er. Undersøkelsen jeg refererte til ovenfor, viser at nesten ingen av de som begynner som studenter ved Fjellhaug vet hva ordet inkarnasjon betyr. De fleste tipper, og ganske mange mener at det betyr å bli født flere ganger. Man assosierer med andre ord med begrepet RE - inkarnasjon, og dermed med en trosoppfatning som er grunnleggende i hinduismen og budhismen. Veldig få vet at ordet inkarnasjon har et helt senralt kristelig innhold. Noen tipper likevel at inkarnasjon kan bety å bli født på ny, og så bommer også de.

Det er kanskje ikke så underlig at det er forvirring om begrepet inkarnasjon. I moderne teologi finner man desverre at det har utviklet seg en ganske mangfoldig og forvirrende bruk av dette ordet. La meg derfor med en gang si at ordet inkarnasjon handler om en helt bestemt hendelse, nemlig at Guds evige sønn tok på seg menneskenatur i jomfru Marias liv, for deretter å bli født inn i verden som et lite barn. Det latinske ordet inkarnasjon betyr ellers å gå inn i kjød eller menneskenatur, og det kan egentlig BARE brukes om Jesus Kristus.

Det er nok riktig at man kan tale om en slags likhet (analogt forhold) mellom inkarnasjonen og enkelte andre lærepunkter i den kristne tro, for eksempel læren om Skriftens inspirasjon og skramentene. Men at det er det vi kaller et analogt forhold her, må ikke få oss til å la det gå inflasjon i inkarnasjonsbegrepet. Ordet inkarnasjon kan som nevnt, bare brukes om Jesus.

Mange, som er preget av nyere teologi, hevder at inkarnasjonen er en prosess som stadig pågår. Det begynte med Jesus sier de. Da gikk Gud inn i historien, og ved det aksepterte han det skapte. Inkarnasjonen var starten på en prosess som skal fortsette gjennom den kristne kirke, hevdes det. I den forbindelse foretrekker noen å kalle kirken et "sakrament for verden". Gjennom kirken fyller Gud naturen og det sosiale liv med sitt nærvær. Ved inkarnasjonens prosess, som formidles gjennom kirken, blir verden derfor helbredet. Det ødelagte gjennopprettes. Guds inkarnasjon i Kristus blir derfor betraktes et slags forbilde, eller paradigme, for hvordan kristne mennesker skal forholde seg til kultur og samfunn.

Men med alt dette forvrenges læren om inkarnasjonen. Det som i følge Guds ord var var den virkelige grunnen til at Gud ble menneske kommer ikke frem. Det utvikles dermed et budskap om Jesus som mennesker ikke kan bli frelst ved. En lære som i virkeligheten skjuler hvem han var og hvorfor han kom.

Vi må derfor spørre:

Hva var hensikten med inkarnasjonen. Hvorfor ble Gud menneske?

Svaret er at han ved det skulle gjøre noe som er umulig for oss. Han skulle leve det livet vi skylder Gud å leve. Han skulle oppfylle alle de krav Gud stiller til mennesketr i sin lov, for at vi skulle slippe den dom vi er skyldige til. Et slikt liv levde Jesus, Guds sønn - som menneske. Ved det gjorde han opp for oss i forhold til Gud . Han betalte alt det vi skylder Gud.

Likevel ble Jesus dømt som en synder. Ikke bare av mennesker, men også av Gud.

Hvorfor?

Jo, det var fordi Gud gav ham ansvaret for alle våre synder.

Nettopp dette var hensikten med inkarnasjonen. Gud kom til jorden i Jesus Kristus for å frelse oss fra den evige dom.

Inkarnasjonen innebærer at Jesus både er Gud og menneske til evig tid. Når Bibelen lærer at Jesus ble straffet for våre synder, så betyr dette ganske enkelt at Gud selv tok ansvaret for våre synder. Gud dømte seg selv, og i Jesus Kristus led og døde han i vårt sted.

Det er dette som er meningen med inkarnasjonen.

La oss aldri glemme det.

La oss for vår frelses skyld holde fast på at Jesus kom til jord for å sone verdens synd.

Som antydet ovenfor, er mye av de siste tiårenes teologi preget av et annet syn på inkarnasjonen og dens hensikt.

Denne teologien har stor innflytelse. Derfor trenger vi å minne hverandre om hvorfor Gud ble menneske.