Arne Helge Teigen

I løpet av de siste tjue årene har den evangelikale bevegelse,  særlig i USA, vært preget av sterke indre brytninger. Spenninger gjør seg gjeldende også i norsk kristenliv, blant annet som følge av impulser fra ,den såkalte emergent church bevegelsen, kirkeveksttenkningen, husmenightetsbevegelsen, og enkelte andre bevegelser. En rekke produktive forfattere gjør seg gjeldende på internett og i bøker. Tross visse forskjeller dem i mellom, hevder de likevel grunnleggende felles tanker og oppfatninger. Det gjelder for eksempel Wolfgang Simson, Frank Viola, og Neil Cole. Sistnevnte besøker Norge i mai, under et arrangement som foregår i DAWNs regi, på Høgskolen for teologi og ledelse  ( http://www.hoyskolen.org/img/DAWN%20kursbrosjyre%20Neil%20Cole%20web.pdf ). Tittelen på seminaret er stilt i spørsmålsform: En ny "bedehusrevolusjon"?

Uttrykket "bedehusrevolusjon" er provoserende. En må spørre om man med dette ønsker å gi uttrykk for en bestemt målsetting. Det er i alle fall ikke tvil om at Neil Cole, i likhet med Simson og Viola, fører frem kritikk av bestående kristent arbeid, og tar til orde for endringer av dette. Nå trenger det ikke være skadelig å lytte til personer som ønsker å sette et kritisk lys på bestående virksomhet. Dersom kritikk baseres på bibelske argumenter kan det føre til noe godt. Spørsmålet er imidlertid om den bevegelsen som her gjør seg gjeldende er representativ for sunn bibelsk veiledning. I det følgende vil jeg rette fokus på enkelte grunnleggende tanker i denne bevegelsen, for å ta stilling til nettopp dette.

Innen den del av husemenighetsbevegelsen som bygger på Simson og Violas ideer, hevdes det at det bestående menighetslivet må føres tilbake til urkirkens tilstander. Man tegner her et  ensidig og idealisert bilde av urkirken. I  begynnelsen bestod kirken av små forsamlinger i hjem. Kirken var en organisme og en grasrotbevegelse som spredte seg rakst og kom til å prege hele den daværende siviliserte verden. Bruddet med denne lykkelige primærtilstanden kom med keiser Konstantin, ved at kristendommen senere ble opprettet som statsreligion, og ved opprettelsen av hierarkiske kirkeordninger og strukturer. Embete og strukturer kveler kirkens liv hevdes det, de må derfor bort. Dette forfektes både av Simson, Viola og Neil. Skal urkirkens tilstander gjenopprettes må det gjennomføres dyptgående og revolusjonerende endringer.

Spørsmålet er så hva slags forståelse av den kristne menighet som ligger bak denne argumentasjonen? Ser man etter, finner man raskt at kirken betraktes som en levende organisme, og at sant menighetsliv derfor må utfolde som organisk liv. En slik utfoldelse kan ikke kombineres med streng organisasjonstruktur og ritualisme, hevdes det.

I boken Church 3.0: Upgrades for the Future of the Church. begrunner Neil Cole dette forholdet ved å sammenligne kirken i Sovjet og Kina under kommunismens tid. I Kina eksisterte det ikke noen organisert kirke da forfølgelsene brøt ut. Dette ble avgjørende for at det vokste frem en levende og organisk husmenighetsbevegelse hevder han. I Sovjet var imidlertid forholdene annerledes. Her eksisterte det en organisert kirke, og denne var det største hinder for at det ikke vokste en tilsvarende bevegelse frem her.

(Når en leser slike påstander kan man jo spørre om forfatteren er tilstrekkelig oppdatert på de historiske fakta. Saken er jo at det også var mange kristne i det gamle Sovjet, her i Vesten formidlet blant annet daværende "Misjon bak jernteppet" informasjon om de mange kristne som ble forfult og plassert i fengsle for sin tros skyld).

Dersom vi går litt dypere inn i Cole, og Frank Violas tenkning om kirken som organisme, finner vi ellers følgende bærende ide og oppfatning: Man hevder at organisk kirkevekst skjer ved at det åndelige livet som er kommet inn i den troende ved gjenfødelsen, får utfolde seg, uten hindring av kirkelige strukturer, ordninger og embeter. Det er livet i den troende selv, som er selve vekstkraften i et organisk menighetsliv, hevdes det. Den enkelte kristne skal derfor leve ut den kraft som er nedlagt i ham eller henne, og med dette blir Guds rike realisert i verden.

I sin begrunnelse for dette hevder Frank Viola at alt liv, det være seg planteliv, dyreliv, menneskelig liv, eller åndelig liv, utfolder seg i samsvar med den samme dynamikk. Det er livskraften som er i det enkelte organiske liv som er kraften , og som utfolder seg i alt liv. Livet kommer derfor alltid fra "innsiden". I tilsutning til T. Austin-Sparks, hevdes følgende:

"God's way and law of fullness is that of organic life. In the Divine order, life produces its own organism, whether it be a vegetable, animal, human or spiritual. This means that everything comes from the inside. Function, order and fruit issue from this law of life within. It was solely on this principle that what we have in the New Testament came into being. Organized Christianity has entirely reversed this order". www.housechurchresource.org  

 Neil Cole uttrykker seg på lignende måte. På sin nettside skriver han om "The Seed of an Organic Kingdom Movement": "All living things are created to procreate. The church is a living thing that is also to reproduce after its own kind. (...) The growth can only come from within and not be produced from the outside in by any sort of teaching, programming or coercing. The growth occurs "all by itself" (Mark 4:28)". (understrening gjort av meg)

Påstanden om at alt menighetsliv er organisk, og kan sammenlignes med plantelivets vekst er i og for seg ikke gal. Likevel, det er en forutsetning i den tenkningen som Cole og Viola gjør gjeldende, som ikke er bibelsk. Nemlig påstanden om at kraften til det åndelige livet er i den troende selv, og ikke tilføres utenfra. Dette fører til en tenkning der Bibelen og forkynnelsen nedskrives som kilde til det kristne livet. Jeg skal komme tilbake til dette nedenfor.

Først må det nevnes at denne oppfatningen også er bestemmende for tenkningen om såkalt disippelgjøring. Å være en disippel er å følge Jesu eksempel. Kraften til disippellivet er i den troende selv. Innen organic church (housechurch) bevegelsen blir også dåpen forstått på de premisser som her er skissert. Neil Cole skriver at han ikke anser dåpen som et middel Gud bruker for å gi syndsforlatelse. Dåpen er en innvielse og en start på disippel-livet. Nattverden blir redusert til et måltid der de kristne opplever fellesskapet med hverandre.

Med sin oppfatning om at alt åndelig liv har sin kilde i den troende selv, viser både organic church og house curch bevegelsen at de bygger på en forutsetning som er felles med den form for kirkeveksttenkning som man finner, for eksempel hos R. Warren og Chr. Schwarz. Den grunnleggende forutsetning i denne type kirkeveksttenkning  er at kraften til åndelig vekst er i kirken selv. På denne forutsetningen hviler lbevegelsens særpregede lære om nådegaver, og dens strategier. Kirkevekst skjer, ikke ved at man finner metoder som driver kirken fremmover, men ved at man utvikler metoder som fører til at såkalte vekstkrefter som er i menigheten selv, får utfolde seg (Warren regner som kjent med fem slike vekstkrefter i menigheten). Vekst skjer altså ved at man tar bort det som hindrer  at de livskrefter som angivelig er i menigheten selv får utfolde seg. Denne likheten i premissgrunnlaget er påfallende, fordi den nye husmenighetsbevegelsen ofte stiller seg kritisk nettopp til megakirkene. At man tenker og praktiserer ut fra denne forutsetningen gjør det ellers forståelig at det oppstår brytninger med de som tror at kilden til vekst er et annet sted.

Spørsmålet er nemlig om det virkelig er slik at kraften til vekst er i menigheten eller i den troende selv. Jeg kan ikke se at en slik oppfatning er bibelsk. Bibelen sier nemlig at kraften til vekst ligger utenfor den troende, og utenfor menigheten. Kraftkilden er i Guds skrevne ord, i forkynnelsen, dåpen og nattverden. (Joh 6. 63, 1. Kor. 1. 18. 2. Kor. 12. 9)

Skal åndelig vekst skje, må kraften til det nye livet  derfor hele tiden føres inn, i den enkelte troendes eget liv og idermed også i menigheten. Dette skjer ved at forkynnelsen får lyde i den troende forsamling, ved at nattverden benyttes, og ved at den enkelte troende leser Bibelen og tar Bibelens ord til seg. Gjennom Ordet og sakramentene gir Gud sin frelse og nåde til mennesket. Ordet er derfor den åndelige mat som gir liv. Maten som vi hele tiden må ta til oss.

Personlig åndelig vekst skjer derfor dypest sett ikke ved åndelig disiplin, eller ved ensidig fokus på hva vi skal være og gjøre som kristen, hvordan vinne seier, osv. Den som går frem på den måten vil, dersom han eller hun er ærlig, snart erfare at det utvikles et stort misforhold mellom den man forsøker å være og den man i virkeligheten er. Man kan nok vinne seier over synd i det ytre, og selv om det er vel og bra, vil man likevel merke krefter i sitt eget indre som ikke lar seg beseire. Om man har vært kristen i mange år, vil man, oppleve syndens makt og krefter som så sterke, at en ikke makter å temme dem verken ved syndsbekjennelser eller annen form for åndelig disiplin. Den som forsøker å gå denne veien vil derfor føres inn i fortvilelse dersom en ikke får høre hvor kraften til det nye livet egentlig er.

Saken er nemlig at kraften til helliggjørelse ikke ligger i lov og krav, men i det budskapet som frelser oss. Det er budskapet om at Jesus Kristus tok ansvaret for våre synder, og møtte Guds om vår stedfortreder. Budskapet om at han tok dommen og straffen for at vi skulle gå fri. En som ønsker å bli bevart i troen og vokse som kristen har alltid bruk for dette ordet.

Det sies at organisert kirkeliv kveler den sanne og egentlige kirke. Den store fare er imidlertid ikke her. Den store fare er at kildene til det nye livet tettes igjen, at man organiserer og driver kristent arbeid på en slik måte at nådemidlene ikke får den betydning den skal ha.

Dersom vi leser Bibelen med oppmerksomhet, ser vi snart at den er annerledes enn andre bøker. Den er spesiell, blant annet fordi det liksom ikke finnes grenser for hva den kan si oss noe om. For eksempel forteller Bibelen oss om hvordan himmel og jord ble til, og den gir oss forklaring på hvorfor det er synd og ondskap i denne verden. Den taler om fortid og fremtid, og om enkeltmennesker på en slik måte at deres tanker og liv blottlegges. Fremfor alt gir Bibelen seg ut for å si oss sannheten om Gud.

Dette viser oss at Bibelen sprenger de grenser for kunnskap og erkjennelse som vi mennesker er bundet av. Når vi leser den, beveges vi derfor til å ta stilling til det den sier. Da står vi i virkeligheten overfor to muligheter. Enten må vi anse Bibelen for å være en bok som viser hvordan mennesker i en fjern fortid har tenkt - eller diktet - om Gud, historien, skapelsen og mennesket. Eller vi kan akseptere Bibelen som en bok som ikke har sidestykke, og undersøke hva den selv lærer oss med hensyn til hva vi skal tro om den. Da vil vi finne at Bibelen gir seg ut for å være Guds ord og Guds budskap til menneskene.

Vi finner en rekke utsagn i Bibelen selv som viser at den gir seg ut for å være Guds ord. Et eksempel er Mat 1. 22 - 23, som handler om Jesu fødsel. At Jesus skulle fødes, omtales her som en oppfyllelse av det "som Herren hadde sagt ved profeten". I den forbindelse vises det til Jes 7.14.

Det er viktig å merke seg at det er det skrevne ord i Jesajaboken som her betegnes som Herrens tale, altså de ord som vi kan finne og lese i Det gamle testamentet. Leser vi i Apg 28. 25, ser vi noe tilsvarende. Her siteres Jes 6. 9 - 10: "Rett talte Den Hellige Ånd ved profeten Jesaja til deres fedre da han sa. Gå til dette folk og si ...".  Her ser vi at ord som er skrevet i Det gamle testamentet, blir betraktet som Den Hellige Ånds tale - og - fordi Den Hellig Ånd er Gud, må det forstås som Guds tale.

Noen vil kanskje si at det kun er Det gamle testamentet som omtales som Guds ord i Det nye testamentet.  Det er imidlertid en feiltagelse. Dette ser vi særlig klart i 1 Tess 2. 13 der apostelen Paulus skriver følgende: "Da dere fikk det ord som vi forkynte, tok dere imot det, ikke som et menneskeord, men som det i sannhet er, som et Guds ord, som virker med kraft i dere som tror".

Det er også eksempler på at det skrevne ord i Det nye testamentet omtales som Guds ord. For eksempel skriver Paulus følgende: "Hvis noen mener at han er en profet eller en åndelig, la ham da erkjenne at det jeg skriver til dere er Herrens bud". 1 Kor 14, 3

Noe annet som bekrefter at Det nye testamentet betraktes som Guds ord på lik linje med Det gamle testamentet, er apostlenes bruk av uttrykk som "Hellig Skrift", "Skriftene", eller "Skriften". I den jødiske tradisjon ble disse uttrykkene brukt som betegnelse på de skriftene vi finner i Det gamle testamentet, og i 2 Peter. 3. 15 ser vi iat apostelen Peter bruker betegnelsen "skriftene" på det som apostelen Paulus har skrevet. Dermed setter han Paulus sine skrifter på lik linje med skriftene i Det gamle testamentet.

I Bibelen finner vi også avsnitt som på direkte måte sier oss noe om hva slags bok Bibelen er. Det er særlig disse ordene som må legges til grunn, når det skal utvikles en lære om Skriften.  Et grunnleggende skriftord her, er 2 Tim. 3.16: "Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet".

Uttrykket som her er oversatt med "Skriften", er i jødisk tradisjon betegnelse på de skrifter som tilhører den gammeltestamentlige kanon. Det som sies her, er derfor at de gammeltestamentlige skrifter er inspirert av Gud. Som vi så ovenfor, blir imidlertid også de nytestamentlige gitt samme status som skriftene i Det gamle testamentet. Det må bety at både Det gamle og Det nye testamentets skrifter må betraktes som Guds inspirerte ord.

Gud har gjennomtrengt Bibelens ord med sin Ånd og sin personlighet. Og, fordi Skriften er inspirert, taler Gud selv til oss gjennom dens ord og overbeviser oss om at dens budskap og lære er sannheten. Gjennom Bibelen taler Gud, både om historiske hendelser og om seg selv. Han taler om hva han tenker og vil med oss mennesker, derfor er frelsens budskap det sentrale i Bibelens lære.

Dette bør være avgjørende for hele vårt forhold til Bibelen, for hvordan vi leser den, og for hva vi tenker og tror om den. Bibelen kan ikke studeres som om den var litteratur som kun er skrevet av store diktere eller religiøse tenkere. Den må mottas og leses som Guds tale og budskap til menneskene.

Dersom vi skal komme frem til en rett forståelse av noe, er det ikke likegyldig hvordan vi tenker. All tenkning må følge logiske lover og regler. Ved logikken kan vi øve opp vår evne til å trekke riktige slutninger, vi kan få hjelp til å unngå konklusjoner som det ikke er grunnlag for, eller hjelp til å gjennomskue selvmotsigelser. Slik må logikken brukes, også når vi arbeider med den kristne tro. Kristendommen er med andre ord ikke tvers igjennom ulogisk.

Dette betyr likevel ikke at alt som møter oss i den kristne tro lar seg forklare logisk, eller fullt ut kan tilordnes de forutsetninger og tankelover som logikken ofte bygger på. Det tydeligste eksemplet på dette er antageligvis det vi kaller treenighetslæren, altså den lære at Gud er en, samtidig som han hele tiden også er tre. Hvordan kan Gud være numerisk tre og en?

Også mye av det vi tror og lærer om Jesus Kristus, sprenger logikken og fornuftens rammer. Vi kan på den ene side si at Jesus er et sant menneske. På dette grunnlag kan vi også si en mengde ting om han som gjelder for mennesker i sin alminnelighet. Vi kan i så måte følge helt alminnelige slutningsregler. Dersom vi tar Bibelens lære om Jesu på alvor, vil vi samtidig oppdage at det også er mye å si om Jesus som ikke kan sies om andre mennesker. Jesus var født av en jomfru,  og han var uten synd. Han var ikke bare sant menneske, men også sann Gud.

Med alt dette fremstår Jesus som et enestående individ. Det finnes ikke maken til ham. Nettopp derfor kan han ikke tilordnes logikken. Han sprenger enhver syllogisme, for å si det slik.

Noen avviser den kristne tro, fordi den ikke fullt ut lar seg tilpasse fornuften og logikkens lover  De som tenker i de baner bør imidlertid besinne sg på at det ikke bare er i forhold til kristentroen, at tenkningen står overfor forhold som ikke fullt ut lar seg forklare logisk. Det samme gjelder naturvitenskapen, fysikken og matematikken. Det underlige er at det som innen et fagområde fremstår som uforklarlig, ofte også er grunnleggende for forståelsen av det fag det gjelder.

Nettopp slik er det også med den kristne tro. Det som fremstår som særlig motsetningsfullt og paradoksalt, viser seg å være grunnleggende for forståelsen av hele kristendommen. I tillegg til treenighetslæren gjelder dette for eksempel læren om at Jesus Kristus både er Gud og menneske, og læren om at Gud lot sin sønn Jesus Kristus ta på seg dommen over menneskenes synder. Dette er sannheter som ikke kan tilordnes de kategorier og tankeoperasjoner som logikken, ut fra sine klassifiseringer, disponerer over. Det er fundamentale sannheter som den kristne tro er alene om, og som hele den kristne tro og lære baserer seg på.

Det vi her har påpekt setter oss på sporet av et prinsipp som er meget viktig, ikke bare for hvordan forholdet mellom mennesketanken og den kristne tro er å forstå, men også for hvordan vi forstår forholdet mellom tanke og virkelighet overhodet. Dette prinsippet kan vi formulere på følgende måte: At noe ikke lar seg forklare eller fullt ut tilordne logikkens regler, gir ikke tilstrekkelig grunnlag for å si at det ikke er til. Logikken skal hjelpe oss til å beskrive den virkelighet vi møter så langt dette er mulig. Den skal ikke brukes som et prinsipp som utelukker virkelighet.

Dette innebærer likevel ikke at man bør oppfordre folk til å være naive og godtroende overfor enhver påstand. Det vi oppfordrer til er åpenhet overfor virkeligheten. Åpenhet overfor det som fremstår som motsetningsfullt og ikke alltid lar seg forklare, og dermed også åpenhet overfor hva den kristne tro går ut på. Åpenhet til å tilegne seg innsikt i hva kristendommen er, ut fra dens egne forutsetninger og på dens egne premisser.

Ved å bruke våre tanker i møte med den kristne tro blir vi bevisst både på vårt intellekts begrensninger, og på at Gud er slik at vi på mange måter ikke kan forstå ham fullt ut. Men det betyr altså ikke at det er umulig for oss å begripe noe av det kristendommen lærer om Gud. Saken er nemlig at Gud nettopp har gitt seg til kjenne på en slik måte at vi innen visse grenser, og ut fra visse betingelser, kan forstå ham og tilegne oss innholdsmessig kunnskap om ham.

Karakteristisk ved den kristne tro er at den fremstår som paradoksal for oss. Det betyr at den inneholder sannheter som vi bare kan omtale og beskrive ved å bruke ord og begreper som blir stående i uforenlig motsetning til hverandre. Om Jesus kan vi for ekemsepl si at han fremstod som begrenset av tid og rom. Samtidig var (og er) han evig og allestedsnærværende.  Da han døde på korset var han den mest avmektige av alle, - samtidig var han den allmektige.

Læren om treenigheten, læren om Jesus Kristus og læren om frelsen, er paradokser. Skal vi tale om disse sannhetene, må de fremstilles slik at vi forstår hva det motsetningsfulle og paradoksale ved disse dogmene består i. Logikken og fornuften skal derfor ikke brukes for å harmonere, bortforklare eller bygge ned det som ikke lar seg forklare, men for å fremstille det i sin paradoksalitet. Dersom vi godtar dette, får vi det rette grunnlag for å tilegne oss en rett oppfatning av kristendommen.

Fra flere hold hevdes det nå at vi bare kan tale om Gud ved hjelp av metaforer. Dette er en oppfatning som får store og vidtgående konsekvenser, både for forståelsen av Bibelen, og for teologien.  Jeg vil  forsøke å peke på noe av dette i det følgende. Da vil jeg først begynne med å si noe om hva en metafor er. Det kan jo tenkes at noen som leser bloggen min ikke har det helt klart for seg.

I en metafor brukes ord i overført betydning. Ord som refererer til en type virkelighet, anvendes for å karakterisere noe som tilhører en helt annen virkelighet. Jeg kan for eksempel si at en båt er en svane. Med dette mener jeg selvsagt ikke at båten er en fugl, men at den har en svanes eleganse. Dette viser at metaforer forutsetter etablerte begreper, det vi kan kalle alminnelig og likefrem omtale av virkeligheten. Ord vi bruker når vi danner en metafor, får likevel alltid en annen betydning enn de har i vår dagligdagse omtale av tingene. Sistnevnte forhold gjør påstanden om at man bare kan tale om Gud i metaforer meget problematisk. Jeg vil utdype dette i det følgende.

Bibelens språkbruk er rik. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at Gud omtales i metaforer. I salme3, omtales Gud for eksempel som "skjold". Samtidig omtales Gud også på annet vis i Bibelen. Ikke i metaforer, men på likefrem og direkte måte. Gud kan omtales i såkalte analogier og ved hjelp av negasjoner. Alt dette viser at dette med Gud og språket slett ikke er lett. Vi kan likevel ikke utdype denne problematikken her. Vi skal nøye oss med å peke på et bestemt problem, nemlig følgende:

De som hevder at man bare kan tale om Gud i metaforer må finne ut hva de vil gjøre med de deler av Bibelen der Gud ikke omtales i metaforer. Den problemstillingen jeg her peker på er ikke oppkonstruert. Den er grunnleggende for flere moderne teologer og religionsfilosofer. En løsning som flere tyr til er å omdefinere de deler av Bibelen der Jesus Kristus omtales som Gud, eller som Guds sønn, til metaforer.

I boken "The metaphor of God incarnate" argumenterer for eksempel John Hick for en slik løsning. Man må forstå Bibelens tale om at Gud ble menneske i Jesus Kristus som metaforer, hevder han. Jesu tilhengere mente selvsagt ikke at Gud virkelig ble menneske, eller at Gud er identisk med Jesus Kristus, hevder Hick. Ordene man brukte om Jesus må forstås i overført betydning. Jesus ble omtalt som guddommelig for å få frem at han var et godt og fremragende menneske. "Ideen om en guddommelig inkarnasjon forstås derfor bedre som metafor enn som litterær tale, Jesus legemliggjorde, eller inkarnerte idealet av et menneskelig liv", skriver Hick.

Videre hevder Hick at læren om at Jesus virkelig er sann Gud og sant menneske ble utviklet i oldkirken ved at den angivelig opprinnelige metaforiske forståelse av ordene om Jesu guddommelighet etter hvert ble erstattet med en litterær forståelse. Læren om at Jesus Kristus er sann Gud og sant menneske, slik den kristne bekjennelse sier, er altså noe kirken har funnet på, i følge Hick.

Det jeg her har skrevet viser følgende: Dersom Bibelen og bekjennelsens utsagn om Jesu guddommelighet tolkes som metaforer, så fører det til fornektelse av at Jesus Kristus virkelig er sann Gud og sant menneske. Dette er Hick, og andre som tenker på lignende måte som ham, fullt klar over.

Påstanden om at vi bare kan tale om Gud i metaforer gjør Gud fjern og utilgjengelig, ikke bare for vårt språk og våre tanker, men også for vår tro. Det er sant at våre ord bare kan formidle en begrenset kunnskap om Gud. Dette forhindrer likevel ikke at vi gjennom språket kan tilegne oss sann, tilstrekkelig og sikker kunnskap om ham. Gud har gått inn i historien og åpenbart seg for oss, gjennom språket, og i den historiske personen Jesus Kristus.

Gud er ikke fjern, han har kommet nær. Kunnskapen om ham foreligger alltid i den historiske boken som vi kaller Bibelen. På grunnlag av det vi leser i Bibelen kan vi få tilstrekkelig kunnskap om Gud. Vi kan tale om ham, tro på ham og ha et personlig forhold til ham. Ja, Bibelen er ikke bare en bok som gir oss kunnskap om Gud, den er også boken Gud bruker for å tale til oss gjennom. At Bibelen virkelig er slik, merker du dersom du leser den. Da vil du komme til å oppleve at enkelte ord i denne boken taler direkte til deg. De sier deg noe, og de gjør at Gud kommer nær til deg.

Alt det Bibelen sier sentreres om en hovedsak, nemlig at Gud Fader har sendt sin evige Sønn til soning for våre synder. Men - dersom denne læren ikke er annet enn metaforer, så faller alt det vi tror på sammen. Vi kan verken tro på Gud og hans frelse, eller bekjenne hans navn.

I følge Bibelen, får et menneske Den Hellige Ånd i det øyeblikk det kommer til tro på Jesus Kristus. Her er den lutherske læren noe annerledes enn den vi finner for eksempel hos baptister og pinsebevegelsen og innen den karismatiske bevegelse. Tankegangen i de sistnevnte bevegelsene er at et menneske først blir frelst ved troen på Jesus Kristus, og at det deretter må fylles av Den Hellige Ånd, ved en bestemt opplevelse. Først når mennesket er blitt fylt med Ånden kan helliggjørelsen virkelig komme i gang, blir det hevdet. Den opplevelsen som det her er tale om, kalles gjerne for "Åndens dåp", "Åndens fylde", eller "second blessing".

I nyere tid har læren om second blessing og Åndens dåp særlig preget de karismatiske bevegelsene og pinsevennene. Åndens dåp er ikke det samme som dåpen i vann, blir det hevdet. Den er en åndelig dåp, som kommer i tillegg til vanndåpen. Det er vanlig å betrakte tungetale som det ytre bevis på at et menneske er åndsdøpt og derfor i besittelse av helliggjørelseskraften. Noen knytter åndsdåpen sammen med såkalt syndsfrihetslære, og hevder at man kan vinne fullkommen seier over sin synd, ved å bli åndsdøpt.

Til dette er mye å si. Her nøyer vi oss med å påpeke at Bibelen ikke gir grunnlag for å skjelne mellom en såkalt frelsende nåde og en helliggjørende nåde. Det er derfor ikke riktig å hevde at et menneske først må kommer til tro, for så å få Den Hellige Ånds kraft til helliggjørelse en tid senere. Bibelen lærer derimot at man får Den Hellige Ånd i det øyeblikk en kommer til tro på Jesus Kristus. Dette fremgår klart, blant annet av Joh 7. 38 ? 39, og Apg 2. 38.

Det avgjørende kjennetegnet på at et menneske har den Hellige Ånd er ikke at det taler i tunger. Tungetalen nevnes i Bibelen som en av de mindre nådegaver, som bare noen kristne får. 1 Kor. 12. 30, 1 Kor 14. 19. I Bibelen betraktes ikke tungetale som bevis på at en kristen er mer fylt av Ånden enn andre troende.

Når det gjelder kjennetegn på at et menneske virkelig har fått Den Hellige Ånd, nevnes andre ting. For det første at en har fått det Bibelen kaller ?barnekårets ånd?, det vil si, en bevissthet om å være Guds barn på grunn av den nåde og tilgivelse Gud gir for Jesu skyld. Et annet kjennetegn på at noen har Den Hellige Ånd er at en "drives av Ånden", og derfor kjenner det maktpåliggende å leve etter Guds ord og vilje. Rom 8. 14.

Hebreerbrevet 6. 18 - 20.

Vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som ligger foran oss. Dette har vi som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når inn til det som er innenfor bak forhenget, der Jesus gikk inn som forløper for oss, han som ble yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis  

Dette bibelordet gir en veldig god forklaring på hva tro er. Samtidig gir det en veldig god forklaring på hva det innebærer å leve som en kristen. Vi skal se nærmere på disse tingene i det følgende, og vi begynner med å si noe mer om troen. For en kristen, er altså troen som et tau som det er festet et anker til. Du vet sikkert godt at når sjøfolk skal sikre en båt, så kaster de ankeret ut. Det bør helst finne feste i noe på havbunnen som er fast og urokkelig. Skjer ikke det, kan ikke ankeret hjelpe. Med andre ord; en tro som ikke er festet i noe som holder fast i liv og i død, er ikke til hjelp for noen. Troens anker må festes i Jesus Kristus. Finner den ikke feste i ham, har den ingen verdi eller nytte. Jesus er den eneste som er sikker og fast, både her i liv og død.

Grunnen til dette er at han har gjort alt det Gud krever skal gjøres for at du og jeg skal bli frelst. Han har oppfylt Guds lov i stedt for oss, og han har tatt imot Guds straff over våre synder. Derfor krever ikke Gud mer av enn at vi tror på Jesus. Å tro på ham er det samme som å regne med det han har gjort for oss, og ta sin tilflukt til det. Ved denne troen på Jesus alene, er du et frelst menneske.

Bildet av båten med ankeret sier ellers en del om hva det innebærer å være en kristen, og hva det innebærer ikke å være det. Mennesker som ikke lever i troen på Jesus Kristus får et liv som ligner på en båt som ikke har ankerfeste. Mens livet er stille og rolig, ligger også de i ro. Dersom det kommer strømninger i livet, driver de med, uten å tenke over det. Når det blir storm og vanskeligheter, kommer de i fortvilelse, fordi de ikke har noe som gir sikkert feste. I livets siste strid, når døden kommer, går det evig galt.

Slik er det ikke med den som har Jesus som ankerfeste. En kristens liv blir annerledes, ikke fordi en unngår strømninger, stormer eller vanskeligheter, men fordi en har et sikkert feste når stormene og vanskelighetene kommer. Også en kristen vil kjenne det slite og dra, når det blir storm og vanskeligheter i livet. Han eller hun har likevel et sikkert feste. Om det blir storm og kast i bølgene som river i båten, driver en likevel ikke bort fra stedet der ankeret er festet. Og - utgangen på den siste striden blir evig frelse og liv. Hvorfor er det slik? Det skyldes ikke det de kristne er i seg selv, men troen alene. Troen som er festet i Jesus Kristus.

Samtidig som Bibelen lærer oss at troen alltid forholder seg til Jesus Kristus, sier den også at troen er alene. Det er viktig å ha klart for seg hva dette betyr. Troen er alene i en ganske bestemt betydning, nemlig som den eneste subjektive forutsetning for at et menneske kan kalle seg et Guds barn. Når Bibelen forklarer dette for oss setter den tro og gjerninger opp mot hverandre og sier at mennesket blir frelst ved tro, ikke ved gjerninger. Det var på dette punkt de lutherske reformatorene ble så uenige med den katolske kirkes lære. Her læres det nemlig ennå at mennesket blir frelst ved tro og gjerninger som er formet av troen. Bibelen taler imidlertid klart om denne saken. Rom. 4. 4 - 5;

Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet. Slik priser også David det menneske salig som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger 

Denne sannheten har uendelig stor betydning for oss som kristne. De viser oss hvordan vi kan få visshet om at vi virkelig er frelst. Det finnes jo en og annen, også i vår tid, som kanskje føler seg usikker på om han eller hun virkelig er frelst. Slike tanker kan komme, både til dem som har levd et langt liv med Jesus, og de som er helt unge. De fanger oss, og får oss til å tenke at jeg må finne noe i meg selv som virkelig beviser at jeg er en kristen. Hva søker vi etter da?

Noen kan vise til sine gode gjerninger og tenke at de er bevis for at jeg virkelig er en kristen. Noen har klare strategier for hvordan man skal utvikle seg og vokse som kristne. Man driver på med såkalt disippelgjøring, med streng disiplin. Ikke alt som sies om dette er bibelsk. Når de synes de ikke får det til, blir de ulykkelige, og tenker at jeg kan ikke være en virkelig kristen. Andre er opptatt av store opplevelser. Det gjelder å tenke rett om opplevelsene. At Gud gir oss opplevelser og erfaringer i kristenlivet er jo bare godt, og noe vi skal takke for. Men vi må ikke gjøre opplevelsene til det vi viser til, når vi skal si om vi er kristne eller ikke.

Det er bare et ankerfeste som holder når det gjelder spørsmålet om hva som gjør at jeg kan kalle meg en kristen. Ikke opplevelsene, men Jesus alene. Dette hviler troen i. Så må vi også ha det klart for oss at Gud ikke bare gir oss gode opplevelser, men også sender det som smerter inn i våre liv. De tunge og vanskelige opplevelser i livet kan lett få oss til å tro at Gud er imot oss. Men Bibelen sier noe annet. Gud bruker trengsel og smerte for å styrke vår tro, og for å gjøre oss mer lik Jesus. Så dersom du for tiden har det vanskelig, ikke kutt ankerkjettingen som fester det til Jesus, men hold fast ved ham. Det er hans nåde alene som frelser deg. I møte med alt det vi her har nevnt må vi pusse støvet av den gamle bibelske lære om hva det innebærer å være frelst ved troen alene. Det betyr faktisk at de gjerninger jeg gjør som kristen ikke bidrar til å frelse meg. Også her vil jeg vise til et ord i Bibelen som gir klarhet, nemlig det vi finner i Romerbrevet 5. 9.

 
Hvor meget mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans bold, ved ham bli frelst fra vreden? 

Dette er ett av de ordene som setter tingene på plass for oss. Jeg kunne pekt på mange flere, for eks. Hebr. 7. 25, og 1. Jo. 2. 1. Disse bibelordene viser oss at så lenge vi lever i troen på Jesus Kristus, så er det ikke de gjerninger vi gjør som kristne, som frelser oss. Bibelen sier at vi skal bli frels ved Jesus, etter at vi er blitt rettferdiggjort, altså, etter at vi har kommet til tro på ham.

Nå når dette er sagt, har vi lagt grunnlag for å si noe om sann kristen glede. For vi skulle jo si noe om gleden også. Hva er det vi gleder oss over som kristne? Det kan selvsagt være mye, og vi har også i vår tid virkelig mye å glede oss over. Vi kan vel også komme til å tale galt om det å være glad, slik at en nærmest fornekter helt menneskelige reaksjoner som sorg eller tungsinn. La det være sagt med en gang: Kristne mennesker er ikke i stand til å glede seg bestandig. De kan som alle andre mennesker rammes av sorg, eller de kan hjemsøkes av tunge tanker. Likevel, evangeliets budskap skaper en glede som kan være der også når vi synes at livet er tungt. Hva er det for er det for en glede?

Jo, det er den som kommer når det virkelig går opp for meg at det ikke er mine gjerninger som avgjør om jeg er frelst, men bare det som Jesus har gjort. Når vi ser inn i dette blir vi glade. Vi får del i den største glede et menneske kan ha. Samtidig finnes det en glede som er nesten like stor. Det er den glede vi fylles av når vi får være vitne til at noen andre får del i den samme glede.

Gud har unt meg det noen ganger. Av og til når jeg har forsøkt å forklare at Jesus har gjort alt det Gud krever for at vi kan kalle oss Guds barn, har jeg opplevd at noen virkelig har tatt det til seg. En og annen gang har noen også kommet til meg og sagt at de ble så glade da de forstod det Bibelen lærer om disse tingene. Tenk, Jesus har levd det livet jeg ikke makter å leve, hans renhet og rettferdighet lar Gud gjelde som om den var min. Det betyr jo at jeg er fri fra alle anklager, fra en dårlig samvittighet, og fra Guds dom. Jeg ble så lettet, sa en til meg. Er det virkelig slik det henger sammen?

I vår tid ser man en økende åpenhet overfor katolisismen. Fra en side sett lar dette seg forstå. Særlig dersom en betrakter den katolske kirke som aktør på det etiske område. I så måte fremstår Den katolske kirke som fast og ubøyelig i møte med moderne etikk.

Samtidig får en også høre at den katolske kirke er meget rommelig. Hovedvekten legges på det liturgiske. Når det gjelder diverse dogmer er det betydelig slingringsmonn, hevdes det. Det er likevel grunn til å reise spørsmål om det virkelig er så stor rommelighet som mange tror. Utviklingen de siste årene tyder heller på at den katolske kirke strammer inn. Ikke minst gjelder dette de dogmene som oppleves problematiske for en evangelisk troende lutheraner. Her kan mye nevnes. Jeg vil nøye meg å berøre et par punkter, nemlig læren om pavens status, og læren om Marias medvirkning i Jesu frelsesverk. La oss begynne med paven.

I den katolske kirke begrunnes pavens status, blant annet i læren om pavens ufeilbarlighet. Enkelte katolikker har nok rett i at denne læren ofte misforstås. Den katolske kirke lærer selvsagt ikke at paven uttaler seg på ufeilbarlig måte hver gang han åpner munnen. Det er bare i enkelte gitte situasjoner at pavens ord er å betrakte som ufeilbarlig, nemlig når han kommer med såkalte ex cathedra uttalelser. Altså, når han uttaler seg om lærespørsmål på definitorisk og autoritativ måte. Dogmet om pavens ufeilbarlighet er faktisk et av de nyere lærepunktene i den katolske kirke. Det ble fastslått ved det 1. vatikankonsil i 1869-70, blant annet med følgende ord:

"Når biskopen av Roma fra sin lærestol ex cathedra, (ufeilbarlig) på endelig vis avgjør spørsmål om tro og liv for hele kirken, har han, ved den guddommelige bistand som er lovt ham i den hellige Peter, den ufeilbarhet som vår guddommelige Frelser har gitt sin kirke når den avgjør spørsmål som gjelder tro og liv".

Siden 1870 har paven talt ex cathedra bare én gang. Det skjedde i 1950 da han fastslo dogmet om Marias legemlige opptagelse til Himmelen. Fra katolsk hold blir det som nevnt gjort et poeng av at dette. Ex cathedra uttalelser er meget sjeldne, får man høre. Jeg for min del føler meg likevel ikke så beroliget av dette. Jeg synes heller ikke at selve læren om hva en ex cathedra uttalelse er, virker særlig hyggelig eller oppbyggelig.  En bør nemlig merke seg følgende: Til en ex cathedra uttalelse hører et såkalt anathema, det vil si, en forbannelsesærklærig. som rettes mot de som ikke tror dogmet. Da Pius XII definerte Jomfru Marias legemlige opptagelse til Himmelen som katolsk dogme, ble følgende forbannelse uttalt:

"Derfor, hvis noen, som Gud forbyr, skulle våge å med overlegg benekte eller kaste tvil over det vi har definert, la ham vite at han fullstendig har falt fra den guddommelige og katolske tro".

Dette er jo sterke ord. En ting er at noen gjennom kirkens historie har utviklet en forstilling om at jomfru Maria ble tatt legemlig opp til Himmelen. En annen sak er å hevde at man har falt fra hele den "guddommelige tro," dersom man ikke tror dette. Blir ikke da forholdet til dette dogmet gjort til et frelsesspørsmål?

Jeg er selv overbevist om at Maria var jomfru da hun fødte Jesus Kristus. Dette er klart begrunnet i Bibelen. Læren om jomfrufødeselen er ellers grunnleggende for troen på at Jesus er den andre Adam og dermed opphav til frelsen. Samtidig tror jeg at Maria ikke var noe mer enn et syndig menneske, som trengte nåde og tilgivelse, akkurat som meg, og alle andre mennesker.

Men - slik lærer altså ikke den katolske kirke om Maria. I følge ett av de andre Maria dogmene, var hun nemlig utelukket fra syndefallet - unnfanget - uten del i arvesynden. Den katolske kirke begrunner dette med å hevde at Jesu forsoning har en tilbakevirkende kraft, som ble gjort gjeldende bare for Maria.

Her har vi å gjøre med læren om Marias såkalte ubesmittede unnfangelse (Immaculata conceptio). Denne var i sin tid omstridt, særlig under høyskolastikkens tid. Den lærde Thomas Aquinas skal ha avvist den. Den skarpsindige Duns Scotus derimot, forsvarte den. Det gjorde selvfølgelig også Jesuittene. Pius IX gjorde det hele til dogme i 1854. At det ble gjort til dogme betyr at man er forpliktet til å tro det.

Jeg for min del spør igjen, hvorfor man i katolsk teologi tillegger læren om Marias legemlige optagelse til Himmelen så stor betydning? Og - Hvorfor slynges det ut et anathema mot de som ikke tror det.te?

Det er ikke så ofte man møter noen som kan gi et godt svar på det spørsmålet. Men svar finnes. Saken er at man i den katolske kirke lærer at Maria var delaktig i selve frelsesverket.

Den katolske teologen Ludvig Ott har skrevet en ,stor dogmatikk som er noe av et standardverk i den katolske kirke: Den heter "Grundriss der katholischen Dogmatik"(1965). Her finner vi et svar på vårt spørsmål. I denne boken kan vi nemlig lese at læren om Marias ubesmittende unnfangelse og himmelfart har betydning, fordi den begrunner læren om Marias rolle i forhold til menneskenes frelse.

Maria ble, i kraft av sin syndfrie verdighet, rykket legemlig opp til Himmelen, skriver Ott. I kraft av sin verdighet og syndfrihet står hun nærmere Gud enn noen annen skapning. Derfor er Maria tilværelsens herskerinne i analogi med den herskerolle Sønnen har, dog er hennes herkerolle underordnet Sønnen, presiserer Ott. Men herskerinne er hun altså, over hele kosmos.

I kraft av sin verdighet har Maria også tatt del i Jesu forløsende frelsesverk. Dette fordi hun har lidd sammen med ham, skriver Ott. Og -  hun har også ofret sin Sønn til Faderen, og ved det deltatt i selve frelsesverket. Med disse synspunktene er Ott representativ for klassisk katolsk lære.

Hva skal vi si til alt dette?

Jo, vi må si følgende. Jesus alene har frelst oss. Han ofret seg selv, det var ikke Maria som ofret ham. Maria var lydig mot Himmelens kall, og fødte Guds Sønn inn i verden. Men hun er likevel ikke mer enn et syndig menneske, slik som oss andre. Et menneske som trengte tilgivelse for synd, i likhet med oss.

Jeremias 29. 11.

For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere fremtid og håp. Og dere skal påkalle meg og gå av sted og be til meg, og jeg vil høre på dere. Dere skal søke meg, og dere skal finne meg når dere søker meg av hele deres hjerte. Jeg vil la meg finne av dere, sier Herren. Jeg vil gjøre ende på deres fangeskap og samle dere fra alle de folkene og stedene som jeg har drevet dere bort til, sier Herren, og jeg vil føre dere tilbake til det stedet som jeg førte dere bort fra. 

Mange er glad i disse ordene og har lært dem utenat. De viser oss at Gud har omsorg, både for våre liv og vår fremtid. Når dette er sagt, må noe viktig føyes til. De ordene vi har lest må forstås i sin rette sammenheng. Dersom vi ikke gjør det, går vi glipp av vesentlige sider ved det budskapet de formidler. Den rette sammenhengen akkurat for denne teksten finner vi i Jeremias boken kapittel 29. Her skisseres helt bestemte historiske begivenheter opp, og det er disse som gir oss det rette grunnlag for å forstå de gode ordene vi har lest. Hva slags begivenheter dreier det seg så om?  Vi skal se litt på det i det følgende.

På den tiden da disse ordene ble skrevet ble Jerusalem angrepet av den mektige babylonske hær, under ledelse av kong Nebukadnesar, kongen over det ny-babylonske riket. Jerusalem ble erobret, først i år 597 fKr, senere i år 586 fKr. Under den siste erobringen ødela Nebukadnesar både byen og det jødiske templet. Størstedelen av folket førte han i fangenskap til Babylon. Fangene ble drevet mange mil bort fra sitt fedreland, for å bo i Babylon. Her gjaldt lover som de knapt kjente, og her dyrket man fremmede guddommer. Som krigsfanger var de, i alle fall i begynnelsen, helt uten rettigheter. For de jødene som trodde på den ene og sanne Gud, var situasjonen ekstra vanskelig og truende. Hvordan skulle de dyrke den sanne Gud? Hvordan skulle de forholde oss til den babylonske religion og tro?

I denne situasjonen var det noen som forsøkte å trøste det bortførte folket. Fangenskapet ville ikke vare lenge, sa de, og dette gav de ut for å være et profetisk budskap. På grunn av disse ordene fikk de bortførte et visst håp. Så viste seg at Gud tenkte annerledes. De som profeterte om en snarlig tilbakekomst talte ikke sant. De var falske profeter. Dette ble klart dat det kom et brev til de bortførte fra profeten Jeremias, som ennå befant seg i Judea. Brevet bekreftet noe som profeten Jeremias hadde sagt tidligere. Det skulle gå hele 70 år før folket skulle føres tilbake til det landet som de var tvunget bort fra. Folket måtte derfor innstille seg på å være i Babylon i lang tid.

Tenk 70 år i fangenskap! En hel menneskealder! Hva gjorde folket da de hørte dette? I følge Bibelen var reaksjonene delte. Noen ville ikke tro det de hørte, andre bøyde seg for det. Men med tiden tvang omstendighetene alle til se i øynene at fangenskapets tid ble lang. Hvordan var det for unge mennesker å oppleve dette? De så sikkert for seg en vanskelig fremtid. Det ville ikke være rart om en og annen spurte; hvordan skal det gå med meg? Hvordan blir min fremtid? Kan jeg dyrke den sanne Gud, og leve etter hans bud i et land der majoriteten lever helt annerledes?

Vi ser at det jødiske folket var kommet i en situasjon som har likhetstrekk med den vi for tiden opplever i det landet vi selv lever i. Også vi bor i et land med lover som er i strid med Guds bud. Også vi kjenner til et press fra myndigheter og medborgere. Endringene i vårt land har skjedd fort. Avkristningen gjør seg gjeldende på stadig flere måter. Derfor spør også vi hvordan fremtiden vil bli. Det er til mennesker som har slike spørsmål som dette teksten taler. Herren vil gi fremtid og håp til troende i et ikke kristent samfunn. Derfor gir den også en anvisning om hvordan vi skal søke Gud:

"Og dere skal påkalle meg og gå av sted og be til meg, og jeg vil høre på dere. Dere skal søke meg, og dere skal finne meg når dere søker meg av hele deres hjerte. Jeg vil la meg finne av dere, sier Herren".

La oss ikke glemme dette: Gud lar seg finne, også i vår tid. Men - bare på en måte. Gud møter oss gjennom Bibelens Ord. Det har han lovet, og det løftet gjelder til enhver tid og på ethvert sted. Derfor er det så viktig at de som tror på Jesus søker Gud nettopp i hans ord. Like viktig er det at de kommer sammen, og lytter til forkynnelsen av Bibelens Ord.

Vi kan ikke forlate denne teksten uten å nevne at den også inneholder et bestemt løfte til Israels folk. Etter at de sytti år var gått, skulle Gud føre Israelsfolket tilbake til sitt land. De skulle få sine gamle geografiske områder tilbake. Løftet om landet hviler alltid over Israels folk. Det gjentas mange ganger i Bibelen. Løftet ble da også oppfylt. Da de sytti år var til ende, ble virkelig Israelsfolket ført tilbake til sitt land. Vi har sett at dette løftet er oppfylt også i vår tid, da staten Israel ble opprettet i 1948.

Når Gud kan oppfylle sine løfter om å gi et land til Israels folk, kan han også oppfylle sitt løfte om frelse for deg og meg. Dette skal du tenke på, når du søker Gud. Hva finner du når du søker ham? Jo, du finner den Gud som gir deg evig nåde og evig liv. Han som gir fremtid og håp, ikke bare mens du lever i denne verden, men også for den kommende evige verden. Du finner ham som har fredstanker med deg, og som gir deg evig frelse og fred.

Desverre kommer det for tiden inn noe på bloggen min som jeg ikke er glad for. To personer har gitt meg tilbakemelding om det, og jeg forsøker å finne en eller annen sperreordning som hindrer det. Foreløpig har jeg ikke lykkes med det, og så langt jeg forstår er det begrenset hva jeg kan gjøre med dette. Forhåpentligvis kan en som er mer kyndig på slikt enn jeg selv er, løse problemet for meg.

Arne Helge