FYLL KJÆRLIGHETEN MED KUNNSKAP

 

 

Filipperbrevet 1, 9 - 11

 

Og dette ber jeg om, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på kunnskap og all innsikt, slik at dere kan dømme om hva som er rett i de forskjellige spørsmål, for at dere kan stå rene og uten lyte til Kristi dag, fylt av rettferds frukt ved Jesus Kristus, Gud til ære og pris.
 


Av og til støter man på kristne mennesker som har et negativt forhold til kunnskap om den kristne tro. Kunnskapen er unyttig, og den skaper avstand til Jesus Kristus. Kunnskapen er død, og den fører bare til at man blir en teoretisk kristen, kan de si. Det vi trenger er liv og erfaring, mener de.

La det med en gang være sagt at kristen kunnskap virkelig kan være kombinert med mangel på åndelighet og personlig gudsliv. Det er ikke alltid så enkelt å forstå hvorfor det kan være slik. Det kan skyldes forskjellige forhold, for eksempel at den som besitter kunnskapen, ikke innretter sitt liv etter den.

Samtidig er det også høyst nødvendig å si at det ikke behøver være noen motsetning mellom kristen kunnskap og åndelige erfaringer. Ja, egentlig vil Gud at kunnskapen og erfaringen lever sammen, og virker sammen, slik at den som tror, får mer visdom og forstand på det som har med Gud, troen og Jesus å gjøre.

 

Kjærlighet og kunnskap

Av teksten i Filipperbrevet forstår vi at kunnskapen er god og nyttig for en kristen. Ja - den er veldig nødvendig. Paulus ber for de kristne i byen Filippi. Han vet at de har stor kjærlighet, både til hverandre og til Paulus. Samtidig er det noe som mangler i deres kjærlighet, - og hva er det? Jo - det er nettopp kunnskap og innsikt.

Hva har så Paulus å si til det? Hvilke ord bruker han når han skal formane sine medkristne med hensyn til det å tilegne seg mer kunnskap? De ordene Paulus bruker i denne forbindelse, kan vi lære noe av. De viser oss hvordan vi skal tenke når vi selv forsøker å tilegne oss kunnskap, og de viser oss hvordan vi kan hjelpe hverandre når det gjelder denne saken.

Paulus knytter kunnskapen og kjærligheten sammen, i en bestemt rekkefølge. Kjærligheten kommer først, deretter kunnskapen. Merk deg derfor at han ikke sier at kunnskapen bør bli full av kjærlighet. Paulus ber til Gud, om at den kjærlighet de troende allerede har, må bli full av kunnskap. Kjærligheten kommer altså først. Den må være der før kunnskapen kan bli nyttig for den som eier den. Kjærligheten er med andre ord forutsetningen for den rette kunnskap og innsikt.

 

Hensikten med kunnskapen

Hva trenger vi så kjærlighet med kunnskap til? Jo, den skal sette dem som tror i stand til å vurdere forskjellige spørsmål, skriver Paulus. Dette er også noe å bli klok av. Det viser at Paulus forutsatte at de kristne i Filippi måtte forholde seg til mangt og meget som ikke var helt enkelt å ta stilling til.

De første kristne levde i en tid da mange religiøse retninger gjorde seg gjeldende. Disse retningene kunne ha flere tilhengere enn den kristne tro. I tillegg var de ofte populære. Det var religioner som ikke satte stramme etiske rammer, og som ikke talte om en Gud som døde på et kors. Slike nye retninger hadde innflytelse, også i Filippi.

Overfor dette skulle de kristne mobilisere med en kjærlighet som var full av kunnskap. Det vil si, de skulle la sin kunnskap styres av kjærligheten. Hva er det som kjennetegner den kunnskapen som styres av kjærligheten? Vi kan lett ta feil av den. For eksempel er det lett å tenke at en slik kunnskap må være ettergivende. Det er en alvorlig og farlig feiloppfatning. I ytterste konsekvens kan den føre til at man godtar det som Guds ord sier nei til.

Bibelen advarer klart mot lære og forkynnelse som bryter med det Bibelen selv sier. Usann lære om Jesus, frelsen og livet sammenlignes med usunn og skadelig mat. Den har skadelig virkning. I verste fall kan den føre til åndelig død. Den sanne kjærligheten har omsorg for at troende mennesker får sunn og næringsrik kost. Den er derfor nøye med at det som forkynnes og læres virkelig er i samsvar med Bibelens budskap.

Videre er den sanne kjærligheten aktiv. Den sitter ikke rolig, den må gjøre noe. Derfor driver den kristne mennesker ut i handlinger. Men uten kunnskap kan handlingene lett komme til å få en slagside. De kan nemlig komme til å mangle rett mening og mål. Annerledes blir det når kjærligheten fylles med kunnskap. Når en får mer innsikk i Guds ord, blir gjerningene bestemt av Ordet. En blir i stand til å vurdere hva som virkelig er sant og rett etter Guds ord.

 

Kunnskap til hjelp

En annen sak som kan nevnes, er at den kunnskap som styres av kjærligheten, vil noe annet enn å vinne diskusjoner. Den vil hjelpe. Av kjærlighet skulle de troende i Filippi bruke sin kunnskap, ta seg av hverandre, og hjelpe hverandre. De skulle veilede hverandre med hensyn til troen. Av kjærlighet skulle de formane hverandre til å leve rett som kristne.

Hva var så det egentlige målet for alt dette? Paulus peker tydelig på det. Hans ønske er at de troende i Filippi skulle stå rene og uten mangler på Jesu Kristi dag, og at de skulle bære frukt for Jesus. Merk deg dette. Hvorfor setter Paulus et slikt mål?

Er det fordi renhet og fullkommenhet på Jesu Kristi dag er noe de kristne skal forsøke å oppnå ved egne gjerninger og eget strev? Slett ikke. Ved troen på Jesus eier vi allerede her og nå den renhet og fullkommenhet som Gud ser etter på dommens dag. Denne rettferdigheten blir gitt oss i det øyeblikk vi kommer til tro på Jesus. Fra dette øyeblikket av anser Gud Jesu Kristi renhet og fullkommenhet for å være vår.

Det Paulus vil legge oss på hjertet er at det går an å miste den rettferdigheten som er gitt oss i Jesus Kristus. Det skjer ved at vi glemmer hva vi eier i Jesus. Den som kommer i en slik situasjon, mister på sikt den frelsen som Jesus Kristus har gitt ham eller henne. Den byttes ut med egne gjerninger og åndelige prestasjoner.

 

Kjærlighet og frukt

De som blir opptatt av sine egne gjerninger, vil på sikt også forandres. De kan nok fortsette å gjøre gjerninger som er i samsvar med Guds bud. Likevel slutter de å bære frukt for Gud. Deres indre blir forandret. De blir ikke lenger preget av det sinnelaget som blir gitt oss ved evangeliets budskap, men av egoisme, og av trang til å gjøre seg selv stor. Gleden over å tilhøre Jesus blir borte, sammen med den spontane trangen til å leve for ham og med ham.

Dette henger sammen med at deres liv ikke lenger blir preget av evangeliets budskap om at Gud stadig gir oss kristne frelse og nåde for Jesu skyld. I stedet vil et annet sinnelag vokse fram. Et sinnelag som krever og kritiserer, og som dypest sett er fordømmende og likegyldig med hensyn til hvordan andre mennesker har det med Gud.

Hvorfor blir det slik? Svaret er at det alltid er kraft i de ord som forkynnes og tales. Paulus skriver om dette flere steder i Bibelen. Evangeliets budskap har kraft i seg til å skape troen i mennesket. Det har også kraft i seg til å skape et nytt sinn og et nytt liv i dem som tror. Når dette er sagt, må vi ikke glemme at også kravenes budskap har en form for kraft i seg. Kraft til å føre mennesker bort fra Jesus, kraft til å nære hovmod, hardhet og ukjærlighet.

Sunn mat virker godt på oss, usunn mat har den motsatte virkning. Derfor er det nødvendig for oss å være nøye med det vi hører. Forkynnelsen og det som lærers må vurderes og prøves. Kristne må veilede og hjelpe hverandre. Til dette trenges kjærlighet som er full av kunnskap.

 

 

 

 

APOSTLENES TID ER FORBI - MEN ORDET DE SKREV LEVER

 

Helt fra de første kristnes tid, har man ansett skriftene i Det nye testamentet for å være apostoliske. Dette betyr at de enten er skrevet av en av Jesu apostler, eller av apostlenes disipler. Skal vi forstå hva Bibelens autoritet består i er det derfor nødvendig å forstå hva en apostel er. 

Ordet apostel er utledet av det greske ordet apostello, som betyr å sende. På Jesu tid ble dette ordet brukt om mennesker som hadde fått fullmakt til å representere en person av høy rang og verdighet. Konger kunne peke ut en person til å være sin fullmektige utsending, eller bemyndigede representant. Apostelen var forpliktet til å bringe videre det han ble pålagt å si. Det han sa, skulle mottas som om de var kongens ord. En apostels myndighet ble følgelig bestemt av hvem han representerte, og hva slags myndighet han hadde fått tildelt.

Slik var det også med de personene som Jesus utvalgte til å være sine bemyndigede apostler. De var valgt av Jesus til å være hans utsendinger i en helt bestemt betydning. De skulle formidle Guds ord til menneskene, slik at Guds åpenbaring kunne fullendes. I Lukas 6: 13 leser vi at Jesus valgte ut tolv menn av sine disipler til å være apostler i denne betydningen. Navnene på de tolv ramses opp i fortsettelsen av dette bibelordet: 

Da det ble dag, kalte han til seg disiplene sine, og av dem valgte han ut tolv, som han også kalte apostler. (Se også Matteus 10: 2 ff.).

Apostlene kunne ikke komme med sin egen lære. De skulle, som apostelen Paulus sier i Gal 1.11 ‑ 12, bare meddele det som de hadde fått åpenbart av Jesus Kristus, og Den Hellige Ånd. På denne bakgrunn forstår vi hvorfor Apostlenes lære fikk en helt spesiell autoritet blant de første kristne. Den læren de kom med ble mottatt som Guds eget ord, og apostlene selv betraktet det de lærte som Guds ord. Dette fremgår av følgende bibelord:

Da dere fikk det ordet som vi forkynte, tok dere imot det, ikke som et menneskeord, men som det sannhet er, som Guds ord, som virker med kraft i dere som tror (1. Tes 2:13).

Apostlenes lære ble likestilt med Det gamle testamentets ord og lære. Apostlene ble ansett for å være lærere som formidlet Guds ord til mennesker, slik profetene gjorde det i den gamle pakt, før Jesus ble født.

 

Åpenbaringen er avsluttet.

Noen tror at Gud ennå sender apostler og budbringere som står på lik linje med Jesu apostler. De mener at disse personene formidler ny kunnskap om Gud, i tillegg til det som allerede er gitt i Bibelen. Fra enkelte hold hevdes også at det vil komme en ny apostolisk tid like før Jesu gjenkomst. I denne tiden skal Gud på nytt sende apostler. Disse skal gjøre store under og tegn, de skal stå i spissen for en seirende menighet, og Gud skal tale gjennom dem slik han talte gjennom apostlene Peter, Johannes og Paulus. Disse oppfatningen er ikke i samsvar med Guds ord. Jeg vil begrunne dette kort i det følgende. Jeg begynner med å si noe mer om hva det ville si å være Jesu apostel.

For å være Jesu spesielt utvalgte apostel måtte visse forutsetninger oppfylles. Dette fremgår av noe som skjedde kort etter Jesus oppstandelse. Da samlet disiplene seg for å velge en person som kunne være apostel i stedet for Judas, hans som forrådte Jesus. Dersom man skulle bli valgt til dette, måtte man ha fulgt Jesus helt fra den tiden da han begynte sin virksomhet, og man måtte være vitne til Jesu oppstandelse. Vi leser om dette i Apostlenes gjerninger. Her fortelles det at apostelen Peter stod frem og tok til orde for å velge en ny apostel i stedet for Judas. Peter sier blant annet følgende:

 Derfor bør en av de mennene som fulgte med oss hele tiden mens Herren Jesus gikk inn og ut blant oss, like fra han ble døpt av Johannes til den dagen han ble tatt opp fra oss, en av disse mennene bør sammen med oss være vitne om hans oppstandelse. (Apostlenes gjerninger 1: 21 - 22)

Disiplene fant bare to personer som oppfylte dette kravet, og trakk lodd om hvem av dem som skulle blir en av de tolv. Denne fremgangsmåten viser at ingen nålevende kan være apostel i samme betydning som de tolv. Grunnen er ganske enkelt at vi ikke har fulgt Jesus under hans jordiske liv. Vi kan heller ikke være vitne til Jesu oppstandelse slik de var.

Overfor dette peker noen på at det også kom en annen apostel etter Jesu død og oppstandelse, nemlig Paulus. Det er ingen tvil om at Paulus står i en noe annen stilling enn de tolv. Samtidig forteller Bibelen at også Paulus møtte den oppstandne Jesus. Han ble også anerkjent som apostel av de andre apostlene. Liksom dem hadde Paulus også mottatt den læren han formidlet, direkte fra Jesus, uten noen mellomperson. Paulus skriver om dette i Galaterbrevet 1. 11 - 12:

Jeg kunngjør dere, brødre, at det evangelium som er blitt forkynt av meg, ikke er menneskeverk. Heller ikke har jeg mottatt det eller lært det av noe menneske, men ved Jesu Kristi åpenbaring.

Bibelen forteller ellers at Paulus hadde en fortid som ivrig motstander og forfølger av de kristne. Han møtte den oppstandne Jesus Kristus da han var på vei til Damaskus for å sette de kristne i fengsel. Dette møtet forandret hans liv totalt. Det førte til at han ble omvendt, og fikk kall til å være apostel, særlig for de som ikke er jøder. (Apostlenes gjerninger 9: 1 - 22).

Så langt kan vi si at ingen kan være Jesu apostler i dag, fordi de ikke kan ha vært vitner til Jesu oppstandelse, eller ha mottatt noen lære direkte fra Jesus selv. Det finnes ut over dette også andre argumenter for å hevde at apostlenes tid er forbi. I 1. Kor 15. 9 skriver Paulus noen ord som er litt vanskelige å oversette. I norsk Bibel står det at han omtaler seg selv som den minste av alle apostlene. Flere påpeker at ordet «minste» også kan oversettes med «den siste». Det betyr i tilfelle at Paulus var den siste som ble kalt inn i den spesielle tjenesten som består i å være Jesu apostel.

La oss trekke frem et argument til. I Galaterbrevet tar Paulus et oppgjør med noen forkynnere og lærere som har besøkt menigheten etter at han selv var der. Disse hadde kommet med en lære som var annerledes enn den Paulus selv hadde forkynt. Paulus avviser den læren som disse personene kom med. Grunnen er at det de lærte ikke var i samsvar med den læren som Paulus hadde kommet med. Dette oppgjøret skyldes ikke uenighet mellom teologer. Paulus er bevisst på at han er apostel, og at han derfor er utvalgt til å meddele en lære som han har mottatt fra Gud selv. Med dette gjør Paulus det klart at den læren som han har formidlet fra Gud, må være overordnet norm for det som ellers forkynnes og læres i menigheten.

Det siste argumentet som skal føres frem her, kan vi hente ut fra Johannes evangeliet kapittel 16. Dette kapitlet gjengir store deler av Jesu avskjedstale til sine utvalgte apostler. Jesus lovte å sende dem «talsmannen», altså Den Hellige Ånd, etter sin oppstandelse. Åndens skulle veilede dem til hele sannheten:

Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale av seg selv, men det han hører, skal han tale, og de kommende ting skal han forkynne for dere. Johannes 16: 13.

Etter Jesu oppstandelse var frelsen fullført, og derfor kunne også Guds åpenbaring fullføres. Vi skal ikke legge noe til det som står i Bibelen, og vi skal derfor ikke høre på personer som mener de har status som apostler på lik linje med Paulus og de tolv som Jesus utvalgte.

Apostlenes tid er forbi for lenge siden. Men, ordet Gud gav oss gjennom dem, lever.

 

 

 

 

 

MIST IKKE MOTET

2. Kor 4. 1 - 6.

 

Derfor da vi har denne tjeneste, i og med at vi har fått miskunn, mister vi ikke motet. Vi har sagt oss løs fra alle skammelige snikveier og farer ikke fram med list. Heller ikke forfalsker vi Guds ord, men ved å legge sannheten åpent fram, anbefaler vi oss for Guds åsyn til alle menneskers samvittighet. Er så vårt evangelium likevel skjult, da er det for dem som går fortapt, det er skult. For denne verdens gud har forblindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset fra evangeliet. Om Kristi herlighet, han som er Guds bilde. For vi forkynner ikke oss selv, men Kristus Jesus som Herre, oss selv derimot som tjenere for dere for Jesu skyld. For Gud, som bød at lys skulle skinne frem i mørket, han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skal lyse fram.

 

Disse ordene ble første gang skrevet til menigheten i Korint, en by-forsamling som Paulus var veldig glad i, men også temmelig bekymret for. Ingen andre forsamlinger har Paulus skrevet så mye til som nettopp denne menigheten. Vi finner to lange brev til dem i Det nye testamentet, og noen spekulerer på om Paulus også har skrevet enda et som har gått tapt. Byen Korint ble plyndret av Romerne i år 146 før Kristus. Julius Cæsar bygde opp igjen i år 46 f. Kr. Befolkningen bestod i stor grad av frigitte slaver. Med tiden ble Korint kjent for sin umoral, sin mangfoldige religiøse virksomhet, og sin forretningsvirksomhet. Byen var nemlig handels-knutepunkt mellom Asia og Roma. Paulus var i Korint i hele 18 måneder, og i løpet av denne tiden vokste det frem en kristen forsamling, som dessverre ble preget av byens mentalitet. Paulus må derfor veilede menigheten og ta oppgjør med forskjellig lære og praksis. Det skjer først og fremst i 1 Korinter-brev.

 

Når Paulus skriver 2 Korinter-brev som vår tekst er hentet fra, ser det ut til at mye har ordnet seg. Samtidig har nye problemer meldt seg. Såkalte falske apostler har gjort sitt inntog i forsamlingen. De kritiserer Paulus forkynnelse og påberoper seg den samme myndigheten som ham. Ja, i virkeligheten vil de helst være mer betydningsfulle enn Paulus. De kommer med en annen lære og forkynnelse enn ham, og de får mange tilhengere. Så må Paulus ta nye oppgjør. I den forbindelse skriver han ganske mye om den kristne tjenesten. Det er dette vi dukker rett ned i, når vi leser teksten over. Vi har en bestemt tjeneste sammen, skriver Paulus - og vi mister ikke motet. Ja - vi mister ikke motet selv om det er en rekke problemer å forholde seg til, frafall og motstand. Hva sier så Paulus om den tjenesten vi står i?

 

Skal vi få svar på det, må vi kaste et blikk på kapitlet foran den teksten vi har lest. Der skriver Paulus om dødens tjeneste, og om Åndens tjeneste, om noe han kaller fordømmelsens tjeneste, og om rettferdighetens tjeneste. Paulus står ikke i fordømmelsen tjeneste. Han står i Ånden og rettferdighetens tjeneste - Den nye pakts tjeneste. Hva handler den om? Jo, den går ganske enkelt ut på at evangeliets budskap om Jesus Kristus skal forkynnes til så mange som mulig. Det skal forkynnes at Jesus Kristus har sonet og betalt for alle menneskers synder, og det skal forkynnes at Jesus har beseiret døden ved sin oppstandelse.

 

Vi kan godt si at denne tjenesten er mangfoldig. Vi bidrar på forskjellig vis. Målet er likevel klart for oss alle: Mennesker skal innbys til en frelse som Jesus har gjort ferdig for oss. Gud gir deg tilgivelse og oppreisning fordi Guds Sønn, Jesus Kristus, har tatt dine synder på seg. Han har sonet og betalt den gjeld du har til den levende Gud. Gud har fått det han trenger - han er forsonet. Derfor vil han gi deg sin frelse, gi deg et nytt liv og føre deg inn i tjeneste for seg.

 

Hva skal til for at jeg kan være med på denne tjenesten?

La oss se nærmere på hva Paulus skriver. I utgangspunktet var jeg ikke dugelig til denne tjenesten skriver Paulus i 2. Kor 3. 5 - 6:

 

Ikke så at vi av oss selv duger til å tenke ut noe som av oss selv, men vår dugelighet er av Gud, han som også gjorde oss dugelige til å være tjenere for en ny pakt, ikke bokstavens, men Åndens pakt. For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende.

 

Hvordan setter Gud oss i stand til denne tjenesten? Svaret finner vi ved å se nærmere på det Paulus skriver om hvordan Gud satte ham i stand til tjeneste. Den lærde Paulus skriver at han ikke var i stand til å tenke ut hva han skulle forkynne og lære. Grunnen til det var at han ikke hadde kjennskap til evangeliets budskap. Men så åpenbarte Gud sannheten om Jesus Kristus for ham. Gud gav ham de ord han skulle lære, forkynne og skrive ned. Det viser oss at det å bli satt i stand til tjeneste for herren skjer ved at Gud åpenbarer Bibelens budskap om Jesus for oss. Slik var det med Paulus og slik må det være med oss, selv om Paulus var apostel og hadde en tjeneste vi ikke kan få. Utrustning til tjeneste for Gud innebærer nok også mye annet, men innsikten i evangeliet er det viktigste og grunnleggende.

 

Er det noe herligere enn å være med på å bære dette budskapet ut? Nei - det er det ikke. Likevel - vi mister så lett motet av forskjellige grunner. Dette var heller ikke Paulus ukjent med. Mer enn hva vi erfarer, opplevde han vanskeligheter. Men han har noe å si til oss om det å holde motet oppe. Vi mister ikke motet, skriver Paulus.

 

Kanskje tenker du at det er lett for Paulus å si dette. Han var jo så sterk på alle måter. Det ser ikke ut til at noe kunne knekke ham, hverken fengsel, mishandling eller motstand. I Apg 14: 19 - 20 leser vi om da Paulus var i byen Lystra. Her ble det så mye oppstyr at han ble steinet. De som gjorde det trodde han var død og han ble slept utenfor byen der disiplene samlet seg rundt ham. Hva skjedde så? Jo, da disiplene stod der rundt ham kviknet han til igjen. Han åpnet øynene, så seg omkring og reiste seg - og hva gjorde han så - han gikk inn i byen igjen. Ser du det for deg? Samtidig er det tydelig at også den robuste Paulus ble preget av alt han møtte. Dette skriver han om i 2. Korinter-brev fra kapittel 1. 8.

 

Vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om den trengselen vi måtte gjennomgå i Asia. Den var over all måte tung, tyngre enn vi var i stand til å bære, så vi til og med tvilte på at livet sto til å redde. Vi regnet oss alt som dødsdømte, for at vi ikke skulle stole på oss selv, men på Gud, han som reiser opp fra de døde. Han fridde oss og frir oss fra så svær en dødsfare, og vi har det håpet til ham at han også heretter vil fri oss. Også dere må komme oss til hjelp med bønn, slik at det fra manges munn kan lyde rikelig takk for oss, for den nåde som er oss gitt.

 

Jeg er så glad for at Paulus skriver dette. Det er ikke tvil om at noen får en hardere og vanskeligere tjeneste enn andre. Ikke minst på misjonsfeltene våre. Enhver kan oppleve å miste motet. De færreste, om noen, kan sammenligne seg med Paulus. Likevel kan vi lære noe av ham. Paulus mistet ikke motet, og når han forklarer hvorfor, blir vi kanskje overrasket. Han viser ikke til seg selv, eller til de resultater han har sett i sitt arbeid, men til noe ganske annet. Grunnen er - skriver han - at vi har fått miskunn. Da vi har denne tjenesten i og med at vi har fått miskunn mister vi ikke motet.

 

Å holde motet oppe

Vi er jo opptatt av å holde motet oppe i tjenesten. Vi kan hjelpe hverandre til det på forskjellig vis. Bibelen oppfordrer oss til å oppmuntre hverandre og støtte hverandre, og det er av stor betydning. Likevel er det noe som i langt større grad gir kraft og mot til å fortsette i en tjeneste, nemlig det Paulus viser til her. Det gjelder for deg og meg som det gjaldt for Paulus. Vi mister ikke motet - fordi vi har fått miskunn.

 

Hva betyr det å få miskunn? Jo - det betyr at jeg selv får del i den nåden som evangeliet tilbyr meg. Jeg fikk miskunn da Gud lot det gå opp for meg at Jesus Kristus har gjort hele frelsen ferdig for meg, slik at jeg bare kan ta imot og leve i den. Guds nåde og miskunn er den grunnleggende forutsetningen for din tjeneste. Den er også kilden du skal få øse kraften ut av, for å holde ut i tjenesten.

 

Tjenesten.

For Paulus fikk nåden og evangeliets budskap derfor helt bestemte konsekvenser for hvordan han utførte sin tjeneste. Han skriver følgende:

 

Vi har sagt oss løs fra alle skammelige snikveier og farer ikke fram med list. Heller ikke forfalsker vi Guds ord

 

Den greske grunnteksten her er ikke helt enkel å oversette. På gresk brukes et uttrykk som egentlig er hentet fra forretningsvirksomhet, i vår bibel er ordet oversatt med «list». Paulus har sagt seg løs fra å drive på samme måte som sin samtids smarte og manipulerende forretningsfolk, når han arbeider for å utbre evangeliet. De brukte list og overtalelseskunster. De forvrengte sannheten for å nå sine mål og få solgt sine varer. Det er skrekkelig når evangeliet nærmest tilbys som en vare. Vi har dessverre sett litt av dette den senere tid. Helbredelse tilbys mot en klekkelig innbetaling. Andre er opptatt av å gjøre kristendommen mer spiselig for postmoderne mennesker. Hva fører det til? Jo til at man går på kompromiss med Bibelens budskap. Det utvikles en moderne tilpasningsteologi.

 

Men - det er jo så mange som ikke vil høre når vi forkynner det budskapet som er gitt oss i Bibelen innvender noen. Ja, det er sannelig sant, og det må vi faktisk regne med. Paulus gir oss en forklaring på hvorfor det er slik, nemlig at mange religiøse mennesker har blitt rammet av en åndelig forblindelse. Verdens gud har forblindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, skriver han.

 

Hvem er det Paulus sikter til her? Det er ikke de som ikke har hørt, eller de som synes de ikke klarer å tro. Paulus sikter til dem som har hørt evangeliets budskap, for deretter å avvise det. Det er de som kalles vantro, Å være vantro, er nemlig å ikke ville tro evangeliet. I Paulus samtid dreide dette seg om mennesker som ikke kunne akseptere at deres egne gjerninger ikke skulle bety noe i forhold til frelsen. De hadde så mye å vise til, mente de. Det finnes nok noen slike også i vår tid, men jeg tror likevel at fornektelsen av evangeliet kommer til uttrykk på andre måter i vår tid. Hele den kristne læren settes under kritikk. Læren om livets to utganger, læren om Guds dom over synden, læren om frelse alene for Jesus skyld. Fremfor alt læren om at Jesus døde som stedfortreder for våre synders skyld. Så er det lett for oss kristne å holde dette som er så sentralt i den kristne tro tilbake når vi forkynner. Paulus sier imidlertid at vi skal legge evangeliet åpent frem ? og han gir oss en grunn til det som gir frimodighet. Det å forkynne evangeliet slik det er gitt er som å skru på en lysbryter. Evangeliet har kraft i seg selv. En kraft som du og jeg ikke har. Det søker seg frem til mennesker som er mottagelige for det.

 

I siste verset av vår tekst skriver Paulus noe underlig om dette; Gud, som bød at lys skulle skinne frem fra mørket har også latt det lyse inn i våre hjerter. Her sikter han til evangeliet. Har du sett lyset fra evangeliet? Eller er det mørkt i din sjel? Er det mørkt fordi din samvittighet anklager deg og fordi du forstår at du ikke kan bestå overfor Gud på grunn av synd og urenhet i ditt liv? Da vi jeg si deg noe: Gud vil at kunnskapen om Guds herlighet åpenbart i Jesus Kristus skal lyse inn i ditt hjerte. Han vil gi deg en bestemt kunnskap, nemlig at Jesus har tatt på seg din synd og din urenhet. Jesus har frelst nettopp deg - du skal få tro det og hvile i det.

 

La oss gjøre som Paulus. Legger sannheten åpent frem og forkynne evangeliets budskap klart og tydelig. Så vil det lyse inn i hjerter der det er mørkt. Det vil lyse for de som virkelig trenger tilgivelse og nåde for sine synders skyld, det vil føre disse til omvendelse og tro. Det at noen andre enn oss får del i den nåde og miskunn som vi selv har fått del i gir sannelig også oppmuntring trøst og glede, slik at vi ikke mister motet.

 

 

 

 

 

OPPLEVELSESJAG

 

Det finnes mennesker som har strevd i flere år for å få opplevelser som de mener kan tilfredsstille deres åndelige behov. De håper at opplevelsene skal få dem til å føle seg mer åndelige. Er du en av disse vil jeg spørre: Hvor lenge skal du ha det slik du som nå?

 

Merker du ikke at din søken etter store opplevelser binder deg? At den tar fra deg din frihet i Kristus. Hvorfor gleder du deg ikke over det du har i Jesus? Hvorfor slår du deg ikke til ro med at Gud kanskje ikke vil gi deg de store opplevelsene du søker? Hvorfor kan du ikke likeså godt si til deg selv at dersom Gud vil gi deg opplevelser så får du dem, når han vil gi deg dem. Du trenger ikke jage for å oppnå dem.

 

Er du bundet av jaget etter opplevelser, så merk deg følgende: Jesus har kjøpt deg fri fra Guds dom over dine synder. Din sak med Gud er i orden. Er ikke det nok for deg? Når noen fanger deg inn i en tankegang som får deg til å tenke at du ikke er åndelig nok fordi du mangler opplevelser, kan du si: Jeg trenger ikke store opplevelser for å være en kristen. Jeg trenger bare Jesus.

 

 

 

 

JESUS TAR SEG AV DEN SOM HAR SVAK TRO

Matteus 14. 22 - 33.  


Og straks nødde han disiplene til å gå i båten og dra i forveien for ham over til den andre siden, mens hans sendte folket fra seg. Da han hadde sendt folket fra seg, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be. Og da kvelden kom, var han der alene. 
Men båten var alt midt ute på sjøen, og den stampet hardt mot bølgene, for vinden var imot. Men i den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen. Da disiplene fikk se ham der han gikk på sjøen, ble de slått av skrekk og sa: Det er et spøkelse! Og de skrek av redsel. 
Men Jesus talte straks til dem og sa: Vær ved godt mot, det er meg. Frykt ikke! Da svarte Peter ham og sa: Herre, er det deg, da byd meg å komme til deg på vannet! Han sa: Kom! Og Peter steg ut av båten og gikk bortover vannet mot Jesus. 
Men da han så det veldige uværet, ble han redd, og begynte å synke. 
Da ropte han: Herre, frels meg! Jesus rakte straks hånden ut og grep tak i ham, og sa til ham: Du lite troende! Hvorfor tvilte du? 
Og da de steg opp i båten, la stormen seg. Men de som var i båten, kom og falt ned for ham og sa: Sannelig, du er Guds Sønn!
  


Teksten vi har lest forteller hvordan det gikk med disiplene etter at Jesus hadde mettet tusener av mennesker i ødemarken med fem brød og to fisker. Det var sikkert stort for dem å være med Jesus da alt dette skjedde.  De fikk dele ut den maten Jesus velsignet, og sammen med ham fikk de stå i sentrum for den store begivenheten. Men så grep Jesus inn. Han sendte menneskemengden fra seg. Deretter "nødet" han disiplene til å gå i båten igjen. 

Jesus måtte altså overtale disiplene til å gjøre som han sa. Det var kanskje ikke rart de var motvillige. Det var blitt kveld, og Jesus ba dem legge ut i båten og ro over til den andre siden. Det var en lang tur å gi seg ut på, så sent på kvelden. Mange timer bak årene. Men Jesus ville ha dem bort fra den store opplevelsen. Tilbake til hverdagen  Situasjonen de nå gikk inn i, stod i sterk kontrast til den de forlot. De skulle ut på en anstrengende reise til den andre siden av sjøen. Vinden var imot. Været var dårlig. Derfor måtte de ro. 

Ikke alle har erfaring med å ro en båt i sterk motvind. Det kan være veldig slitsomt. Mange tror at slikt arbeid bare gjør mennesker trette i kroppen. Det er ikke tilfelle. Fysisk arbeid sliter også mentalt.  De samme bevegelser må gjøres om igjen og om igjen. For disiplene var hvert tak med åra en gjentagelse av det forrige. Eneste forskjell var at hvert tak rev mer i armer og bein enn forrige. Det er tungt å ro. Også for trenende og sterke fiskere. I tillegg rodde de om natten, og i mørke. 

Vi har vanskelig for å regne med at Jesus kan komme til oss i hverdagen når vi er i tungt arbeid. Det kan ikke være rom for ham midt i kjedsommelighet og slit, tenker vi. Men Jesus kan komme og være med oss også der, slik han kom til disiplene som var ute på Genesaretsjøen.  Jesus kom til dem i grålysingen - i den fjerde nattevakt. Da hadde de sannsynligvis rodd og slitt i over ti timer. Men Jesus kom på en merkelig måte -  vandrende på sjøen. De tunge åretakene stanset. Støle rygger rettet seg. De myste mot vinden og lurte på om de så riktig. At det de så kunne være Jesus var helt fjernt for dem. De trodde de så et spøkelse og da den tanken slo dem, skrek de av redsel.  Jesus måtte si til disiplene hvem han var, og han måtte forsikre dem om at han kom med fred. Frykt ikke sa han.  

Da endret situasjonen seg for disiplene. Så snart Peter forstod at det var Jesus, ble han dristig. Troen ble tent, og han ville ha et slags bevis på at det virkelig var Jesus. Et merkelig bevis forresten. Peter søkte en erfaring av Jesus. Byd meg å komme til deg på vannet sa han. Og Jesus lot ham få prøve. Peter fikk et ord av Jesus, en innbydelse til å gå. Og så handlet han i samsvar med dette ordet.  

Kan du se det for deg? Peter løfter først den ene foten over båtripa og setter den på vannet. Det holder. Så følger den andre foten etter, og så - står Peter på vannet med hele sin tyngde. Peter opplever Jesu undergjørende kraft. Han retter blikket mot Jesus, og så går han bortover vannet.  

En skulle vel tro at Peter aldri mer ville tvile på Jesus, nå når han hadde fått denne opplevelsen. Men det går ikke langt tid før han blir redd. Han vet hvor farlige bølgene er, og så griper frykten og redselen ham. Da kommer det frem en annen Peter enn ham som modig steg ut på vannet. Redselen gjør at han synker. Det er dødsangsten som griper Peter. Hva om bølgene i neste øyeblikk trekker ham ned og han drukner?  


Døden kan komme plutselig, slik at en ikke rekker å tenke før det er slutt. Den kan også komme slik at vi vet hva som kommer. Noen, både kristne og ikke kristne sovner rolig inn i døden. Andre, også kristne, gripes av angst. Ja, det mest normalt er å ha angst for å dø. Dødsangsten lammer, og vi føler at den tar fra oss troen. 

Hvordan kan jeg gå frelst hjem til Gud når jeg er så redd for å dø? Hvordan kan jeg overhode frelses når jeg hjemsøkes av tvil? Skal vi få hjelp i forhold til slike spørsmål, må vi se hvordan Jesus tok seg av Peter, der han lå i bølgene. 

Det ser ut til at Peters tro var helt borte. Hvor var det blitt av den modige mannen som hadde utfordret Jesus? Hadde denne mannen glemt at Jesus bare noen timer i forveien hadde mettet tusenvis av mennesker med fem brød og to fisker? Hadde ikke de store opplevelsene skapt noen tro i ham? Hvorfor roper han bare på Jesus om frelse?  


En kunne kanskje forventet at Jesus ville gi Peter opp. Nå har jeg prøvd alt mulig med deg Peter. Jeg har gitt deg store opplevelser. Du har sett at jeg holder det jeg lover. Likevel tviler du på meg. Men slik er ikke Jesus. Han gir ikke Peter opp. I stedet rekker han hånden ut, griper Peter, og redder ham. Og i det Jesus griper Peter sier han noe som er veldig lærerikt: "Du lite troende, hvorfor tvilte du"?  


Hele handlingen viser oss noe om forholdet mellom troen ? og Jesus. Den viser at det ikke er troens størrelse eller kvalitet som frelser Det er Jesus som frelser. Hans arm rekkes også ut til den som har en svak tro. Ja Jesus rekker ikke bare hånden ut, han griper den som roper til ham. Han holder fast. 


Slik er Jesu også for deg. Du får ikke makt over troen. Av og til synes du den er blitt helt borte. I slike tider roper du likevel til Jesus. Det er ikke sikkert at ropet høres av andre enn ham. Vi bruker ikke alltid stemme når vi roper. Ropet til Jesus kan presses frem, tross tvil og angst. Men, om din tro er blandet med den sterkeste tvil, så frelser Jesus deg likevel. Så liten tro du har, sa Jesus til Peter. Så grep han ham. Og da var Peter like sikker hos Jesus som om han hadde hatt den sterkeste tro.  


De andre disiplene var tilskuere til det som skjedde med Peter. Det må ha vært en uforglemmelig anskuelsesundervisning. Har var ikke noe skuespill. Her var virkelighet. Her så de, rett for øyne sine. at Jesus frelste Peter. Det gjorde veldig inntrykk på dem. De ble fylt av ærefrykt for Jesus, og de følte seg tydeligvis ikke særlig bedre enn Peter.  


Da Jesus steg opp i båten la stormen seg. Det ble stille, og da falt de ned for Jesus. Så gav de uttrykk for sin tro på ham. Sannelig- Du er Guds Sønn.  Først da disiplene fikk være vitne til hvordan Jesus frelste Peter, kom denne bekjennelsen. Først da forstod de hvem Jesus var. Han var mer enn en undergjører. Han var Guds Sønn, -  frelseren.  


Den troen som frelser et menneske skapes ikke av under og tegn. Jesus skaper troen i oss og holder den levende, gjennom den nåde og fred som han gir oss hver eneste dag.

 

 


Tidens fylde

 

 

Da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår. (Galaterbrevet 4: 4 - 5).

 

I sommer besøkte jeg Roma for første gang. Jeg så noen av byens ruiner og minner fra oldtiden. Det som gjorde sterkest inntrykk på meg var Colosseum. Denne oldtidsarenaen rommet ca. 50.0000 tilskuere. Den står der i all sin dysterhet, som et vitnesbyrd om menneskelig ondskap. Her ble det utkjempet gladiatorkamper på liv og død. Her led mange av de første kristne martyrdøden. Her demonstrerte den romerske stat sin makt over liv og død i en tid preget av angst, undertrykkelse og mørke.

 

Denne tiden kaller Bibelen «tidens fylde». Ifølge profetiene, skulle Guds Sønn fødes inn i verden nettopp da. Jomfruen som fødte ham, var en ung og fattig kvinne, som bodde i et land der den romerske okkupasjonsmakten rådet. Etter Jesu fødsel tok det ikke lang tid før makten rørte på seg. Bibelen forteller at den mektige Herodes, romernes fyrste i Israel, sendte sine soldater ut for å rydde Jesus-barnet av veien. Alle guttebarn under to år i Betlehem og i bygdene rundt, ble drept. Jesus unnslapp fordi en engel varslet Josef og befalte ham å flykte til Egypt med mor og barn (Mat 2: 13 - 16). Barnedrapet i Betlehem er festet til lerretet av Rubens. Slik bare malerier kan, viser det hvordan mørkets fyrste gjorde seg gjeldende "i tidens fylde" da Gud sendte sin Sønn. Mørke og elendighet kan ikke hindre Gud. Han vil inn, nettopp der mørket er.

 

Enkelte tror at oldtidens barbari er et tilbakelagt stadium. Slik tenkte mange i årene før første og andre verdenskrig. Man talte om fred i vår tid, og fred i Europa. Likevel - både første og andre verdenskrig kom, med skyttergraver, holocaust og folkemord. Syndens makt har alltid overgått menneskers beregninger.


Denne julen kan vi se tilbake på et år som har vært ondt og grusomt for mange. Kristne og andre minoritetsgrupper forfølges. Det benyttes barbariske metoder som vi trodde hørte oldtiden til. Den situasjon mange lever i, står i sterkeste kontrast til vår egen glitrende førjulstid. Likevel, det er ikke få som opplever livet mørkt og vanskelig også midt i vår velstand. Noen, ikke minst barn, gruer seg til julen fordi konflikter og brudd i deres tilværelse oppleves særlig sterkt nettopp da.

 

Alt dette ser Gud, og han lengter etter å gi mennesker del i et nytt og annet liv. Dette livet gir han, ved og gjennom sin Sønn, Jesus Kristus. Jesus kan komme inn i alle slags livssituasjoner. Dette har han bevist, fordi han første gang kom på det umulige tidspunktet som Bibelen kaller «tidens fylde». Den gang kom Jesus for å gjøre frelsen og det nye livet mulig for hver eneste en av oss. Derfor kan Jesus også komme inn i ditt liv.

 

Vi kan kanskje forstå dette litt bedre, dersom vi reflekterer over uttrykket «tidens fylde». Uttrykket handler ikke bare om et tidspunkt. «Fylde» betyr også mangfold. Ordet er derfor betegnende, både på den tiden vi lever i, og den tiden som var da Jesus ble født. Vår tid er mangfoldig, fordi den er full av enkeltmennesker som er forskjellige, med hensyn til kulturell bakgrunn, hudfarge, interesser, status - og livssituasjon. Hver eneste en i menneskehetens mangfold er høyt elsket av Gud. Alle har samtidig del i en felles ulykke. Uten Jesus lever alle borte fra Gud, og dypest sett har alle syndet mot ham som elsker dem så høyt. Slik er det, fordi synden ikke bare består i krefter som omgir oss. Synden har også makt i våre hjerter, slik at vi tenker og handler i opprør mot Guds gode vilje.

 

Likevel er det håp. Midt i menneskehetens mangfoldige historie skinner nemlig et stort lys som ingen har klart å slukke. Dette lyset er Jesus. Lyset stråler gjennom alle slekter, fordi ordet om Jesus ikke lar seg hviske ut. Mange vender seg likevel bort fra lyset. Andre forstår ikke meningen med det. Atter andre forsøker å dekke det til ved å bortforklare det. Enda flere overser det.

 

Likevel skinner det.

 

La oss feire julen ved å rette blikket mot dette lyset.

 

Hva er lyset som stadig skinner i mørket?


Jo, det er budskapet om at Jesus har gjort opp for alle dine synder. Ved det har han allerede kjøpt deg retten til å bli Guds barn. Han som er Gud selv, vil ikke annet enn å gi deg fred og tilgivelse for alt som er galt i livet ditt. Gud innbyr deg til å ta imot dette. Det gjelder deg som aldri har tatt imot det før, og deg som har levd i troen i mange år. Søk Jesus og takk ham fordi han en gang kom. Du finner ham i Bibelen - Den boken som Martin Luther i sin tid kalte krybben der Jesusbarnet ligger.

 

 

 

 

Skjulte skatter

 

I ham er alle visdommen og kunnskapens skatter skjult til stede. Kol 1. 3.

 

Dersom du leser Bibelen jevnlig vil du av og til gjøre noen nye oppdagelser. Du oppdager ord som trøster og gir deg hjelp. Ord som du ikke har lagt merke til før. De gir deg innsikt i noe du ikke har sett eller forstått tidligere, eller de gir deg hjelp som du ikke har mottatt før. Fordi det er slik, har mange kristne en rekke bibelord som de er spesielt glade i, og som de har satt strek under i Bibelen sin.

Bibelordet fra Kolosser-brevet som er sitert ovenfor, er et slikt ord. Her leser vi at alle visdommens og kunnskapens skatter er skjult til stede i Jesus Kristus. Merk deg den merkelige ordbruken. Hvordan kan noe være skjult til stede? Det er egentlig ikke så vanskelig å svare på. Noe som er verdifullt kan vi oppbevare i en kiste, eller et skrin. Vi vet at den verdifulle gjenstanden er der, men vi ser den ikke før vi åpner kisten.

Slik kan det også være med enkelte mennesker vi kjenner. Noen har vi lett for å undervurdere fordi de ikke sier så mye. Kommer vi i snakk med dem oppdager vi kanskje at de har større forstand på mange ting enn vi trodde.

Skal man se skatten, må man åpne kisten. Skal man oppdage hva andre kan lære oss og gi oss innsikt i, må vi ta tid til å lytte til dem.

Slik er det med Jesus.

I ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede.

Det betyr at Gud regner visdom og kunnskap som er i Jesus, som dyre skatter.

Hvordan få tilgang på disse skattene?

Det første svaret er, du må åpne Bibelen og lese den. Det er der disse skattene egentlig er.

Det andre svaret; Søk Jesus i Bibelen. La ham tale til deg gjennom Bibelens ord. Tal selv til ham i bønn.

Da vil du etter hvert oppdage skattene.

Den største av dem alle er at Jesus har gjort alt som er nødvendig for å frelse deg. Han har sonet og gjort opp for dine synder, og han gir deg syndsforlatelse og frelse.

Det er selve grunnlaget og sentrum i den visdommen og kunnskapen som åpenbares i Jesus.

Skal du få innsikt i flere av visdommen og kunnskapens skatter, må du søke dette i Bibelen, i bønn til Jesus.

 De er skjult til stede i ham - hele tiden

 

 

 

 

STØRRE GJERNINGER ENN JESUS?

 

 

Johannes 14. 12 - 15.

 

Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som tror på meg, han skal også gjøre de gjerninger jeg gjør. Og han skal gjøre større gjerninger enn disse, for jeg går til min Far. Og hva som helst dere ber om i mitt navn, det skal jeg gjøre, for at Faderen skal bli herliggjort i Sønnen. Om dere ber meg om noe i mitt navn, så skal jeg gjøre det! Dersom dere elsker meg, da holder dere fast på mine bud»

 

Versene vi har lest er hentet fra Jesu avskjedstale til disiplene. Jesus har mye å si, og her henvender han seg til «den som tror på ham». Han sier noe som ikke bare gjelder for Jesu disipler den gang, men noe som gjelder til alle tider. De som tror på Jesus som sin frelser, skal også gjøre de gjerninger Jesus gjør. Ja - Jesus sier de skal gjøre større gjerninger enn «disse».

 

Som kjent tenker mange dette betyr at de som tror på Jesus skal gjøre større undere enn ham. Jeg spurte en gang en person som trodde dette, om hvem som gjør større undere enn Jesus i vår tid. Vedkommende svarte ved å vise til en fremtredende pentekostal predikant som har virksomhet over hele verden. Jeg kan ikke si jeg lot meg overbevise av dette svaret. For det første er det ingen som kan gjøre større under enn det Jesus gjorde. Han oppvakte Lasarus fra de døde, han utførte brødunderet, han drev ut demoner og mye annet. For det andre må vi merke oss at det her ikke sies at de som tror på Jesus skal gjøre større undere enn Jesus. Det står de skal gjøre større gjerninger «enn disse».

 

Hva betyr det at de som tror på Jesus skal gjøre større gjerninger enn de Jesus viser til i denne teksten? For å svare på dette spørsmålet er det viktig å ha klart for seg at Johannes evangeliet brukes et helt bestemt ord når det tales om Jesu undere, nemlig det greske ordet semeion. Dette ordet er oversatt med tegn i vår Bibel. Johannes bruker det ganske konsekvent om brødunderet, om da Jesus gjorde vann til vin, og da han oppreiste Lasarus fra de døde. Men - det er ikke ordet semeion som benyttes i Johannes 14. 12. Her benyttes det greske ordet ergon, og det har en videre betydning. Det betyr gjerninger generelt, og kan omfatte både undere og andre gjerninger. Dette gir oss litt hjelp til å forstå hva slags gjerninger Jesus sikter til når han sier at de som tror på ham skal gjøre det som er større.

 

Det er også viktig å være klar over at Bibelen rangerer de gjerningene Jesus og hans disipler gjør. Det skjelnes mellom større og mindre betydningsfulle gjerninger. Bibelord som viser en slik rangering finner vi for eksempel i Joh 5: 20 ff, der Jesus sier følgende: «og han (Faderen) skal vise ham (Jesus) større gjerninger enn disse, for at dere skal undre dere». Dette blir sagt i en situasjon da Jesus nettopp har helbredet en person som var lam. (Joh 5. 1 - 16). Sammenhengen i teksten viser oss at de større gjerningene Jesus taler om her, er de som gir mennesker frelse fra Guds dom, og nytt liv Joh 5: 24 - 25.

 

Dette viser oss noe som er veldig viktig. I Guds målestokk er ikke helbredelse det største. Det største under som kan skje med et menneske er at det blir frelst ved troen på Jesus Kristus. Jesu hoved-gjerning er nettopp å frelse. Helbredelser av blinde, lamme og spedalske var nok store gjerninger, men at noen kommer til tro, og går fri fra Guds dom er altså enda større. Mon tro om det ikke er en slik rangering av gjerninger som ligger til grunn for det Jesus sier i Joh:14. 12? Jesus taler jo om de gjerninger som er størst, han sier at de som tror på ham skal gjøre nettopp disse gjerningene, og det største som kan skje er jo nettopp at mennesker blir frelst.

 

Så må det føyes til at uttrykket «større gjerninger» nok også har en betydning som går ut over det som er sagt til nå. Ordet større sikter til omfang, og vi får enda bedre forståelse av hva saken dreier seg om når vi ser Jesu ord i lys av det som snart skulle skje med ham. Jesus nærmer seg slutten av sin tjeneste. Han skal snart føres frem for Pilatus og dømmes til døden. Han skal snart lide som vår stedfortreder på et kors. Han skal ta bort alt som skiller mennesker fra Gud og fullføre Guds frelse for alle mennesker. Jesu frelsesgjerning var ikke bare tiltenkt hans eget folk, men alle mennesker. Etter Jesu oppstandelse skulle budskapet om frelsen forkynnes langt ut over Israels genser. Også derfor kalles disiplenes gjerningene større enn de gjerninger som ble gjort før Jesu oppstandelse.

 

Omvendelsens under

Det blir mer og mer klart for meg at mye skal til for at mennesker som lever borte fra den kristne tro i vår tid kan bli omvendt. Ja, av og til tenker jeg at dersom et menneske blir omvendt og kommer til tro på Jesus, så har det skjedd et under som er mye større enn en hvilken som helst helbredelse. Bibelsk etikk og bibelsk lære blir mer og mer problematisk for moderne mennesker. Det moderne menneske har ingen forståelse for at det skal gjøre regnskap overfor Gud for sine synder. Det synes at det er komplett umulig å tro eller godta at det finnes to utganger av livet, og de føler ikke behov for en frelser som har gjort opp for alle deres synder.

 

Mer enn en gang har jeg spurt meg selv hva som skal til for at et moderne menneske som har en avvisende innstilling til den kristne tro likevel kan bli omvendt og komme til tro. Mitt svar er at Gud må gripe inn. Han må overbevise moderne mennesker om at han finnes, han må vekke deres samvittighet opp slik at de blir bekymret for seg selv og sin evige fremtid. Han må overbevise dem om at de en gang skal gjøre regnskap for Gud. Han må gjøre det under som består i at de blir overbevist om at de står overfor Gud som syndere. 

 

Når et menneske likevel blir overbevist, kommer til tro og blir frelst - da har det skjedd et under. Ja - det største under som kan skje. Du som kjenner mennesker som lever borte fra Gud vet at dette er sant. Du har nok bedt til Gud mer enn en gang for disse - samtidig spør du er det overhode mulig at de kan bli frelst? 

 

Til deg som har det slik har jeg et svar å gi ut fra denne teksten. Det er ikke bare du som er bekymret for dem du ber for. Jesus bekymrer seg også. Han som ikke vil noe annet enn at du og dine nærmeste skal bli frelst sier at du skal få be til ham for dem du tenker på. Hva som helst dere ber om i mitt navn vil jeg gi dere, sier Jesus. Dette betyr at vi skal få be Jesus om frelse for dem vi bekymrer oss for. Å be i Jesu navn er også å overlate sin sak til Jesus, det er å regne med at Jesus gjør det som hans navn egentlig betyr. Egennavnet Jesus betyr han som frelser - og å be i hans navn er derfor nettopp å be om frelse for seg selv og andre. 

 

 


Ord i anledning påsken

 

DET ER FULLBRAKT

 

 

Da Jesus hadde fått vineddiken, sa han:

Det er fullbrakt.

Og han bøyde sitt hode og oppgav sin ånd. 


Joh. 19. 30

Langfredag ble Jesus dømt, og senere pint til døde på et kors. Dette var målet for hans liv. Han, som er Gud, tok selv på seg dommen over all den synd som du og jeg har gjort oss skyldige i. Han betalte og gjorde opp for alt sammen. Dette gjorde Gud for at du og jeg skulle gå fri fra den dom vi har fortjent. 

Like før Jesus døde sa han "det er fullbrakt".  Det er bare apostelen Johannes som har skrevet at Jesus sa disse ordene. De andre evangelistene nevner det ikke, men et par av dem nevner at Jesus ropte høyt like før han døde. 

Du undrer kanskje på hvorfor Johannes hørte noen ord fra Jesus som de andre disiplene ikke fikk med seg? Grunnen kan være at Johannes stod nærmere Jesus enn de andre disiplene. Da Jesus led stod han helt inntil korset der Jesus hang, slik at han til og med kunne samtale med Jesus. Derfor hørte han at Jesus, like før han døde sa ordene "det er fullbrakt". 

Det at Johannes stod nær Jesus, og det at han hørte noe som de andre ikke hørte, minner oss om noe viktig. Det viser oss at den som lever nær Jesus får en dypere innsikt i frelsen enn andre. Det viser oss også hva det vil si å leve nær Jesus. Å leve nær ham er å leve nær korset. Det er å ta til seg hva Guds ord sier om Jesu død hver eneste dag. 

Det finnes bekjennende kristne som mener at de kan ordet om korset så godt at de ikke har bruk for å høre det mer. De lever i en farlig stilling. De har ikke innsett at ordet om korset er noe kristne mennesker lever av. De har kanskje ikke en gang erfart at det er ordet om korset som både gir det evige livet og bevarer den som tror på Jesus. 

Lever du nær korset, eller står du på avstand fra Jesus?  Flere har den rette kunnskap om hvorfor Jesus døde. Men ikke alle disse har fått se hva det betyr at Jesus har fullbrakt hele frelsen for dem. Derfor finner de ingen hvile. Innerst inne opplever de at de står langt borte fra Jesus, selv om de nok forsøker å tjene ham. 

Har du det slik vil jeg si deg noe. Når du hører eller leser om Jesu død på korset kommer Gud nær til deg. Han vil du skal ta til deg at Jesus har fullbrakt frelsen for deg. Du slipper å streve mer. Jesus gjorde alt det Gud krever av deg.

 

Lenge før du ble født fullførte han din frelse på Golgata. Når det gjelder din frelse er det derfor bare en ting som skal fylle synsfeltet ditt. Jesus som ble korsfestet for dine synder. Du skal bare regne med det Jesus har gjort og holde alt annet utenfor.

 

 

 

SÅMANNEN

 

Lukas 8. 4 - 15

Da det nå strømmet mye folk sammen, og de dro ut til ham fra landsbygdene, sa han i en lignelse: En såmann gikk ut for å så sitt såkorn. Og da han sådde, falt noe ved veien. Det ble tråkket ned, og himmelens fugler åt det opp. Noe falt på steingrunn. Og da det vokste opp, visnet det, fordi det ikke hadde væte. Noe falt midt iblant torner, og tornene vokste opp sammen med det og kvalte det. Men noe falt i god jord. Det vokste opp og bar frukt, hundre foll. ? Da han hadde sagt dette, ropte han ut: Den som har ører å høre med, han høre!

Men disiplene hans spurte ham hva denne lignelsen skulle bety. Han sa da: Dere er det gitt å kjenne Guds rikes mysterier. Men til de andre gis det i lignelser, for at de skal se og ikke skjelne, og høre og ikke forstå.

Men dette er lignelsen: Såkornet er Guds ord. De ved veien er de som hører, men så kommer djevelen og tar ordet bort fra deres hjerte, for at de ikke skal tro og bli frelst. De på steingrunnen er de som tar imot ordet med glede når de hører det. Men de har ingen rot. De tror til en tid, men i prøvelsens stund faller de fra. Det som falt blant torner, er de som hører, og mens de vandrer fram, kveles de av bekymringer og rikdom og livets lyst, så de ikke bærer fullmoden frukt. Men det i den gode jord, er de som hører ordet og tar vare på det i et vakkert og godt hjerte, og bærer frukt i utholdenhet.

 

Store menneskemengder samler seg om Jesus for å høre hva han har å si. Vi kan sammenligne situasjonen med et slags friluftsmøte der kanskje flere tusen var til stede. Hvordan talte Jesus da han hadde en så stor forsamling foran seg? Han taler faktisk slik at folket ikke forstår ham. Ja, han kommer med et budskap som er så underlig at selv hans nærmeste disipler måtte spørre ham om en forklaring på det han hadde sagt. Først når Jesus har forklart meningen med lignelsen blir det mulig for dem å forstå. Men forklaringen blir ikke gitt til alle. Den blir bare gitt til dem som kommer til Jesus etterpå. La oss se nærmere på hvordan Jesus forklarer lignelsen.

Jesus viser oss hva som skjer når en stor menneskemengde samles for å høre Guds ord forkynt. Kornet som sås er bilde på evangeliets budskap. Dette skal forkynnes på en måte som kan sammenlignes med en såmann som er meget romslig med kornet han sår. Han sår på alle mulige steder. Noe havner på veien der det ikke er grobunn. Noe kastes inn der det gror tistler og kratt, noe sås på steingrunn - noe i "god jord".

Allerede her er vi ved et av de store poengene i denne lignelsen. Såkornet er som sagt bilde på Guds ord. Ordet skal sås rikelig ut, ikke bare på steder der vi tror det kan spire, men også der det ser ut til at folk ikke er mottagelige for det.  Guds ord skal med andre ord forkynnes i tro på at det skal komme til å spire på de mest utrolige steder. Samtidig peker lignelsen på noe mer. Den viser at resultatet av så arbeidet ikke viser seg med en gang. Såkornet må få virke. Først etter en tid vet man om det kommer til å bære frukt, og det betyr at vi først etter en tid vet hvor den gode jord er.

 

Kornet langs veien

Lignelsen viser videre hva som skjer i forsamlinger og fellesskap der Guds ord forkynnes. Jesus deler tilhørerne opp i fire forskjellige kategorier. Den første av disse sammenlignes med korn som faller ved veien. Dette kornet tråkkes ned, eller det spises opp av fugler, og spirer derfor ikke. Hva salgs tilhørere er dette bilde på? Jo, svarer Jesus, det er bilde på mennesker som hører evangeliet på en helt bestemt måte. De hører - men så snart de har hørt, fordufter budskapet for dem. Det tas bort fra deres bevissthet slik at det ikke får noen virkning på dem.

Mon tro om ikke dette er ganske typisk for mange i vår tid? Vi bombarderes med inntrykk. Så snart vi har hørt eller lest en ting, så vender vi oss til noe annet som vi også må få med oss. Informasjonen strømmer stort sett forbi oss - vi snapper opp det ene og det andre i all hast, og i et lite øyeblikk holder vi det kanskje også fast for vår bevissthet - men så kommer neste informasjonsbølge, og det vi nettopp hørte forsvinner. Det er vel ikke tvil om at dette preger det moderne menneske?

Mitt anliggende er ikke å si til deg at nå må du slutte å følge med på all informasjonen som stadig kommer. Det kan sikkert være en dyd av nødvendighet mange ganger. Mitt spørsmål er: Forholder du deg til Guds ord, på samme måte som til all annen flyktig informasjon som du utsettes for? I tilfelle forholder du deg til Ordet på en måte at det ikke kan skape tro som bærer frukt i ditt liv. Du kan ikke forholde deg til Guds ord som til all annen flyktig informasjon. Du må stanse opp for det, og ta vare på det i ditt hjerte, dersom troen skal bevares i ditt hjerte, leser vi. Jeg vil komme tilbake til dette om litt. Først skal vi se på en annen måte å forholde seg til Guds ord på, enn de som bare lar det passere forbi i informasjonsstrømmen.

 

Steingrunnen

Jesus taler også om korn som falt på steingrunn. Dette kornet slo rot, det vokste opp, men så visnet det fordi det ikke fikk nok vann. Jesus sier at dette er bilde på de som tar i mot Ordet med glede når de hører det, men når de utsettes for prøvelser og vanskeligheter faller de fra. Jeg synes det Jesus sier her er tankevekkende - og temmelig overraskende. Noen kan vise en veldig glede og begeistring over Guds ord. De kan - i sin begeistring - også bruke temmelig store ord om hva de skal gjøre og utrette for Jesus. Da tenker vi som regel at de er veldig mottagelige for evangeliets budskap, og at de vil komme til å bli betydningsfulle kristne.

Men - Disse som tar i mot ordet med glede, sammenligner Jesus med kornet som faller på steingrunn.

Dette viser oss at glede og begeistring ikke er noe sikkert tegn på dypt jordsmonn, eller mottakelighet for evangeliet. Hvorfor er det slik? Jo - bak den ytre gleden kan det være et hjerte som ikke er mottagelig for Guds ord. Dette hjertet er hardt som en stengrunn. Det er underlig hvor sammensatte vi mennesker kan være, og hvordan det kan være et misforhold mellom et menneskes ytterside og innerside.

 

Ordet som kveles

La oss nå se nærmere på den tredje kategorien tilhørere Jesus nevner. Noe falt midt iblant torner, og tornene vokste opp sammen med det og kvalte det, sier Jesus. Det er vemodig å lese om dem Jesus har i tankene her, og jeg tenker at i denne gruppen kan nok både jeg og mange av oss ende. Det er noen som hører. Det ser ut til at de tar Ordet til seg, men så skjer det noe under deres livsvandring. Mens de «vandrer frem» kveles de, sier Jesus. Det fører til at de ikke bærer «fullmoden frukt». Det nevnes to grunner for dette. De kveles av bekymringer og livets lyst.

Her i denne teksten står det ikke at disse menneskene faller fra. Det kan de sikkert også gjøre, men jeg tror ikke det er poenget her. Det som står er at de ikke bærer fullmoden frukt. Jeg tror det betyr at Jesus ikke får utrettet det han vil gjennom dem.  

Hvem av oss kan si at Jesus får utrettet det han vil i oss? Jeg tenker for min egen del på at det nok kunne ha vært mer frukt i mitt liv. Og jeg tenker - la oss være varsomme når vi taler om det teksten setter fokus på her. Mennesker som sliter med bekymringer har det vondt. Samtidig kan vi ikke være så varsomme at vi tier om det Jesus vil si oss. Det er noen som lever i et slikt forhold til Jesus at deres kristenliv ikke får utfolde seg for ham. Så spør vi hva grunnen kan være.

Den første grunnen Jesus nevner er bekymringer. Ordet som brukes på gresk betyr at man lager seg bekymringer, og det skal vi merke oss. Saken er jo at mange bekymringer er av en slik karakter at vi ikke kan unngå dem. Livet tvinger dem på oss, de bare kommer over oss. Bibelen sier at vi skal få legge slike bekymringer på Jesus. Likevel - noen bekymringer kommer fordi vi selv skaper dem. Det er dette Jesus sikter til her. Jesus taler nemlig om bekymring som kommer sammen med «rikdom og livets lyst».

Så langt jeg kan forstå siktes det her til den type bekymring som kan skapes av at mennesker gripes av et veldig sterkt ønske nettopp om rikdom. Det betyr ikke at kristne ikke kan være rike. Kristne som eier mye, kan tjene Gud med det de eier. Det er begjæret etter rikdom og vellykkethet som er farlig. Det skaper nemlig en form for bekymring som gir liten plass for Jesus i et menneskes liv. Man blir så grepet av alt man må få og eie at Jesus trenges helt til side. Jesus får ikke gjort det han gjerne ville med slike mennesker. De bærer ikke fullmoden frukt.

  

Den gode jord

Noe av det som blir sådd faller også i god jord. De hører først Guds ord. Deretter tar de vare på det. De griper det og holder det fast i sitt hjerte. Hva slags tilhørere er dette? Jo - det er de som virkelig har bruk for evangeliets budskap om Jesus. Det er de som trenger å høre at Gud tilgir oss alle våre synder for Jesus skyld. De hører ordet og tar vare på det i sitt hjerte.

Jeg har lurt på hva slags bilde jeg skal bruke for å forklare hva slags tilhørere dette er. La meg forsøke: Folk som arbeider på båter vet som regel hvor farlig det er å falle i havet. Kulde og bølger tapper for krefter fortere enn hva man tror. Mange som har erfart dette, kan fortelle at de måtte reddes ut av bølgene. De kunne ikke redde seg selv - men så ble det kastet ut en redningsbøye, så grep de den, og holdt fast ved den. Da ble de trukket opp på sikker grunn.

Det å høre Guds ord slik at det blir til frelse, kan sammenlignes med dette. Når Bibelens ord om våre synder blir alvorlig for oss, forstår vi at vi ikke kan redde oss selv. Vi trenger tilgivelse og nåde for våre synder. Så kommer budskapet om Jesus til oss. Vi får høre at Gud ettergir oss all vår skyld, fordi Jesus har sonet og betalt for oss ved sin død og oppstandelse.

Den som er i nød griper dette budskapet. Han eller hun holder fast på det, fordi det ikke er noen annen redning.

 Dette er den gode jorden. Her skapes et nytt liv - og her renses hjerte og samvittighet. Med dette gir Jesus oss innsikt i et av Himmelrikets mysterier. Jesus frelser oss ved ordet om hva han har gjort for oss - og ved det samme ordet skaper han også et nytt liv i oss.

 


 

SKRIFT OG TRADISJON I KATOLSK OG LUTHERSK TEOLOGI

 

Begrepene Skrift og tradisjon er kjent blant folk som har en viss interesse for teologi. En skal ikke ha lest mye før en forstår at disse ordene viser til en problematikk det er uenighet om. Her skal vi se nærmere på forskjellen mellom Romersk katolsk og luthersk oppfatning av denne saken. Deretter vil jeg peke på enkelte utfordringer denne problematikken stiller oss overfor.

 

I følge klassisk luthersk teologi, er Skriften den eneste kilde og norm for troen. Ordet tradisjon har en noe tvetydig betydning i lutherske sammenhenger. Under reformasjonstiden ble ordet brukt som betegnelse på teologiske skrifter, liturgier ol, som hadde utviklet seg i kirken gjennom tidene. Det nye, og på mange måter avgjørende med reformasjonen, var at det ble etablert en bestemt oppfatning av forholdet mellom Skriften og den bestående læretradisjon. Fordi Guds åpenbaring ble ansett som avsluttet med Den nye testamentet, ble alt som kunne kalles tradisjon underordnet Bibelen. Bare det som klart kunne utledes av Bibelen kunne godtas som gyldig lære for kirken. Som kjent førte dette til at reformatorene avviste store deler av den romersk katolske læretradisjon.

 

I Den romersk katolske kirke er det annerledes. Her settes Skriften og tradisjonen på samme nivå, og betraktes som likeverdige kilder for troen. Denne oppfatningen er gammel, og den videreføres også i vår tid. Dette fremgår blant annet av dokumentet ? Dei verbum? fra 2 Vatikankonsil (1962 ? 65). Her slutter man seg til Tridentinerkonsilet (1545 ? 1563), og hevder at Skrift og tradisjon skal ?æres med like stor pietet og ærbødighet?. Det forutsettes likevel en viss forskjell mellom Skrift og tradisjon også i Den katolske kirke. Ordet tradisjon betegner trosoverleveringer som videreføres fra generasjon til generasjon i kirken. Bibelen betraktes som skriftlig nedtegning av tradisjonen. I tid kommer derfor tradisjonen før Skriften. I følge katolsk oppfatning, gjelder dette både Det gamle og Det nye testamentet. Hele Bibelen er derfor blitt til på grunnlag av en forutgående tradisjon.

 

Denne oppfatningen kommer i sterk kontrast til den lutherske. Mens Den katolske kirke lærer at Skriften utledes av tradisjonen, mener lutheranere at kristen trostradisjon må utledes av Skriften, og hele tiden prøves på Skriften. Som følge av sitt syn på tradisjonen, hevder Den katolske kirke at det fortsatt kan destilleres trosoppfatninger av den kirkelige tradisjonsoverlevering. Tradisjonen er ikke avsluttet, men fortsetter sitt liv i kirken. Ved det utvides Guds ord og Guds åpenbaring hevdes det. I Den katolske katekisme fra 1992 heter det derfor at ?Den Hellige Tradisjon og Den Hellige Skrift utgjør en felles hellig skatt, nemlig Guds Ord?.  

 

I Den katolske kirke skjelnes det likevel mellom en såkalt uoffisiell og offisiell tradisjon. Denne skjelningen gir nøkkelen til å forstå hvordan trosforestillinger som gjøres gjeldende i tradisjonen, med tiden kan tillegges status som forpliktende gudsåpenbaring i den katolske kirke. Den uoffisielle tradisjon kommer til uttrykk i det man kaller kirkens samlede troserfaring, i legender, katekese, salmer etc. som utvikles i kirkens liv. Den offisielle tradisjon blir til ved at enkelte trosforestillinger i tradisjonen anerkjennes av det kirkelige læreembete og får status som Guds åpenbaring og forpliktende lære. I realiteten er tradisjonen derfor mye mer enn tolkninger av Bibelen. Tradisjonen er, sammen med Skriften, ?Guds ord?. Den går ikke bare forut for Skriften. Den går også ut over Skriften og formidler nye åpenbaringskunnskaper som ikke er å finne i Skriften.

 

 

 

Dogmet om Marias opptagelse til Himmelen

 

Den katolske kirke har utviklet bestemte kirkerettslige prosesser for at trosforestillinger i den uoffisielle tradisjon kan defineres som læresannheter. For å forstå hvordan dette foregår, skal vi nå se nærmere på hvordan et bestemt katolsk dogme er blitt til i moderne tid. Jeg tenker på læren om at jomfru Maria ble tatt legemlig opp til Himmelen. Dette dogmet begrunnes i gamle legender som har fått bred tilslutning i mer enn tusen år. Det ble definert som dogme ved en såkalt ex cathedra uttalelse av pave Pius 12, først i 1950.

 

I det katolske læresystemet rangeres læresetninger på 7 forskjellige nivåer (de fide, fides ecclesiastica, etc). Dogmet om Marias legemlig opptagelse til Himmelen ble, i kraft av ex cathedra uttalelsen, definert som dogme på øverste nivå. Hva dette innebærer, kommer til uttrykk avslutningsvis i den aktuelle ex cathedra uttalelsen. Her tilføyes et såkalt anathema, det vil si, en forbannelse over de som ikke tror dogmet; ? ? hvis noen, som Gud forbyr, skulle våge å med overlegg benekte eller kaste tvil over det vi har definert, la ham vite at han fullstendig har falt fra den guddommelige og katolske tro?. Deretter heter det at den som stiller seg i opposisjon til dette dogmet, ?fører over seg Guds og apostlenes vrede?. (Munificentissimus Deus, 45).

 

Dette er sterke ord som viser den autoritet Den katolske kirke tillegger et dogme som er utledet av tradisjonen. Når det hevdes at man har falt fra den ?guddommelige tro?, dersom man ikke anerkjenner dette, gjøres troen på dette dogmet til en betingelse for frelsen. Ved det pålegges mennesker å tro noe som ikke kan begrunnes i Skriften. Dette eksemplet bekrefter tradisjonens status i den katolske kirke. Tradisjonen er kilde for dogmer som tillegges status som gudsåpenbaring på lik linje med Skriften. Dogmene defineres og godkjennes ved det katolske læreembete, som dermed stilles over både tradisjonen og Skriften.

 

Vi skal nå se nærmere på den lutherske oppfatningen. Hensikten med det er særlig å vise hvordan reformatorene gikk frem for å vurdere den katolske læretradisjon. Her har vi i vår tid mye å lære. Ikke bare med tanke på å vurdere katolsk teologi, men også med tanke på å ta stilling til andre læreoppfatninger som gjør seg gjeldende i moderne kristenliv. 

 

 

 

Formal og material prinsippet

 

Som nevnt ovenfor, benyttet reformatorene skriftprinsippet for å skjelne mellom det i tradisjonen som er bibelsk, og det som ikke er det. Dogmer som ikke kunne begrunnes i Skriften, ble avvist. Skriftprinsippets anliggende må føres videre også i vår tid. Mitt inntrykk er at det i enkelte konservative lutherske kretser er en økende bevissthet på skriftprinsippet. Samtidig kan det se ut til at et annet og like viktig luthersk grunnprinsipp, ikke får samme oppmerksomhet. Jeg tenker på det såkalte materialprinsippet. Også dette prinsippet ble utviklet under reformasjonstiden med tanke på å skjelne mellom bibelsk og u-bibelsk teologi. Uten materialprinsippet ville reformasjonstidens arbeid med å klargjøre hva evangelisk luthersk tro består i vært umulig. Ja, reformasjonen ville ikke kunne gjennomføres uten dette prinsippet. Hva består så dette prinsippet i, og hvorfor er det så viktig?

 

          Materialprinsippet er utviklet av Bibelens lære om at mennesker frelses ved Jesu frelsesgjerning alene. Prinsippet innebærer derfor at menneskers gjerninger utelukkes som grunnlag for frelsen. I følge luthersk oppfatning, er det ingen motsetning mellom skriftprinsippet og materialprinsippet. Som ekte lutheraner tror man at alt hva Bibelen lærer er i samsvar med læren om at frelsen er ved nåde alene. Det som kirken tror og lærer om forskjellige saker kan derfor, i følge genuin luthersk oppfatning, ikke komme i motsetning til læren om at mennesker frelses ved Jesus alene. Troskap mot skriftprinsippet er derfor også troskap mot materialprinsippet.

 

          Med utgangspunkt i formal og materialprinsippet gjennomførte reformatorene sine oppgjør med den daværende kirkelige læretradisjon. De fant at mye harmonerte både med skrift og materialprinsippet. Ikke minst hos Augustin og oldkirkens teologer. Samtidig avviste de trosoppfatninger som kom i motsetningsforhold til læren om at Jesus alene er frelser. Dette kommer særlig klart til uttrykk i de Schmalkaldiske artikler (1537). I dette lutherske bekjennelsesskriftet ble materialprinsippet anvendt for å skjelne mellom bibelsk og u-bibelsk lære i den katolske tradisjon. Innledningsvis påpekes det at Jesus led en stedfortredende soningsdød for all synd, og det poengteres at troende mennesker rettferdiggjøres på dette grunnlag alene. Dette er troens hovedartikkel heter det. Uten denne læren opphører kirken å eksistere. Ved denne lære fortsetter den å eksistere.

 

          I de Schmalkaldiske artikler anvendes materialprinsippet som et teologisk ekskluderingsprinsipp i møte med katolsk tradisjon og kirkelære. Det fører til at den katolske lære om messeoffer, helgendyrkelsen og bot avvises. Disse lærepunktene ?strider i mot? den såkalte ?hovedartikkelen? som sier at Jesus alene har sonet all verdens synd. På dette grunnlaget avvises Den katolske læren om messeofferlæren. Den gjør menneskers frelse avhengig av noe annet enn Jesu soningsdød alene. Tilsvarende kritikk gjøres gjeldende overfor læren om skjærsilden. Denne beskrives som ?djevelsk blendværk?, fordi den er i motsetningsforhold til ?hovedartikkelen?, som sier at Jesus alene er frelser. Om avlatsvirksomheten brukes en tilsvarende argumentasjon. Den avvises fordi den forutsetter at kirken kan la helgeners fortjenester, tjene til frelse for mennesker som har syndet. Helgeners gjerninger kommer dermed i tillegg til Jesu frelse. Syndsforlatelse og avlat blir gitt til levende og døde for penger. Paven selger helgeners ?overskytende fortjenester? slik at mennesker tror på helgener som mellommenn og forsonere i stedet for Jesus Kristus. Dette er ikke bare uten grunnlag i Skriften. Det er også i strid med den første artikkel, altså, læren om Jesu frelse.

 

 

 

Materialprinsippets aktualitet

 

Hvordan er forholdet mellom luthersk og katolsk teologi i vår tid, når det gjelder forståelse av Skrift og tradisjon? Situasjonen i Den katolske kirke har ikke forandret seg vesentlig siden reformasjonen. Som påpekt ovenfor, har Den katolske kirke også i moderne tid utviklet dogmer som går ut over Skriften og bryter både med skrift og materialprinsippet. Læren om Marias legemlige opptagelse til Himmelen er kanskje det tydeligste eksempelet på dette. Det er ellers klart at Den katolske kirke fortsatt anerkjenner de dogmer om frelse ved menneskers gjerninger som ble avvist under reformasjonen.

 

Den økumeniske åpenhet overfor den katolske kirke er ellers ikke vanskelig å påvise blant moderne lutheranere. Det lutherske verdensforbund (LVF) er for tiden inne i det de kaller fjerde fase i en økumenisk prosess med Den katolske kirke. Samtalene angår kirkens apostoliske myndighet. Dette fører til at nettopp læren om Skrift og tradisjon står sentralt på dagsorden. Dette skjer etter at materialprinsippet er blitt betydelig avsvekket i en forutgående økumenisk dialog mellom Den katolske kirke og LVF. Jeg tenker på den prosessen som førte til den såkalte Fellesuttalelsen om rettferdiggjørelse, som ble underskrevet av Den romersk katolske kirke og LVF i 1999 (Joint Declaration).

 

Dersom konservative lutheranere ønsker å gjenoppbygge bibelsk-luthersk teologi er ikke skriftprinsippet nok. Materialprinsippet må trekkes inn, fornyes, utformes og anvendes slik det ble under reformasjonen. Først ved hjelp av materialprinsippet kan man til fulle klargjøre hva de læremessige forskjellene mellom luthersk og katolsk lære fortsatt består i. Tas materialprinsippet på alvor, tvinges man nemlig til å sette fokus på det som bør være hovedsak og orienteringspunkt i all teologi, nemlig læren om at Jesus alene har sonet alle våre synder. Dersom materialprinsippet blir styrende for den teologiske helhetstenkningen, vil man se at avstanden mellom Romersk katolsk og bibels luthersk lære fortsatt er meget stor. Det blir klart at luthersk og katolsk lære om frelsen fortsatt er så forskjellig, at den ene oppfatning utelukker den andre.

 

 

 

 

 

Jesu oppstandelse, troen og frelsen

 

 

Læren om Jesus oppstandelse er så viktig at den er nedfelt i kirkens bekjennelsesskrifter. De som ønsker å kalle seg kristne må derfor tro at Jesus virkelig stod legemlig opp fra de døde. Bibelen og bekjennelsen forteller at Jesus satte seg ved Faderens høyre hånd etter sin oppstandelse. Den forteller videre at han skal komme igjen for å dømme levende og døde. Dette betyr at Jesus, han som er menneskenes eneste frelser, også er den som alle mennesker en gang skal møte som dommer over sine liv. Dette uttrykkes på følgende måte i Den Apostoliske trosbekjennelses andre artikkel:

 

Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, for ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, for opp til Himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders, høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.

 

Helt fra oppstandelsesdagen har mange forsøkt å bortforklare at Jesus stod opp legemlig. Dette kan vi lese om i Mat 28. 12 - 13. Der fortelles det at noen av dem som hadde sørget for at Jesus ble dømt og korsfestet, betalte vaktene ved Jesu grav for at de skulle sette ut rykter om at noen hadde stjålet Jesu legeme. Tilsvarende forklaringer kommer mange med også i vår tid.

 

At et menneske som er død blir levende igjen er et brudd med den naturens orden som vi kjenner til. Jesu oppstandelse unndrar seg derfor ethvert naturvitenskapelig forklaringsgrunnlag. I naturen finnes likevel en parallell til den legemlige oppstandelse, som også Bibelen viser til. For å forklare meningen med sin død viser Jesus til det som skjer med hvetekornet når det såes i jorden. Jesus sier: "Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye frukt". Joh 12. 24.

 

Jesu oppstandelse sammenlignes altså med hvetekornets død i jorden. Det er en død som fører til nytt liv for anre enn hvetekornet. Slik er det også med Jesus død. Den førte ikke bare til at Jesus selv stod op fra de døde. Hensikten med Jesu oppstandelse var at hans død skulle bli til evig liv for de som tror på ham

 

Det er ikke vanskelig å tro at døden har makt over alle levende skapninger. Mennesker fødes, de eldes, og i likhet med alle andre levende skapninger må de dø. Dette er hva vi kaller naturens gang. Noe som fremstår for oss som en lovmessighet som ikke kan brytes. Slik betraktevi døden som fenomen, og på det grunnlag slutter vi at alt som har liv må dø. Vi kan ikke fullt ut forklare hvorfor det er slik, eller hvordan døden har kommet inn i verden. Men på dette punkt har Bibelen noe å lære oss.

 

Dødens lovmessighet kom over skaperverket som følge av det første menneske Adams opprør mot Gud. Altså, ved syndefallet. Men - denne lovmessigheten er overvunnet av den personen som Bibelen kaller den andre Adam, det vil si, Jesus Kristus. Ved sin oppstandelse fra de døde har Jesus beseiret og brutt dødens makt. Konsekvensen av dette er ikke at noen unngår den legemlige død, konsekvensen er at at de som tror på Jesus som sin frelser, en gang skal stå opp fra de døde til et nytt og evig liv. 1 Kor 15. 45 - 58. La oss se nærmere på hvordan Bibelen forklarer dette:

 

I følge Bibelen er det ikke bare et lovmessig forhold mellom synd og død, det er også et tilsvarende lovmessig forhold mellom et syndfritt liv og oppstandelse fra de døde. Den som oppfyller Guds bud skal leve, leser vi i 3. Mos 18. 5. Begge disse forholdene ble oppfylt på Jesus Kristus. Jesus døde fordi Gud Fader la hele ansvaret for våre synder på ham. Fordi Jesus tok våre synder på seg, kom han som selv er Gud, inn under synden og dødens lovmessighet. Han måtte dø vår død under Guds dom. Samtidig var Jesu selv uskyldig, og fordi Jesus hadde levd et syndefritt liv, så hadde han en rett til å leve som ikke kunne tas fra ham. Dette er grunnen til at døden ikke kunne holde på Jesus. Gud oppvakte Jesus fra de døde fordi han var rettferdig i forhold til Guds lov, og derfor hadde rett til livet. 

 

Hva så med oss?

Hvordan kan vi få del i det livet som gis til den som er rettferdig? Mange religiøse mennesker forsøker å bli rettferdige ved selvforbedring og egen innsats. I virkeligheten er dette umulig for . Derfor viser Gud oss en annen vei. Du blir rettferdig overfor Gud ved å tro på Jesus Kristus. "Den rettferdige av tro, skal leve", leser vi i Rom. 1. 17. Vi skal kort si noe mer om hva dette betyr.

 

Jesus oppfylte lovens krav for at Gud skulle kunne gi hans rettferdige liv til dem som tror på ham. At Gud gir et menneske det livet som Jesus har levd, betyr at Gud anser Jesu oppfyllelse av loven som om den var det troende menneskes egen lovoppfyllelse. Den som tror på Jesus som sin frelser, kan derfor regne Jesu rettferdighet som sin rettferdighet. På dette grunnlag har hun eller han etten til det evige liv.

 

 

DEN RETTFERDIGE, VED TRO SKAL LEVE -  Rom 1. 17.

 

 


 

NYKALVINISMEN

 

 

For to tre uker siden ble jeg bedt om å skrive noen korte artikler om nykalvinismen som skulle legges ut på hjemmesiden til NLM Sørvest. Artiklene skulle være på ca 450 ord, og kunne derfor ikke bli noe særlig mer enn en innføring i noen grunnleggende trekk ved den teologien som prger denne retningen. Jeg har sydd artiklene sammen, og legger dem herved ut på bloggen min.

Nykalvinismen har begynt å gjøre seg gjeldende i Norge. Det har ført til at det har oppstått grupper av unge kristne som flagger kalvinsk teologi. Den nykalvinske bevegelsen har opphav i USA, i kirkesamfunnet Sørstatsbaptistene. I følge nyere statistikker sier ca. 16 % av pastorene innen dette kirkesamfunnet at de er såkalt fem punkts kalvinister, og tilhengere av den klassiske kalvinismen. Nykalvinismen er en oppblomstring nettopp av denne retningen. Den gjør seg ikke bare gjeldende i USA, men over store deler av verden. Bevegelsen fikk en viss oppmerksomhet i 2009. Da ble den omtalt i tidsskriftet Times som en av verdens ti mest innflytelsesrike retninger. 

Etter hvert som man stifter bekjentskap med nykalvinismen oppdager man at den er annerledes enn andre bevegelser som har kommet fra USA i senere år. Den er hverken karismatisk, eller representativ for amerikansk kirkeveksttenkning. Det formidles mye godt. Det tales for eksempel klart og tydelig om frelse og fortapelse, om vekkelse, og om Bibelens ufeilbarlighet. Bevegelsens ledere inspireres av den eldre amerikanske vekkelsesbevegelse, av teologer og forkynnere som Jonathan Edwards, Charles Spurgeon og Martyn Loyd-Jones. Dagens ledere er dyktige teologer og pastorer, som har drevet målrettet evangelisk virksomhet siden 1980 tallet. Nå ser de frukter av sitt arbeid. Unge mennesker søker konservativ, bibeltro og frem for alt, kalvinsk teologi. De leser kalvinske bibellærere som Kevin DeYoung og John MacArthur, og de lytter til forkynnere som John Piper og Paul Washer.

Mange spør hvordan denne bevegelsen skal vurderes. Det er ikke tvil om at den formidler mye god bibelsk veiledning. Dersom man går bevegelsens teologi nærmere etter i sømmene, vil man likevel oppdage flere ting som virker fremmedartet og vanskelig å godta. De som slutter seg til bevegelsen kan for eksempel komme til å ta gjendåp. Grunnen til dette er at sørstatsbaptistene har et baptistisk dåpssyn, og derfor praktiserer voksendåp. Man finner også snart ut at nykalvinistene har en meget streng lære om utvelgelsen (dobbel predestinasjon). De lærer at Gud har forutbestemt noen til frelse, og andre til å gå fortapt. I forlengelse av dette lærer de såkalt begrenset forsoning (limited atonement). Jesus døde bare for de som er utvalgt til frelse, ikke for dem som er bestemt til å gå fortapt.

Nykalvinismens er representativ for såkalt fempunkts kalvinisme. Det betyr at de målbærer den klassiske kalvinismen slik denne ble utformet av teologigenerasjonen etter Calvin. Deres troslære er sentrert om følgende fem hovedpunkter; 1. Læren om totalt syndeforderv, 2. Læren om ubetinget utvelgelse. 3. Læren om begrenset forsoning, 4. Læren om uimotståelig nåde. 5. Læren om frafallets umulighet. Skal man forstå nykalvinismen trenger man noe kunnskap om de oppfattingene som skjuler seg bak disse punktene



TOTALT SYNDEFORDERV OG UBETINGET UTVELGELSE

Det første punktet i det kalvinske fempunktssystemet handler om det totale syndeforderv. Nykalvinistene viderefører her den klassiske kalvinske læren om at mennesket er totalt gjennomtrengt av synden. Ingen er i stand til å gjøre det gode. Ingen er ut fra egne forutsetninger i stand til å søke Gud. Åndelig talt er alle mennesker døde, som følge av syndefallet.

Læren om det totale syndefordervet korresponderer med det andre dogmet i det kalvinske fem punkt systemet. Det handler om Guds suverene makt og om utvelgelsen. Kalvinismen lærer at Gud har utvalgt dem han vil frelse, uten at det foreligger noen forutsetninger for å bli valgt hos disse. På tilsvarende måte har Gud forutbestemt alle andre mennesker til fortapelse og forkastelse. Det er viktig å forstå den kalvinske læren om utvelgelse og forkastelse rett. Rendyrkede fem punkts kalvinister mener at Gud har bestemt mennesker til frelse eller fortapelse før han skaper dem. Utvelgelsen kan derfor ikke forklares med utgangspunkt i Guds nåde. Det handler kun om ubetinget utvelgelse eller forkastelse. De som er utvalgt blir frelst fordi Gud vil det. De som forkastes går fortapt fordi Gud vil det.

Selv kan jeg ikke forstå at den kalvinske læren om at mennesker forkastes av Gud fra evighet av stemmer med Bibelen. Bibelen lærer tvert i mot at Gud har en brennende trang til å frelse alle mennesker. Flere bibelsteder bekrefter dette: 1. Peter 3. 9."Herren er ikke sen med løftet, slik noen holder det for senhet. Men han har tålmodighet med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse." Gud vil altså at alle mennesker skal bli frelst. Dette er enda tydeligere uttalt i 1. Tim 2. 4. Her leser vi at Gud "vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse". I Titus 2 11 leser vi at "Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker".

Hva betyr dette? Jo, det betyr for det første at de som tror på Jesus kan se på seg selv som utvalgt av Gud. De er valgt av ham fra evighet av Ef 1. 4. Dette gir likevel ikke grunnlag for å hevde at Gud vil at mennesker som ikke omvender seg skal gå fortapt. Bibelen viser derimot at Gud vil frelse så mange som mulig fra dom og fortapelse Esekiel 33. 11: Så sant jeg lever, sier Herren: "Jeg har ikke behag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever". Vi skal komme tilbake til dette med Guds frelse i neste artikkel. Da skal vi se nærmere på hvordan læren om at Gud har bestemt noen til frelse, andre til fortapelse, blir bestemmende for den kalvinske troslæren.



BEGRENSET FORSONING 

Kalvinismens lærer som nevnt, at Jesu soningsdød bare gjelder for dem som er forutbestemt til frelse. Dette er ingen ny teologisk oppfinnelse, men en oppfatning som ble tydelig og klart utformet i teologi generasjonen etter Calvin. Særlig klart finner vi den hos den engelske teologen John Owen (1616 - 1683), en av kalvinismens fremste teologer. En rekke bibelord benyttes for å begrunne læren om begrenset forsoning. Det vises for eksempel til Matteus 1. 21, der det står at Jesus skal frelse sitt folk fra deres synder. Likeledes til Joh. 10. 11 (15), der Jesus sier at han er den gode hyrde som gir sitt liv for fårene. Guds folk og fårene, er jo bare de som tror, og når Bibelen sier at Jesus frelser dem, så må det bety bare dem og ingen andre! Det vises også til andre bibelord, for eksempel Mark 10. 45, der det står at Jesus gir sitt liv som en løsepenge for mange. "Mange" betyr noen, ikke alle, hevder fempunktskalvinistene. Derfor gjelder forsoningen kun de utvalgte.

Læren om begrenset forsoning tones ned i vanlig forkynnelse og undervisning hos noen av de moderne fempunktskalvinistene. Jeg har likevel til gode å se at noen av dem tar avstand fra denne læren. Flere, blant annet John Piper, som mange anser for å være den mest innflytelsesrike lederen innen nykalvinismen, er tydelig talsmann for denne oppfatningen. Jeg må få melde mine sterke reservasjoner mot denne læren. Jeg kan ikke se at bibelord som sier at Jesus døde for sine får, eller for sitt folk, utelukker at han også led døden for alle. Dessuten finner vi en rekke bibelord som forteller at Jesus virkelig døde for alle, både de som blir frelst og de som går fortapt. I Joh 1. 29, står det for eksempel at Jesus er Guds lam som bærerverdens synd. I 2. Kor 5, 14 - 15, leser vi at Jesus døde for alle. I 1. Joh 2. 1 - 2 heter det at Jesus er soning både for "våre synder", og for "hele verden". I tillegg til disse og lignende tekster, finner vi også bibelord som sier at noen av dem Jesus døde for kan falle fra og gå fortapt. Et eksempel på dette er Rom 14. 15: "Du må ikke med din mat føre dem i fortapelse som Kristus er død for". Et annet eksempel er 1. Kor 8. 11: "Da går jo den svake fortapt for din kunnskaps skyld - den bror som Kristus er død for".

Slike bibeltekster viser ikke bare at Jesus døde for alle. De viser også at frafall er mulig. Dermed kommer disse bibelstedene også i motsetning til det siste punktet i det kalvinske fempunktssystemet, nemlig læren om at de troende ikke kan falle fra.



UIMOTSTÅELIG NÅDE  

Nykalvinistene viderefører også læren om «uimotståelig nåde». De som er utvalgt til frelse, vil med nødvendighet bli omvendt, hevder de. Dette begrunnes med å vise til Guds allmakt og Guds utvelgelse. Fordi Gud er allmektig og gjør det han vil, virker nåden med uimotståelig kraft, slik at de utvalgte blir omvendt. For å forstå denne delen av kalvinismen rett, er det viktig å ha klart for seg at de oppretter et skille mellom det de kaller Guds alminnelige og spesielle nåde. Den alminnelige nåden kommer til uttrykk i Guds godhet overfor alle mennesker, og i at innbydelsen til omvendelse forkynnes til alle. Man kan imidlertid ikke innby mennesker til frelsen ved å si at Jesus er død for alle, og derfor også for deg. En slik innbydelse bryter i følge kalvinismen med læren om begrenset forsoning. Man skal kun innby mennesker til Jesus, og denne innbydelsen formidler bare et ytre kall som både motstås og avvises av dem som Gud har forutbestemt til fortapelse. Hva er det så som gjør at de utvalgte blir omvendt? Jo, overfor disse virker Gud, ikke bare med et alminnelig kall, men også med et spesielt indre kall. Dette indre kallet gjør at de som er forutbestemt til frelse forstår at de er utvalgt, og omvender seg.

Hva skal vi si til dette? Selv vil jeg svare at det nok er riktig å si at kallet til frelse oppleves både om et ytre og et indre kall. Evangeliets budskap om Jesu død for våre synder har virkning på den som hører det. Mange har kjent en overbevisende kraft som følger av dette budskapet. Det er likevel ikke sant at mennesker ikke kan stå i mot kallet til omvendelse. Mennesker kan bli overbevist om at Jesus døde for dem. Likevel står de Guds kall i mot og sier nei til frelsen. Jesus forteller om dette i lignelsen om kongssønnens bryllup. Mat 22. 4 ff. Min erfaring er ellers at læren om uimotståelig nåde kan føre mennesker inn i stor fortvilelse, eller til at noen regner seg som kristne på et grunnlag som brister. Hvorfor tror du at nettopp du er utvalgt, kan man spørre en som tror på læren om utvelgelse og forkastelse. Svaret man kan få er at jeg har kjent Guds kall og Åndens virkning i mitt hjerte. Problemet er blant annet, at andre kan komme til å tenke at de forkastet av Gud fordi de ikke kjenner den etterlengtede virkningen i sitt indre.

Jeg har sett at mennesker i vår moderne tid har viklet seg inn i store anfektelser om utvelgelsen. De kan ikke tro de er utvalgt, men vil så gjerne være Guds barn. Det kan nesten oppleves håpløst å forsøke å hjelpe slike. Forholdet er likevel at den som stoler på at han er utvalgt fordi han føles det så sterk, snart kan oppleve at overbevisningen dør og blir borte. Hva skal du da tro? Jo - du skal få tro at du kan se bort fra dine følelser, din manglende overbevisning og din tvil. Du skal få tro det Jesus sier i sitt ord, at den som tror på Ham ikke skal fortapes men ha evig liv. Du og jeg får klynge oss til dette de dagene vi føler oss utvalgt og glade, og de dager vi føler oss mismodige og elendige - ja - forkastet av Gud. Hva vi føler kan ikke ødelegge det Jesus har gjort for å frelse oss. Det kan heller ikke forandre Guds løfte, for det er løftet om frelse for Jesu skyld det hele står og faller med.

 

EN GANG FRELST - ALLTID FRELST?

I følge det siste punktet i det kalvinske fempunktssystemet, kan ikke mennesker som virkelig er omvendt falle fra. Hva så dersom en person som bekjenner seg som en kristen likevel kommer bort fra Jesus? Til dette gis følgende forklaring: Det som ser ut som et frafall for oss, er ikke et virkelig frafall. Den personen det gjelder har i virkeligheten aldri har vært omvendt. For å begrunne at frafall er umulig viser kalvinismen blant annet til 1. Pet 1. 3 ? 5, Rom 8. 31 ? 39 og Fil 1. 6. Av plasshensyn begrenser vi oss her til å se nærmere på Fil 1. 6. Her leser vi følgende: "Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristus dag".

Er dette bibelordet en garanti for ikke å falle fra? Nei, jeg tror ikke det. Leser vi videre i vers 7, ser vi nemlig at Paulus forklarer hvorfor han er sikker på at Gud vil fullføre sin gjerning i dem han skriver til. Grunnen er at de står sammen med ham i nåden. "Det er jo bare rett at jeg tenker slik om dere, for dere står sammen med meg i nåden", skriver Paulus. Så lenge et menneske lever i Guds nåde, vil det også bli bevart i troen slik at Guds gode gjerning kan fullføres i dette mennesket. Dersom et menneske kommer bort fra nåden, kan ikke Guds gode gjerning fullføres.

Jesus taler klart, både om hva vi må gjøre for å bli bevart i troen på ham, og om hva som forårsaker frafall. I Johannes evangelium 15. 6 viser han oss hvor nødvendig det er for troende mennesker å leve i samfunnet med Jesus: "Om noen ikke blir i meg, da kastes han ut som en grein og visner". Sammenhengen dette bibelordet står i viser oss hvor nødvendig det er for en kristen å ta seg tid med Guds ord. Dersom Ordet forsømmes, vil vi gli bort fra Jesus og falle fra. Jesus selv advarte mot frafall, og han la ikke skjul på hva som kan føre til frafall. En av de viktigste grunnene er falske profeter og lærere som får mennesker til å vende seg bort fra Bibelens lære om Jesus (Mat 24, 5 - 11). 

I vår tid må vi ta frafallets mulighet alvorlig. Saken er nemlig at vi lever i en tid med mye frafall. Det har nok ført til at det finnes noen mennesker som vet med seg selv at de en gang var kristne. Av forskjellige grunner kom de bort fra Jesus. Enkelte av disse har det vondt fordi de tror at det ikke er noen vei tilbake. Det finnes en rekke ord i Bibelen som Gud har beregnet på slike. Ord som viser Guds store kjærlighet til dem. Et av disse ordene finner vi i Jeremia 3. 22: "Vend tilbake, frafalne barn! Jeg vil lege deres frafall".

 

 


 

DEN ETIOPISKE HOFFMANNEN

 

Misjonssalen Oslo 21. 04. 2013.

 

Apostlenes gjerninger 8. 26 - 39.

 

Men en Herrens engel talte til Filip og sa: Bryt opp og dra mot sør på den veien som går ned fra Jerusalem til Gasa. Denne veien er øde. Filip brøt opp og dro av sted. Og se, en etiopisk hoffmann, en mektig embetsmann som hadde tilsyn med skattkammeret hos den etiopiske dronning Kandake, var kommet til Jerusalem for å tilbe. Han var på hjemvei, og satt i vognen sin og leste profeten Jesaja. Da sa Ånden til Filip: Gå dit bort og hold deg nær ved den vognen! Filip løp da bortil, og hørte at han leste profeten Jesaja, og sa: Skjønner du det du leser?

 

Han svarte: Hvordan skulle jeg vel kunne det når ingen rettleder meg? Og han ba Filip stige opp og sette seg sammen med ham. Men det avsnittet i Skriften som han leste var dette: Som et får ble han ført bort for å slaktes, og lik et lam som er stumt for den som klipper det, slik åpnet han ikke sin munn. I hans fornedrelse ble dommen over ham tatt bort. Hvem kan fortelle om hans ætt? For hans liv blir tatt bort fra jorden. Hoffmannen sa da til Filip: Jeg ber deg: Hvem er det profeten sier dette om? Er det om seg selv eller om en annen? Da tok Filip til orde, og i det han gikk ut fra dette skriftstedet, forkynte han evangeliet om Jesus for ham. Mens de nå kjørte fram langs veien, kom de til et sted hvor det var vann, og hoffmannen sa. Se, her er vann, hva er til hinder for at jeg blir døpt?

 

Filip sa: Tror du av hele ditt hjerte, så kan det skje. Men han svarte og sa: Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn! Så bød han å stanse vognen. Og de steg begge ned i vannet, både Filip og hoffmannen, og han døpte ham. Men da de steg opp av vannet, rykket Herrens Ånd Filip bort, og hoffmannen så ham ikke lenger for han dro sin vei med glede».

 

 


Teksten vi har lest er en av mange fortellinger som gir oss glimt inn i den situasjonen som utviklet seg i Israel etter Jesu oppstandelse. Det var en merkelig tid, og vi skal se litt på den for å få en rett forståelse av det vi har lest.

 

Jesu motstandere trodde de hadde vunnet den endelige seier. Jesus var død. Disiplene var redde og holdt seg skjult bak lukkede dører. Det så ut til at Jesus bevegelsen var knust. Så skjedde det noe. Jesus stod opp fra de døde, og så sendte han Den Hellige Ånd til verden. Vi leser om det i Apostlenes gjerninger kap. 2. 1ff. Her fortelles om pinsedag, og følgene av det som skjedde den dagen. Da gjorde Gud det slik at disiplene forkynte på forskjellige språk. Det som skjedde var et språkunder. Et tegn på at en ny tid var begynt da evangeliet skulle forkynnes for alle folkeslag. Nå forstod Jesu disipler endelig hvorfor Jesus måtte lide og dø. Ånden gav dem ord som forklarte det hele. Og så fikk disiplene frimodighet til å vitne og forkynne det gode budskapet om Jesus. Nå begynte den tiden da Ånden skulle bli utgytt over folkeslagene, det vi kaller misjonens tid. Denne tiden varer ved ennå.

 

Ånden skulle utgytes. Jeg har alltid stusset ved det uttrykket. Hva betyr det? Selve ordet gir jo assosiasjon til vann eller væske som renner ut over. Etter hvert har det blitt klart for meg at nettopp dette ordet viser hvordan evangeliet virker der det forkynnes. Evangeliets budskap er som livgivende vann. Det kan komme i store mengder som en flom. Det kan også komme i små mengder som drypp. Det har alltid den samme virkning. Det gir frelse og liv. Kan du tenke deg en bedre beskrivelse av det som skjedde på pinsedag og i kirkens første tid?

 

Pinsedag

På pinsedag forkynte Peter om Jesus Kristus. Da fikk mennesker for første gang se hvordan Ånden utgytes. Budskapet om Jesus fant sin vei inn i lukkede menneskehjerter. Tre tusen mennesker kom til tro og ble frelst på en dag leser vi i Apg 2. 41. Så gikk budskapet om Jesus videre gjennom disse menneskene. Tenk deg hvordan det måtte være når tretusen mennesker plutselig begynte å vitne om Jesus Kristus. Det var som en demning brast. Ingen kunne stanse det som skjedde. Budskapet om Jesu oppstandelse og frelse brøt frem som en flom - alle ble berørt av det - motstand og forfølgelse kunne ikke stanse det.

 

Grunnen til at bevegelsen ikke lot seg stoppe var kraften i det budskapet som ble forkynt. I dette er oldkirkens hemmelighet. Forklaringen på den raske utbredelsen, og på kirkens eksistens til denne tid. Det alt står og faller med er at budskapet om Jesus forkynnes. For, i dette budskapet er kraften som overbeviser og skaper tro i menneskers hjerter. Eier vi den kraften som førte til alt dette i dag?

 

Svaret er ja. Vi har fått overlevert evangeliets budskap om Jesus. Det er skrevet ned i de hellige Skrifter, i Bibelen. Det er bare å ta det i bruk. Gud vil at alle de som tror på ham skal bli brukt for at mennesker kan nås med budskapet om Jesus. Men her blir vi ofte så usikre. Hvordan gjør jeg det, spør du. Hvordan kan jeg vitne om Jesus? Jeg kan nok ikke gi deg alle de svar du trenger på dette spørsmålet. Jeg nøyer meg med å peke på at den teksten vi har lest lærer oss noe om det. Den viser oss nemlig at det i dagene som fulgte pinsen ikke bare var en stor og omfattende vekkelse. Den viser oss også hvordan Gud brukte et enkelt menneske til å føre et annet menneske til tro på Jesus.

 

Har du ført et annet menneske til tro på Jesus noen gang? Jeg tror de fleste av oss må si at om vi har opplevd det, så er det temmelig sjelden. Har du fått være med på det, glemmer du det ikke. Det er noe av det største et menneske kan være med på. Teksten vi har lest viser oss hvordan Filip ble brukt i så henseende. Den gir oss derved også en påminnelse om hvordan vi kan gå frem for å bli brukt nettopp til dette. La oss se nærmere på det.

 

Hvem var Filip?

Filip var ikke apostel. Han var ikke blant dem som stod frem slik som Peter og talte Guds ord for de store massene. Den Filip vi møter her var diakon. Han var en av dem som skulle gjøre praktiske oppgaver i menigheten for at apostlene skulle få frigitt tid til å ta seg av ordets tjeneste Apg 6. 3. Men - også han ble brukt av Gud til å føre mennesker til Jesus. Dette viser oss noe viktig.

 

Du som tar på deg praktiske oppgaver og tjener menigheten med det kan kanskje få sagt noe om Jesus i sammenhenger der andre ikke når inn. Du som er i et såkalt vanlig yrke, du som hverken er prest misjonær eller predikant, når inn i sammenhenger der misjonærer, predikanter, ungdomsarbeidere og andre ikke når frem. Du får forstand på hvordan ikke kristne mennesker tenker og lever. Du kan ? i de sammenhenger der du er, og hvor Gud legger til rette for det - si noe om Jesus. Du kan - når anledningen byr seg - kanskje også føre noen til Jesus.

 

Men- hvordan bli brukt på denne måten?

La oss se nærmere på fortellingen om Filip og etiopieren, for å lære av den. Filip fikk direkte melding fra Ånden om hva han skulle foreta seg. Det tror jeg ikke du og jeg skal forvente. Det som skjedde var temmelig spesielt. Ånden måtte gripe inn for at Filip skulle forstå at han nå skulle forkynne for et menneske som stod utenfor det jødiske fellesskapet. Han skulle tale om Jesus til en person som mange ville si stod utenfor frelsens rekkevidde. Til ham ble Filip sendt.

 

Har du tenkt på hvor underlig denne situasjonen egentlig var? Filip skulle gå til en øde vei. Til et sted det ikke var folk. Hva tenkte han? Det vet vi ikke, men det ville ikke være rart om han tenkte: Her kan jeg da ikke gjøre noe for Jesus. Hele situasjonen som ble skapt, viser oss noe viktig: Jesus kan bruke deg på steder der du tror du ikke kan gjøre nytte for deg. Og selv om du kanskje ikke kan forvente at Gud leder deg slik han ledet Filip, så kan også du regne med Guds ledelse i slike situasjoner. Lever du med Gud i bønn vil du erfare at Gud fører deg i møte med mennesker som du kan være til hjelp for. Ja - han kan føre deg i møte med mennesker som synes å være langt borte fra å kunne bli frelst.

 

Det kan vise seg at noen er mer åpne for evangeliets budskap enn du tror. Jeg synes at det som ble utgangspunktet for samtalen mellom Filip og etiopieren viser det. Og - det som ble utgangspunktet for samtalen her, kan bli utgangspunktet for en samtale du kan ha med et menneske som ikke tror.

 

Samtalens utgangspunkt

Hva var det så som var utgangspunktet for den samtalen som førte etiopieren til tro på Jesus - Jo - etiopieren satt i sin vogn og leste fra Skriften. Dermed ble Skriften utgangspunktet.

 

Jeg våger å påstå følgende: Selv i vår tid finnes ikke kristne mennesker som har en viss kunnskap om Bibelen. Det sitter mer igjen av gammel kristendomsundervisning hos mange enn vi kanskje tror. Selv hos de som bare har hatt en utvannet RLE undervisning kan det finnes en viss kunnskap om Bibelen. Ikke få har spørsmål. Noen er kritiske, andre søkende. Jeg vil si ? vær særlig oppmerksom på de som er søkende. Hva betyr det Bibelen sier, spør folk.

 

Det var et slikt menneske Gud sendte diakonen Filip til. Filip fikk beskjed om å holde seg nær til vognen. Han skulle gå ved siden av den, og der skulle han få en oppdagelse. Han oppdaget at etiopieren satt og leste fra Jesajas. Tenk litt på dette. Dersom du holder deg nær et menneske vil du kanskje oppdage at det har spørsmål og tanker som overrasker deg. Ikke få har spørsmål som nettopp har med Bibelens budskap å gjøre. Problemet deres er at de ikke forstår dens budskap. Da kan du lære av Filip og gjøre som ham.

 

Etiopieren var ikke i stand til å forstå det han leste. Så kommer altså Filip. Med utgangspunktet i denne teksten forkynte han det gledelige budskapet om Jesus slik at etiopieren forstod og kom til tro. Det var ikke Filip som gav ham troen, eller gjorde ham til en kristen. Det var evangeliets budskap som gjorde det. Glem ikke det. Får du sagt noe om Jesus kan det få en virkning som fører til at mennesker blir frelst.

 

Det er ikke du, men evangeliets budskap som overbeviser mennesker og gjør dem til kristne. I Filips tilfelle gikk det raskt. I løpet av samtalen kom etiopieren til tro. Dersom du skulle møte noen som du får anledning til å vitne for vil det kanskje gå lengre tid. Du får kanskje ikke anledning til å gi mer enn noe drypp av og til. Man må finne balansen slik at en ikke blir for påtrengende. Ta utgangspunkt i den kunnskap de kanskje har om Bibelen, om den er aldri så fragmentarisk.

 

Til deg som kanskje er søkende, har jeg også noe å si. Det er ikke mennesker som kan frelse deg. Men du blir frelst ved å høre budskapet om Jesus og ta i mot det. Også dette lærer teksten vi har lest oss. Finn noen å snakke med om det som står i Bibelen. Så kan de hjelpe deg til tro ved å forklare budskapet for deg. Du kan bli et frelst menneske slik denne etiopieren ble det så sant du får høre det samme budskapet som han fikk høre. Hør så skal din sjel leve sier Bibelen, og nå vil jeg benytte anledningen til å vitne om Jesus for deg, ut fra den teksten Filip benyttet. La oss se nærmere på den:

 

Evangeliet

I teksten som etiopieren leste, tales det om en som føres bort for å slaktes som et lam. I følge forskriftene i Det gamle testamentet ble lam slaktet som offer for synd. Denne personen skal ofres samme måte. Det er voldsomt det som står her. Det presiseres at han ikke gjorde motstand. Han gjør det frivillig. Hvem er dette, spør etiopieren.

 

Filip forklarte det hele. Med utgangspunkt i denne teksten forkynte han det gode budskapet om Jesus Kristus. Han som tok på seg ansvaret for alle våre synder. Han som tok straffen og døde i vårt sted. Han som sonet og betalte for alt vi mennesker skylder Gud. Det er han teksten handler om forklarer Filip. Så må han ha sagt noe mer enn dette. Han må også ha gitt et svar på den etiopiske hoffmannens spørsmål og forklart hvem Jesus er. Det forstår vi av det som står mot slutten av denne teksten. Etiopieren ønsket å bli døpt. Det kan skje dersom du tror, svarte Filip. Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn svarte den etiopiske embetsmannen.

 

Det er underlig å tenke på at etiopieren forstod at han som døde for våre synder er Guds Sønn. Han er Med andre ord den evige Gud som ble menneske. Det er viktig å holde klart for seg i vår tid. Jesus er Guds Sønn, og det betyr at han er en av personene i den treenige Gud. Jesus, Guds Sønn, er Gud selv, og med hensyn til frelsen betyr det at Gud selv gav seg selv som offer for våre synder. Han gjorde det i Jesus Kristus.

 

Jesus Kristus, Guds Sønn, har løst det som er det store livs og evighets problem for oss mennesker. Det å forstå Bibelens budskap er å fatte dette. Det er å innse at vi har syndet, og det er å innrømme at vi overfor Gud ikke kan gjøre opp for våre synder. Det er å forstå og tro at Jesus, han som er Gud, har gjort opp for meg. Å fatte evangeliets budskap er derfor også å forstå at jeg ikke lenger behøver å gjøre noe for å bli et frelst menneske. Jesus har gjort alt som er nødvendig. Jeg skal bare ta i mot og leve i det. Etiopieren forstod det, og han tok i mot det. I det øyeblikket da dette skjedde var han en kristen. Slik kan det også gå for deg. Ta til deg evangeliets budskap, og du er et frelst menneske.

 

 

 


 

DET GJELDER DIN FRELSE

 

 

 

ROM 5. 7 - 10.

For knapt nok vil noen gå i døden for en rettferdig - skjønt for en som er god, kunne kanskje noen ta på seg å dø. Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. Hvor mye mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden. For ble vi forlikt med Gud ved hans Sønns død, da vi var fiender, skal vi så mye mer bli frelst ved hans liv, etter at vi er blitt forlikt.

 

Disse ordene gav meg i sin tid et utvidet syn på hva Jesus betyr for meg. Jeg oppdaget noe som styrket min tro slik at jeg fikk visshet om at jeg var virkelig var et frelst menneske. Jeg var tidlig i studiene og jobbet med å lære gresk. Åtte kapitler fra Romerbrevet stod på pensumlisten, og jeg arbeidet meg møysommelig fremover. Ganske uventet førte dette til at jeg fikk svar på spørsmål som jeg hadde slitt med.

Jeg hadde på den tiden vanskelig for å se hva Jesus betydde i mitt liv som kristen. Dette var mye mer enn et intellektuelt problem for meg, og det verste av alt var å møte mennesker som ikke så det som noe mer enn et intellektuelt og litt unødvendig problem. For meg dreide det seg om å være eller ikke være et frelst menneske. Jeg syntes det var mye i livet mitt som ikke var slik det skulle være. Det førte til at jeg aldri torde tro at jeg virkelig hadde det rett med Gud. Noen år i forveien fikk jeg høre litt om hvordan en kunne få kraft til å leve et mer seirende kristenliv, men det forvirret i stedet for å gi hjelp. Jeg ble mer opptatt av meg selv enn av Jesus Kristus, og dermed ble kristenlivet tappet for kraft. Hva var det så jeg oppdaget i teksten jeg leste på gresk?

Først så jeg klarere at Jesus Kristus allerede har gjort det som var nødvendig for å forlike meg med Gud. Jeg så at Jesus virkelig hadde betalt og gjort opp for alle mine synder. Dette gjorde Jesus da jeg ennå var å betrakte som «fiende» av Gud. Ved troen på Jesus ble alt dette mitt. Gud anså meg for å være rettferdig og hellig, fordi han regner Jesu rettferdighet som min. Jeg så med andre ord at jeg var rettferdiggjort ved tro. Dette visste jeg egentlig, og jeg trodde vel også på det, men jeg hadde altså ikke helt ro med det. Det som virkelig gav meg visshet og hjelp var det teksten sier om hva Jesu oppstandelse betyr for meg som kristen.

Hva betyr det for deg at Jesus lever?

Teksten vår taler både om «forsoning» og «rettferdiggjørelse». Begge deler er helt grunnleggende, men utover dette sier den altså også noe om hva Jesu liv betyr for den som tror på ham: Etter at vi er blitt rettferdiggjort skal vi ved ham bli frelst «fra vreden», leser vi, og «etter at vi er blitt forlikt med Gud, skal vi så mye mer bli frelst ved hans liv».

Jesus lever! Det er ikke bare en tom floskel, det betyr noe helt bestemt. Det betyr på den ene side at Jesus ser deg, og vet om de synder og svakheter du sliter med som kristen. På den annen side betyr det at du som tror på ham og allerede har din sak i orden med Gud for hans skyld, skal vi bli frelst ved det livet Jesus lever for deg - i Himmelen. Du skal ikke bli frelst på grunn av ditt eget kristenliv, men ved det livet Jesu lever nå, i Himmelen.

Når en kristen lider nederlag og faller i synd, føler og tenker hun eller han at forholdet til Gud kommer i fare. Det er egentlig en riktig reaksjon. Synden har virkelig en makt i seg som fører oss bort fra Jesus. Samtidig lærer Bibelen at våre fall og nederlag som kristne ikke kan fordømme oss, så sant vi forblir i troen på at Jesu død og oppstandelse er nok til å frelse oss.

Bibelens lære om det livet Jesus lever etter sin oppstandelse holder denne troen levende i oss. Bibelen forteller nemlig at den oppstandne Jesus går i forbønn for meg hos Gud. Den sier at Jesus gjør dette, særlig når jeg synder! Da minner Jesus Gud Fader om at han har sonet og betalt også for de syndene du og jeg faller i som kristne. Derfor kaller Bibelen Jesus for vår «talsmann», den som alltid lever og går i forbønn for oss (Heb 7. 25).

Vi ser særlig klart hva den oppstandne Jesus betyr for oss, dersom vi leser i 1. Johannes brev 2. 1 - 3. Jeg vil be deg lese disse ordene og tenke nøye gjennom dem: «Mine barn! Dette skriver jeg for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Og han er en soning for våre synder, og ikke bare for våre, men også for hele verdens».

Fordi det er slik som Bibelen sier her, blir jeg altså fullkomment frelst ved Jesu liv.

 

 

SAMTIDIG RETTFERDIG OG SYNDER.


Læren om at en kristen samtidig er synder og rettferdig (simul justus et pecator) er særegen for luthersk tro. Gjennom årene har den vært til stor trøst og hjelp for mange. Nå for tiden ser det ut til at mange ikke vet hva denne læren går ut på. Blant dem som kjenner til den hersker det ikke så lite uklarhet om hva den handler om. Ja - hva betyr det at en kristen er synder og rettferdig - samtidig?

Er jeg synder og rettferdig i den forstand at jeg har to naturer som er i strid med hverandre - eller er jeg synder og rettferdig i den forstand at jeg er tilregnet Jesu fullkomne rettferdighet, samtidig som jeg er synder i meg selv? Med andre ord; viser dogmet til rettferdiggjørelsen, helliggjørelsen eller til begge deler? Det kan være behov for å se nærmere på dette nesten glemte dogmet for å få svar på vårt spørsmål. Her skal vi se litt på hvordan den mannen som vel er mest kjent for dette uttrykket tenkte om det, nemlig Martin Luther. 

Den amerikanske teologen Thomas Winger har skrevet en interessant artikkel om dette emnet med tittelen «Simul Justus et Peccator. Did Luther and the Confession get Paul right?». Winger påpeker at læren om at den troende er rettferdig og syndig samtidig er helt grunnleggende for en rett forståelse av den kristne tro. Dette har han nok rett i. Det blir for eksempel vanskelig å fastholde den lutherske lære om dåpen og den daglige omvendelse dersom man ikke forutsetter at en kristen hele tiden er både synder og rettferdig. Fordi jeg er en synder trenger jeg daglig å bekjenne mine fall og nederlag overfor Gud. Ved troen på Jesus har jeg fått en vedvarende rett til å ta til meg det Bibelen sier om Guds nåde. Jeg får tro at Gud daglig tilgir meg mine synder for Jesu skyld, og jeg får tro at han av samme grunn anser meg som rettferdig, selv om jeg er en synder i meg selv.

Første gang Luther bruker uttrykket samtidig synder og rettferdig er visstnok i kommentaren til Romerbrevet fra 1515. Noen blir kanskje overasket over at uttrykket da knyttes til Romerbrevet 4. 7 - 8, som inneholder et sitat fra salme 32.1-2; «Salig er de som har fått sine overtredelser tilgitt, og sine synder skjult. Salig er den mann som Herren ikke tilregner synd».

Det er uttrykkene forlatt og skjult Luther legger vekt på når han forklarer hva det vil si å være synder og rettferdig samtidig. Disse ordene viser på den ene side at en kristen har synd. På den annen side viser de også er at skylden er ettergitt. Synden er ikke tatt bort eller tilintetgjort. Den er der, men Gud har skjult den, og regner ikke lenger med den poengterer Luther. Av dette forstår vi at Luther knytter uttrykket samtidig synder og rettferdig til rettferdiggjørelseslæren, altså, den læren som viser oss hva det vil si å være en kristen. Romerbrevet kapittel 4, handler jo nettopp om det.

Når dette er sagt bør det også nevnes at Luthers forklaring på hva det vil si å være synder og rettferdig i Romerbrevskommentaren av 1515 er noe mangelfull i forhold til den oppfatningen han senere kom frem til. Samtidig er det klart at han allerede her var på god vei mot den klare forståelsen av frelsen som senere kom til å prege hele den luthersk reformatoriske bevegelse.

Når Luther anno 1515 skal forklare nærmere hva det vil si å være en rettferdiggjort synder, bruker han et bilde som han i hovedsak låner fra Augustin. Augustin sammenligner synden med en sykdom som legen lover å helbrede. Så lenge den syke er under behandling av legen er han med hensyn til hva han en gang skal bli frisk. Han er frisk i kraft av håpet selv om han ennå er syk. Luther anvender samme bilde og sammenligner derfor den troende med en syk person som tror på sin lege fordi han gir ham et sikkert legemiddel og dermed også et løfte om å helbrede ham.

Er denne syke mannen frisk, spør Luther. Svaret er at han er både syk og frisk på en gang. Han er i virkeligheten syk. Samtidig er han friskt i kraft av legens løfte. Legen anser ham på sin side for å være frisk allerede mens han er under behandling. Det gjør han fordi han vet at medisinen virker. På samme måte har Jesus Kristus begynt å helbrede den troende synder skriver Luther. Han har gitt ham et løfte om evig liv. Han regner derfor ikke lenger med hans synd. Er han så med dette blitt fullkomment rettferdig spør Luther. Til dette svarer han nei. Den personen det gjelder er på samme tid både en synder og en rettferdig. (Non, Sed simul peccator et iustus)

Luther knytter altså sin lære om hva det vil si å være rettferdig og synder samtidig, på teksten i Rom 4. 7 - 8. Denne teksten sier altså klart og tydelig at en troende er og blir en synder i seg selv, samtidig som hans synder er skjul av Gud. Dette viser at Luther knytter læren om simul justus et pecator til rettferdiggjørelsen, altså til det å være et frelst menneske. Det viser seg imidlertid at Luther også bygger sin lære om samtidig synder og rettferdig på teksten i Rom 7. 15. Her skriver Paulus følgende; «Jeg skjønner ikke det jeg gjør. Det det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg».

Her skriver Luther at den troende er synder og rettferdig i den forstand at han har en indre vilje som står i mot synden. Den nye vilje har han samtidig som han har lyst til synd, og ikke makter å seire over syndens makt i sitt liv. Syndigheten og rettferdigheten er vevet i hverandre, forklarer Luther. Uttrykket samtidig synder og rettferdig refererer dermed til forholdet mellom den nye og den gamle natur i det troende menneske.

I sin såkalte lille kommentar til Galaterbrevet fra 1519, gjør Luther gjeldende nok en forklaring på hva det vil si at den troende er synder og rettferdig i samtidighet. Det bekrefter jo at han på denne tiden er i en viss bevegelse og utvikling når det gjelder denne saken, og det at han var i stand til å se kompleksiteten i Bibelens fremstilling av dette. Her forklarer Luther hva den troens rettferdighet består i ved å vise til den troendes totale forhold til Gud. Han hevder at den troende er rettferdig og hellig for så vidt som han vandrer i Ånden. Samtidig er den troende også synder og kjødelig fordi de onde lyster gjør seg gjeldene i ham. (Gal 5. 22).  

«- a man is righteous and holy and does not sin insofar as he walks in the Spirit; but insofar as he is still prompted by lusts, he is a sinner and carnal. Therefore he has sin in his flesh, and his flesh sins; but he himself does not sin. All the saints, therefore, have sin and are sinners; yet no one of them sins ... . 

Først i den store Galaterbrevskommentaren fra 1535 er Luther frigjort fra Augustin, hevder Winger, og først her legger han for dagen den forståelse av hva det vil si å være synder og rettferdig som forbindes med luthersk tro og lære. Det bemerkelsesverdige her er at Luther nå ser på den troendes rettferdighet ikke bare som et fremtidig håp, men som noe en kristen hele tiden har som følge av at han eller hun er tilregnet Jesu rettferdighet. Med utgangspunkt i Gal 3. 6, der det står at Abraham ble regnet for rettferdig, skriver Luther følgende:

 

Thus a Christian man is righteous and a sinner at the same time (simul iustus et peccator), holy and profane, an enemy of God and a child of God. None of the sophists will admit this paradox, because they do not understand the true meaning of justification.  

And the sin that still remains in you is not imputed but is forgiven for the sake of Christ, in whom you believe and who is perfectly righteous in a formal sense. His righteousness is yours; your sin is His.

 

Luthers syn på simul justus et pecator her, viser en klar forståelse av Bibelens lære om hva det vil si å være rettferdig for Gud, og det må vel konkluderes med at han knytter læren til rettferdiggjørelsen.

Ingen kan bli rettferdig i kraft av egne gjerninger, eller i kraft av hva Gud får utrettet i oss ved sin nåde. Den eneste måte å bli et rettferdig menneske i Gud øyne er å ta i mot Jesus Kristus. Det menneske som tar i mot Jesus i tro, blir tilregnet Jesu rettferdighet. Gud lar Jesu oppfyllelse av Guds lov gjelde for oss, som om den var vår lovoppfyllelse. Den troendes rettferdighet er identisk med Jesus selv. Det er Jesu rettferdighet som tilregnes oss slik at våre synder blir skjult. Hva dette innebærer kommer til uttrykk i Jesajas 61 10: «Jeg vil glede meg i Herren, min sjel skal fryde seg i min Gud. For han har kledd meg i frelsens drakt, i rettferdighetens kappe har han svøpt meg».

 

La meg ta med et lite Luther ord til, før jeg runder av dette innlegget, fra 3rd Antinomian Disputation (1538): For this is true, that according to the divine reckoning we are in fact and totally righteous, even though sin is still present.  So we are in fact at the same time and altogether sinners .... 

 

 

 

 

 

 

TALER GUD?

 

 

Kristen teologi bygger på Guds åpenbaring. Dette er en påstand mange vil være enige i. Når man reiser spørsmål om hva som menes med åpenbaring, vil man imidlertid oppdage at det hersker stor uenighet. Vi møter en rekke teologiske forklaringer på hva åpenbaringen er, og oppfatningene kan være så forskjellig at de ikke kan forenes.

Tross de mange synspunktene kan man likevel foreta en gruppering av de gjeldende oppfatningene med utgangspunkt i en grunnleggende forskjell mellom dem. På den ene side kan vi plassere forskjellige teologiske retninger som forutsetter at Gud åpenbarer seg gjennom ord som vi kan høre eller lese. På den annen side kan vi plassere de retningene som hevder at Guds åpenbaring ikke skjer ved hørbare eller leselige ord. Altså, retninger som utelukker at Gud meddeler seg i ord. Spørsmålet blir derfor hva vi skal tro om Guds åpenbaring. Før jeg gir noen korte svar på dette spørsmålet, vil jeg trekke frem noen representanter for de to hovedoppfatningene som jeg her har sissert. 

Den katolske misjonsteologen Bevans hevder at åpenbaringen skjer i menneskenes livskontekst. Et sitat fra en av hans kjente bøker viser hvordan han tenker om Bibelens betydning i forhold til dette:

"Revelation is the manifestation of God's presence in human life and in human society, and if it is anything, the Bible represents the written record of that manifestation in particular times and within particular society - that of Israel and the early Christian community".[1]

Bevans definerer altså Bibel og tradisjon som tolkninger av Guds selvmanifestasjon i kultur og historie. Guds åpenbaring er derfor ikke språklig i betydning meddelelse fra Gud. Den består i handlinger eller historiske prosesser, og disse historiske prosessene utløser ideer, eller verdier, i menneskets bevissthet.

Vi finner en lignende oppfatning hos den norske teologen og religionsfilosofen Jan-Olav Henriksen. Gud er erkjennelig på "indirekte måte", gjennom den historiske utvikling, hevder Henriksen, men Gud gir seg ikke til kjenne gjennom ord. De som mener noe i den retning karakteriserer han som "fundamentalister": "En fundamentalistisk posisjon tar - i en eller annen form for gitt at det som står i Bibelen, er Guds ord talt direkte til menneskene", skriver Henriksen. 2]  

Den oppfatningen som jeg her har kalt den andre grunnposisjonen, representeres av teologer som Millard Erikson og Wayne Grudem. Ericksons oppfatning kommer til uttrykk i hans Introducing Christian Doctrine. Her hevder han at åpenbaringen er gitt av Gud, både som personlige tiltale, og som tale om Gud: "God reveal himself by telling us something about himselves", skriver Erickson. 

Wayne Grudem identifiserer Guds ord med Bibelens ord, og forutsetter at Guds åpenbaring skjer gjennom ord som vi kan lese i Bibelen. Den norske teologen Aksel Valen-Sendstad representerer en lignende oppfatning. Han vektlegger at Gud kan beskrives, og omtales i språket, og at Gud selv meddeler seg til mennesker gjennom språket. [3]

 

Hva skal vi så tro om Guds åpenbaring?

Vår forståelse av åpenbaringen blir bestemt av hva vi tror om Gud. Er Gud taus, eller kan Gud tale? Dersom vi tror at Gud er en person, et bevisst jeg som vil ha med mennesker å gjøre, kan jeg ikke se for meg at han skulle være taus. Hvorfor skulle ikke Gud kunne meddele seg i menneskers språk? Om ikke Gud kan tale til oss, må han være som representantene for deismen i sin tid hevdet, en fjern og interesseløs Gud. 

En slik Gud finner vi ikke i Bibelen.  Bibelen viser oss nemlig hvordan den ene og sanne Gud er, og denne ene Gud fremstilles nettopp som en Gud som har talt, og som fortsatt taler. Gud har talt, og han taler fremdeles, gjennom Bibelens ord. La oss lese fra Hebreerbrevet 1. 1 - 2: "Etter at Gud i fordums tid mange ganger og på mange måter hadde talt til fedrene gjennom profetene, har han nå i disse siste dager talt til oss gjennom Sønnen".

Bibelen er altså Guds ord og tale til menneskene. Det er hva den gir seg ut for å være. Det ser vi i Bibelen selv, for eksempel når enkelte bibelord viser til andre deler av Bibelen, og omtaler de ordene som er skrevet der som Guds Ord. Et eksempel på dette finner vi i Matteus 1. 22 - 23. At Jesus skulle fødes, omtales her som en oppfyllelse av det "som Herren hadde sagt ved profeten". (Jesajas 7.14). Formuleringen her viser at det er det skrevne ord i Jesajas som blir beskrevet som Herrens tale, altså, de ordene som vi leser i Det gamle testamentet. 

Vi kunne også trekke frem andre eksempler. I 1. Tess. 2. 13 leser vi at urkirkens kristne tok i mot Paulus forkynnelse som budskap fra Gud. De ord Paulus talte og lærte, ble av menigheten betraktet som Guds ord, noe Paulus roser menigheten for: "Da dere fikk det ord som vi forkynte, tok dere imot det, ikke som et menneskeord, men som det i sannhet er, som et Guds ord, som virker med kraft i dere som tror".

Mye mer kunne vært skrevet om dette. Her runder vi av med å hevde at Bibelen gir seg ut for å være Guds åpenbaring formidlet i ord. I så måte er Bibelen eksklusiv. Den er den eneste boken der Gud viser hvem og hvordan han er. Dypest sett er Bibelen derfor den eneste kilde til kunnskap om Gud.

 

 

 



[1] Bevans, 44.

[2] Jan- Olav Henriksen 2001: Gud - fortrolig og fremmed. Ettertanker, Oslo: Gyldendal akademiske forlag, 129f.

[3] Aksel Valen-Sendstad: Troens fundamenter, 160 -161.

 

 


JOMFRUFØDSELEN OG FRELSENS VERDI

 

 

Læren om jomfrufødselen er et av kirkens viktigste dogmer. Det går ut på at Guds Sønn ble foster i Marias liv, uten at Maria hadde omgang med en mann. Til denne dag har denne læren blitt bortforklart som en myte, eller som en trosforestilling som ikke har rot i virkeligheten. Noen har til og med ment at Maria ble gravid ved en utenomekteskapelig forbindelse, og at Josef reddet henne ut av en vanskelig situasjon ved å gifte seg med henne.

 

Slike oppfatninger har ikke grunnlag i Guds ord. Bibelen taler nemlig klart om at Jesus ble til uten manns medvirkning. Dette går særlig klart frem av Lukas evangeliet. Her fortelles det at Maria en dag fikk besøk av en engel som fortalte henne at hun skulle bli mor for Guds Sønn. Maria spurte engelen hvordan dette kunne gå til, siden hun ikke hadde hatt omgang med mann. Da svarte engelen at barnet skulle bli til ved Den Hellige Ånds handling: "Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn". Luk, 1. 35.

 

Noen spør hvorfor læren om jomfrufødselen er så nødvendig og viktig. Svaret er at alt hva vi tror om Jesus står og faller nettopp med denne læren. Fordi Jesus ble født av en jomfru kan vi tro at Jesus er Gud selv. Vi kan tro at hans ord og gjerninger er Guds ord og gjerninger. Det Jesus har sagt har Gud sagt. Det Jesus har gjort har Gud gjort. Fremfor alt gir læren om jomfrufødselen oss innsikt i hvor stor Guds kjærlighet til oss mennesker er. Dette blir klart for oss når vi forsøker å forstå hvorfor Guds Sønn ble sendt til verden. I følge Galaterbrevet 4. 4 - 5, kom han for å kjøpe oss fri fra Guds dom over våre synder.

 

Du som leser dette er høyt elsket av Gud, selv om du har syndet mot ham. Det forstår du best når du forsøker å se sammenhengen mellom jomfrufødselen og Jesus død på korset. Han som gav seg selv for deg, var mye mer enn et menneske. Han var og er Guds Sønn. Dette betyr at Gud har betalt den høyest mulige pris for at du skulle tilhøre ham. I Jesus Kristus ofret Gud seg selv for deg på et kors. Han gikk inn under den dommen som du har fortjent.

 

Når du hører julens budskap om Gud som ble menneske innbys du til å løfte blikket mot Jesu kors og tenke at Gud elsker deg ufattelig høyt, siden han sendte sin evige Sønn, for at han skulle gi sitt liv for deg.

 

LØFTET GJELDER ENNÅ

HEBREERBREVET 4. 1 - 2.

 

La oss derfor ta oss i vare, så ikke noen av dere skal vise seg å være blitt liggende etter. For løftet om å komme inn til hans hvile gjelder ennå. For det glade budskap er blitt forkynt for oss, liksom for dem. Men ordet som de hørte, ble til ingen nytte for dem, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det. 

 

Budskapet i Hebreerbrevet er rettet mot oss som lever etter Jesu oppstandelse. Vi får undervisning som viser oss hvem Jesus er, og hva han har gjort for oss. I tillegg har brevet mye å si om hvordan det er å leve som kristen i denne verden. Ikke minst taler det om at troende mennesker kan oppleve lidelse og tukt. Budskapet om Jesus er alltid sentrum, og selve nøkkelen til å forstå alt det som legges frem.

I den teksten vi skal si litt om her, blir det gitt en advarsel. Det er tydelig hva det gjelder. Vi advares mot å komme bort fra Jesus. La oss ta oss i vare, så ikke noen av dere skal vise seg å være blitt liggende etter. Teksten kan, og bør kanskje, oversettes på en litt annen måte. Vi kan nemlig også si "La oss ta oss i vare så ingen av oss blir latt tilbake". I enkelte engelske bibelutgaver har det valgt dette alternativet. Her brukes uttrykket "Left behind".

Hvordan kan noen som tror på Jesus komme bort fra ham?

Jo, det kan skje ved at vi forakter budskapet om Jesu frelse. I følge dette budskapet har Gud gjort alt det som er nødvendig for å frelse oss. Jesus Guds Sønn tok ansvaret for verdens synd og gjorde opp for dem på Golgata Derfor tilbyr Gud oss full tilgivelse for alt som er galt i livet vårt. Dette budskapet er ment, ikke bare for de som ikke har tatt i mot det. Det er også ment for de som har kommet til tro. De trenger det fordi de daglig faller i synd, og derfor stadig har behov for Guds nåde og tilgivelse. Advarselen som gis i teksten handler om dette. Se til at du har din sak i orden med Gud, at du lever i troen på Jesus, slik at du ikke blir latt tilbake den dagen Jesus kommer.

Kanskje er du i en situasjon der forholdet til Jesus har blitt uklart for deg. Kanskje føler du at ordene som er brukt i den norske oversettelsen passer på deg. Du opplever at du er blitt liggende etter. Du synes ikke du får til å leve slik du burde som en kristen. Du er kanskje trett, og føler at du ikke strekker til. Du har ikke den rette iveren, og du takler ikke det noen kaller ?disippelgjøring? så godt som det forventes. Du føler så absolutt at du ?ligger etter?. Verswt av alt, du strever med selve troen. Jeg klarer ikke tro lenger tenker du.

Hva tror du Gud vil si til deg når du er i en slik situasjon?

Gud møter deg ikke med harde ord, eller med skjenn.

Han sier heller ikke at nå må du ta deg sammen, og få mer fart på kristenlivet ditt.

Til deg som sliter både med troen og kristenlivet har han har bare en ting å si, nemlig dette:

Løftet om å komme inn gjelder ennå.

Jeg setter en strek under de to siste ordene i denne setningen, for at du som leser dette skal legge merke til noe helt bestemt. Løftet om å komme til Himmelen for Jesu skyld, gjelder ennå

Det Jesus har gjort for å frelse deg blir ikke ugyldig fordi du er sløv, eller fordi du ikke lykkes som kristen. Dette vil Gud at du skal ta det til deg, og han vil du skal leve i det, og han vil du skal tenke at det Jesus har gjort da han sonet mine synder, er det eneste som trengs for å bli frelst.

Hvordan du enn har det kan du ta det til deg; Løftet gjelder ennå.

Det du advares mot er altså å ikke regne med, eller tro, at dett løftet gjelder deg.

Så blir det gitt enda en advarsel. Den gjelder dogså itt forhold til budskapet om frelsen. La oss se nærmere på hvordan teksten taler om dette i vers 2.

"Det glade budskap er forkynt, for oss som for dem. Men ordet som de hørte, ble til ingen nytte for dem, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det". (v. 2).

Hva betyr nå dette, spør du kanskje. Hvordan smelter tro og budskap sammen? Svaret er enklere enn du kanskje tror. Ordet smelter sammen med ditt hjerte ved at du hører og leser Bibelens budskap. Det bør du helst gjøre daglig.

Kanskje du har det travelt mange ganger? Det er du ikke alene om. Prøv likevel å ta deg tid med Jesus i bønn, og ved å lese om ham i Bibelen.

Da smelter ordet og troen sammen i ditt hjerte, og da bevares du i troen. 

Ikke så få kommer bort fra Jesus i vår tid. Det kan skyldes flere forhold. En årsak er nevnt her. Det gjelder noe du kan gjøre noe med. Ta deg tid med Jesus.

Og glem ikke: Løftet gjelder ennå

 

 

 

 

 

TILFELDIGHETENS PROBLEM

Artikkelen stod på trykk i siste nummer av Fast Grunn (nr. 6.2012).

Arne Helge Teigen

 

 

 

Hvorfor skjedde dette med meg?

Spørsmålet trenger på, når sykdom og død rammer uventet. Man står overfor det vi kan kalle "tilfeldighetens problem", det vonde som rammer oss blindt, og som vi ikke kan forstå. I denne artikkelen vil jeg presentere noen mulige måter å tenke om dette problemet på. Deretter vil jeg gi noen glimt inn i hva Bibelen sier om saken. 

 

 

Formålsrettede forklaringer

Fra oldkirkens tid har mange forsøkt å gi såkalte formålsrettede forklaringer på lidelsens problem. Disse kalles gjerne "ireneiske theodiséer", fordi de har fellestrekk med kirkefaderen Ireneus teologi. Man spør hvordan Gud kan være god og allmektig, når han ikke hindrer at det vonde skjer. Til dette gis en formålsrettet forklaring på Guds styre av historien. Gud bruker lidelsen i en god hensikt. Med dette utgangspunktet vil man så forklare lidelser som enkelt-mennesker rammes av. Vi skal se nærmere på hvordan det kan falle u

 

Ole Hallesby var representativ for en formålsrettet forklaring på lidelsens proble. Gud styrer historien mot opprettelsen av "Guds rike". Med dette utgangspunktet forsøkte han også å forklare de lidelser som kan ramme enkeltmennesker. Her innrømmer Hallesby at han får problemer. Han synes det er vanskelig å forstå det han kaller "styrelsens gåter", fremfor alt den "uskyldige lidelse". Hallesby viser likevel til sin formålsrettede helhetsforklaring. Den som rammes, må tro at lidelsen er et nødvendig ledd i "Guds styrelse".

 

En kristen kan i kraft av troen på Jesus finne hvile i en slik forklaring mener Hallesby. Troen på Jesus innebærer nemlig at en har tillit til Gud, både når det angår frelsen og det man rammes av i livet: "Den Gud som gir sig i døden for sine fiender, hans styrelse stoler jeg på, selv om den for min følelse og forstand ser aldri så gåtefull ut"    

 

 

Privasjonsteorien

Den neste forklaringen kalles gjerne "privasjonsteorien". Den føres tilbake til Augustin, og i middelalderen ble den videreutviklet av Thomas Aquinas. Hovedpoenget er at skaperverket lider av mangler eller begrensninger, og at dette forklarer lidelsen. Thomas defineres mangel som avvik fra det normale, eller som avvik fra det som er et levende individs egentlige form. En fugl er bestemt til å ha to vinger. Har den bar en vinge, har den en mangel, og denne mangelen blir for fuglen et onde.

 

Tross sine begrensninger setter "privasjonsteorien" oss på sporet av en viktig bibelsk sannhet. Den åpner for at avvik i naturen kan forklares ved å vise til at skaperverket er lagt inn under forgjengelighet (Rom 8, 22). Skaperverket lider under forhold som Gud har ført det inn under etter syndefallet. At sykdom, naturkatastrofer ol rammer "tilfeldig" hører derfor med til menneskers livsbetingelser. Likevel, heller ikke denne forklaringen gir fullt svar på lidelsens tilfeldighetskarakter. La oss derfor se på en tredje type forklaring.

 

 

Den best mulige verden

Utgangspunktet for denne forklaringen er at Gud opprinnelig ville skape en verden som var mest mulig perfekt. De første mennesker ble derfor skapt med fri vilje, og med mulighet til å synde. I sine bekjennelser skriver Augustin at han forsøkte å finne ut hva som er årsak til den onde vilje. Han finner ingen annen årsak enn mennesket selv, og forklarer menneskers ondskap ved å vise til syndefallet. De første mennesker valgte synden fremfor Gud. Som følge av dette ble hele menneskeheten lagt inn under syndens makt.

 

I rammen av denne forklaringen har flere forsøkt å forstå lidelsens hensikt ved å vise til menneskers syndighet. En av dem er C. S. Lewis. I boken "The Problem of Pain" hevder han at moderne mennesker har en feilaktig forståelse av hva Guds godhet består i. Guds kjærlighet er ikke "kindness", eller snillhet. Den er nidkjær, og sikter derfor på å forme mennesket mener Lewis. Guds kjærlighet kan derfor sammenlignes med kunstnerens kjærlighet til sitt verk, hundeeiers kjærlighet til hunden, eller farens kjærlighet til sin sønn. I sin kjærlighet vil Gud gjøre den han elsker "lovable". Et middel Gud bruker til dette, rer lidelsen. Grunnen til at mennesker normalt ikke forstår dette er at de lever i en illusjon, påpeker Lewis. Mennesker forstår ikke hvor syndige de egentlig er. Derfor kan de heller ikke forstå hvorfor Gud må være hard i sin kjærlighet. Når mennesket får se sin syndighet, kommer imidlertid lidelsen i nytt lys. 

 

Lewis har et viktig poeng. Når det enkelte menneske får se sin synd, kan det føres til troen, og inn i det personlige forhold til Gud. Da kan mennesket møte Gud i Jesus Kristus, og få hjelp til å bære lidelsen. En kan likevel spørre om Lewis strekker sine argumenter vel langt, og en kan reflektere over deres holdbarhet i møte med det enkelte menneske som lider. En kan ikke la vær å spørre hvorfor enkelte mennesker, kristne og ikke kristne, skal formes så mye hardere enn andre. Ikke minst når den det gjelder rent menneskelig sett kan være mye mer "lovable" enn andre. Likevel, Bibelen gir noen svar, også når det gjelder dette. Vi skal komme tilbake til det. 

 

 

Betraktninger

Fremstillingen så langt minner om at helhetlige forklaringer på alt som skjer er umulig. Vi kan ikke forstå Gud i alt hva han tillater. Samtidig kan det gis begrensede forklaringer. Slike begrensede forklaringer finnes også i Bibelen. Ikke fordi den er ufullstendig, men fordi den gir et sant bilde av den virkelighet vi lever i.

 

Kan "det tilfeldige" forstås som en del av de vilkårene som skaperverket er lagt inn under som følge av syndefallet? Jeg tror det. Den opprinnelige struktur i skaperverket er skadet. "Naturlovene" viser et mangfold av muligheter som skaper uforutsigbarhet. Genetikken gir for eksempel forklaringer på hvorfor individer kan fødes med sykdom. Innen rammen av mulighetene er man prisgitt "tilfeldighetene". Hva gjør dette med oss? Det viser hvor små og hjelpeløse vi er, og det åpner oss for at det finnes en Gud som har makt, også over "tilfeldighetene". Så langt jeg kan se ut fra Bibelen, tillater Gud både mangfold og tilfeldighet. Og - jeg tror han styrer det hele i sin uransakelige visdom.

 

Det ligger en stor fare i å forstå Gud med utgangspunkt i skaperverkets uforutsigbarhet. Bibelen beskriver ofte Gud i motsetning til skaperverket Heb 1, 10 ff. I motsetning til det skapte, er Gud evig, trofast og pålitelig. Ved å tale slik om Gud, lokkes vi til å løfte blikket, slik at vi ikke fanges av fortvilelsen som kan skapes i den verden vi lever i. Det finnes en Gud som er fullkommen og god. En Gud som lover at det en gang skal skapes en ny Himmel og en ny jord, der død, lidelse og angstskapende tilfeldighet er borte. Guds løfter er ikke rammet av noen forgjengelighetens lov. De gjelder absolutt for dem som tror på Jesus. Åp 21, 1ff.

 

Som kristne får vi tro, uten helt å forstå, at alt som skjer "samvirker til gode for den som elsker Gud". Rom 8. 28. Gud bruker faktisk sin makt slik at alt, også de uforklarlige "tilfeldighetene", tjener den som elsker Herren. Derfor kan vi virkelig si at Guds styrelse over våre liv er formålsrettet. Men, når Bibelen taler om dette, fokuserer den ikke bare på det store felles mål, eller "Guds rikes utbredelse". Nei, Bibelen taler personlig også om dette. Gud bruker alt som skjer med den enkelte av oss, slik at det tjener nettopp den enkelte av oss til det beste. 

 

Kan det tilfeldige forklares som utslag av noe demonisk? Etter min mening er det mulig i enkelte tilfeller. Bibelen åpner opp for at det kan være en sammenheng mellom Satan, og det vi opplever som "tilfeldig lidelse". I Jobs bok 2. 7, leser vi at Satan utfordret Gud for å prøve Jobs kjærlighet, og Gud gav Satan begrenset handlingsrom slik at Job kunne prøves. Da ble Job rammet på en måte som ikke kunne forklares, og det demoniske ved det som skjedde med ham ble etter hvert åpenbart. Job hadde ikke syndet, og han var ikke forkastet av Gud. Det var Gud som tillot Satan å prøve ham. 

 

Kristne kan også rammes av noe fordi Herren vil tukte dem. Men heller ikke denne forklaringen er absolutt. Vi skal derfor være forsiktige med hvordan vi anvender den. I stedet for å gi skråsikre svar, bør vi gi den enkelte hjelp til å forstå sin personlige lidelse i lys av de forklaringer Bibelen gir. Fordi Bibelen viser at det kan være flere forklaringer, må den enkelte selv søke Gud i lidelsens situasjon. Den forklaring man får, eller de gåter man kanskje må leve med fordi Gud skjuler sine svar, blir for mange en hemmelighet man har sammen med Gud. I samlivet med Gud finnes likevel trøst. Det får den erfare som søker Gud.

 

En gang fikk jeg et spørsmål som skulle besvares i et kristent blad. En som slet med lidelse, hadde fått forklart at Gud ville ydmyke ham og holde ham nede. Jeg svarte med å vise til 2. Kor. 1, 3 ? 4. Her taler Paulus om de trengslene han måtte gjennom på grunn av sin tjeneste. I trengselen møtte Paulus Jesus; "han som trøster oss i all vår trengsel, for at vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøsten vi selv er trøstet med av Gud". Disse ordene viser at lidelsens primære hensikt ikke er å holde noen nede. Den som rammes utrustes, og får forutsetninger for å hjelpe, og trøste som andre ikke har. 

 

Paulus skiver ellers åpenhjertig om at han fikk "en torn i kjødet", altså en kronisk lidelse 2. Kor 12, 5 - 10. Dette tvang ham inn i bønn. Paulus fikk svar på hvorfor akkurat han hadde fått lidelsen. Den ble gitt for at han ikke skulle opphøye seg. Med dette hadde likevel ikke Gud sagt alt han ville si. Den egentlige hensikten med lidelsen var å sette Paulus bedre i stand til å tjene Gud. "Min kraft fullbyrdes i skrøpelighet" sa Herren til Paulus.

 

Ved lidelsen vil Gud føre oss nærmere til seg. Han innbyr oss til å finne hvile i hans ufattelige nåde og rikdom, og forsikrer oss om at nåden er annerledes enn alt det vi opplever i verden. Nåden er uuttømmelig. Den svikter ikke. Den er sikret i Jesu død for våre synder, og i hans oppstandelse. 

 


[1] Hallesby 1921 a, 174. Hallesby 1938, 134. Hallesby 1938: 14 ? 144

[2] Hallesby 1938, 154.

 

 

 

 

MARTA OG MARIA - TO MÅTER Å VÆRE DISIPPEL PÅ

 

 

LUK 10. 38 - 42.

Mens de var på vandring, kom han inn i en landsby, og en kvinne ved navn Marta tok i mot ham i sitt hus. Hun hadde en søster som hette Maria. Hun satte seg ved Jesu føtter og lyttet til hans ord. Man Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun gikk da bort til dem og sa: Herre, bryr du deg ikke om at søsteren min har latt meg bli alene med å tjene deg? Si da til henne at hun skal hjelpe meg! Men Herren svarte og sa til henne; Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, som ikke skal bli tatt fra henne.

 

Teksten viser oss to slags måter å være Jesu disippel på. Dette kommer til uttrykk i fortellingen om Marta og Maria, som fikk besøk av Jesus i sitt hjem. Begge kjente Jesus, og begge trodde på ham. Likevel, de var disipler på hver sin måte. Det alvorlige er at Jesus bare anerkjente Marias måte å forholde seg til ham på. Martha måtte få hjelp, slik at hun kunne bli disippel på samme måte som søsteren Maria. Dette sier oss noe veldig viktig. Det kan være forskjell på hvordan vi tjener Jesus. Nådegaver og kall er forskjellige. Samtidig er det noe som er felles for alle disipler. Noe som er så viktig at det ødelegger hele kristenlivet, dersom det ikke er på plass. La oss se nærmere på hva dette er.

Du som kjenner fortellingen vi har lest, vet at Marta er eksempel på en person som er disippel av Jesus på gal måte, mens Maria er disippel på rett måte. Når vi leser fortellingen får vi likevel lett en hemmelig sympati med Marta. Hva var det hun gjorde galt, spør vi? Og -  hvordan ville det gå dersom vi ikke hadde noen som Marta? Hun gjorde jo det som er naturlig for enhver vert eller vertinne. Hun viste gjestfrihet og omsorg overfor Jesus. Gjestfrihet er jo en viktig sak i Østen. Vi har mye å lære når det gjelder det, vi nordboere. Det å ha et åpent hjem og ta imot mennesker som er på flukt eller i vanskeligheter var og er man flink til i disse områdene. Slik var Marta. Jesus måtte få det beste når han kom. Hun var travelt opptatt med å tjene ham.

Man kan også havne på avveie på annen måte når denne teksten skal tolkes. Thomas Aquinas utviklet en teologi med støtte i fortellingen om Marta og Maria som ble brukt til å dele menneskene i to grupper. De geistlige og åndelige, skulle leve avsondret og bruke mye tid på meditasjon og kontemplasjon. De var som Maria. Andre, som ikke var åndelig, hadde Marta som forbilde. De var annerledes anlagt, og gjøre det skitne arbeidet. Slik utviklet det seg en teologi som nedvurderte praktisk arbeid. Det er nok en holdning som har forfulgt kirken gjennom årene. Det er dessverre mer enn et eksempel på at fysisk arbeid og de som utfører det har blitt foraktet. Det gir oss en påminnelse om at vi som står i såkalt heltidstjeneste for Herren ikke nødvendigvis er dem som Jesus får bruke mest. Vi må ikke tro at evangelisering av verden står og faller med oss. Jesus når enda lenger gjennom dem som til daglig omgås ikke kristne mennesker på sin arbeidsplass.

 

HVA ER EN DISIPPEL?

Skal vi forstå teksten rett er det nødvendig å sette seg inn i den situasjonen Marta og Maria var i, og spørre hva en disippel egentlig var. En disippel er en elev, eller en student. Det er betegnelse på en person som følger en bestemt læremester. På Jesu tid var det mange læremestere. De ble gjerne kalt rabbier, og de hadde sine disipler som fulgte dem både i lære og praksis. Paulus forteller i Apgj 22, 3 at han hadde vært disippel hos den store skriftlærde læreren Gamaliel. Jeg har sittet ved Gamailels føtter sier han. Med denne formuleringen forklarte han hva det ville si å være disippel. Når læreren kom, og satte seg for å undervise, var det bare en ting som var rett å gjøre, for de menn eler kvinner som var deres disipler. Sette seg ned og høre på dem. De kunne ha både kvinnelige og mannlige disipler.

Da Jesus kom inn i Marta og Marias hus kom han som deres lærer og mester. Han hadde han noe han ville si dem. Det rette å gjøre da, var å innta posisjonen som tilhører. Det gjorde Maria, men ikke Marta. Sistnevnte var travelt opptatt med hva hun skulle gjøre for Jesus. Dette drev hun med, selv om Jesus var der og underviste. Ja - hun mente at hun var den som hadde rett, og hun ba Jesus sende Maria ut på kjøkkenet for å hjelpe henne. Hun har latt meg bli alene om å tjene deg, sier hun. Da gir Jesus henne en mild irettesettelse. Marta Marta - du gjør deg strev - men ett er nødvendig - Maria har valgt den gode del - den skal ikke noen ta fra henne. 

Det må ha vært underlig for Marta å oppleve at Jesus anerkjenner Maria fremfor henne. Maria hadde sannsynligvis lavere status enn Marta. Hun var mindre betydningsfull. Ofte er det jo slik at vi anser noen kristne som mer betydelige enn andre. Det er de som skal lære oss hva det er å være Jesu disippel, de gjør mye av seg osv. Men - Jesus ser annerledes på oss. Marta har noe å lære av Maria, ikke motsatt. 

Med all sin aktivitet hadde hun kommet inn i et galt forhold til Jesus. Hennes tjeneste var blitt så viktig for henne at det satte hennes forhold til Jesus selv i fare. Ikke bare det, hun var i ferd med å føre Maria inn i det samme forholdet som hun selv var kommet inn i. Da griper Jesus inn. Han stanser Marta.


Hva var galt med Marta?

 

Ikke at hun var aktiv, eller brukte kreftene sine på å tjene Jesus. For det er ikke galt i og for seg. Problemet var at hun hadde begynt å forholde seg til Jesus på samme måte som hun forholdt seg til alle mennesker hun ellers tok seg av. Jesus gjorde det klart for Marta at dette var galt. I dette ligger egentlig et velsignet godt budskap, som også gjelder deg. Du som har hendene fulle ? du som løper hit og dit ? står i en rik tjeneste der behovene er mange. Må Gud velsigne det du gjør, jeg ser stort på at du får hjelpe mange. Men - Du skal få slippe å forholde deg til Jesus, slik du forholder deg til alle dem du yter overfor. Dersom ditt forhold til Jesus blir identisk med ditt forhold til alle dem du yter overfor, kan ikke Jesus få komme til og være den for deg som han i virkeligheten er, og vil være. Ditt forhold til Jesus skal være annerledes enn alle andre forhold i livet.

Det var så langt jeg begriper her problemet lå for Marta. Hun var travelt opptatt med å tjene Jesus. Så opptatt av tjenesten at hun ikke kunne se noe annet i Jesus enn en person som hun måtte ta seg av, hjelpe eller tjene. Hun ville så gjerne være hans disippel. Og når han kom på besøk - så var det en refleksreaksjon som tok fullstendig styringen på henne. Nå må jeg stille med alt jeg har. Nå må jeg vise at jeg virkelig elsker ham og vil tjene ham. Jesus må ikke få inntrykk av at jeg ikke bryr meg, han må oppleve meg som en som gir absolutt alt.

Jeg vet at det er mange som har et slikt forhold til Jesus.

 

VÆRE DISPPEL PÅ FEIL MÅTE

Det er mange som snakker om det å være Jesu disippel for tiden. Vi er for lite opptatt av det, sies det. Men ? jeg har nok sett at ikke så få av dem som jager etter å være Jesus disippel har kommet inn i en situasjon der de strever og har så mye tungt å bære. Deres forhold til Jesus har endret seg. Jesus har blitt en som de må trelle for. En de må gjøre opp regnskap med. En de har dårlig samvittighet overfor. For noen har dette gått veldig langt. Noen er inni seg redde for å møte Jesus. Tenkt om han kommer igjen i morgen. Har jeg alt mitt på stell da?

Har du det slik med Jesus er det veldig alvorlig. Det er antageligvis verre med deg enn det var for Marta. Dersom du ikke kan se noe annet i Jesus enn en Herre som dømmer deg, er ditt forhold til Jesus galt - du har et forhold til ham som ikke frelser deg. 

Hva har Jesus å si til deg? Jo han sier det samme som til Marta: En ting er nødvendig. Mer nødvendig enn noe annet. Ikke at du tjener Jesus, men at han får være den han vil være for deg. Han vil tjene deg og ta seg av deg. Når han kommer, og når du møter ham i bønn, er det ikke for at du skal bli anklaget for alt hva du ikke har greid å gjøre. Og når Jesus har noe å si deg, slik han hadde, den gangen han besøkte Marta og Maria, er det riktig av deg å sette deg ned og høre på ham. Jesus har virkelig noe å si til deg. Når det gjelder forholdet til Jesus skal ikke dine gjerninger trekkes inn. Jesus har gjort alt det som er nødvendig for at du kan kalle deg et Guds barn. Han har gjort opp og betalt for synder, for fall, for alt som har gått galt i ditt liv, og som du føler deg anklaget for.

 

ÅNDELIG FARE

Jeg tror Marta egentlig hadde det rette med Jesus. Men - hun var i åndelig fare. Slik kan det kanskje også være med deg. Når ditt forhold til Jesus endres. Du blir trell, i stedet for barn. Likevel, det er nok noen som har det verre en Marta. Noen som bare kjenner Jesus som Herre, ikke som frelser. For noen år siden leste jeg en blogg - tror jeg det var- skrevet av en ung mann. Han ville så gjerne være en kristen - og han prøvde alt han kunne for å være en god disippel. Men han kom til kort. Jo mer han forsøkte å tjene Jesus jo mer vokste det frem en indre frykt og angst for Jesus i ham. Han følte at han aldri strakk til. 

Den mannen kjente ikke Jesus. Han hadde ikke sett hvem han er og hva frelsen består i. Jeg har møtt noen slike som ham. Da jeg var i Peru, kom en til meg og sa; jeg er med i aktivitetene. Driver ungdomsarbeid og søndagsskole, men jeg har ingen ro i meg. Jo mer jeg forsøker å gjøre for Jesus, jo mer synes jeg at jeg mangler. Leser du Bibelen spurte jeg. Jo han gjorde det. Hvordan leser du da? Leser du for å finne svar på hva du skal gjøre for Jesus? Ja- selvfølgelig gjorde han det. Da må jeg si deg noe svarte jeg. Det er ikke likegyldig hvordan du leser Bibelen. Spørsmålet er hvordan du leser. Her kan vi lære av Maria.

Maria har valgt den gode del, som ikke skal tas fra henne, sa Jesus. Det var ikke bare det at hun satte seg ned for å høre Jesus. Hun hørte etter noe helt bestemt. Hva var det? Jeg tror vi kan forstå det ut fra hva Biblene ellers sier om det å leve som kristen i forhold til Jesus. Det er en ting du skal søke mer enn noe annet i Bibelen. Noe som skal gi deg lys over alt som står der, og gi deg den rette forståelse av det. Ta for eksempel Hebreerbrevet 12. 1. Her oppfordres vi til å feste blikket på Jesus. Det skal vi gjøre, fordi han er troens opphavsmann og fullender.

Den gode del er budskapet om hva Jesus er og har gjort for deg.

 

HVA JESUS ER FOR DEG

Jeg visste ikke hva jeg skulle si til min unge venn i Peru. Men så sa jeg; Nå skal du slutte å lese Bibelen for å finne svar på hva du skal gjøre for Jesus hele tiden. Søk heller svar på hva Jesus har gjort for deg. Nå forstår jeg det sa han til meg? Jesus har gjort alt det Gud krever av meg, for meg. Min venn. Dette er sant også for deg. Alt det Jesus gjorde ? det gjorde han i stedet for deg. Han tok dommen over dine synder. Og han tok med det bort alt som skiller deg fra Gud. Hva skjer når du hører dette og tror det? Da blir ditt forhold til Jesus helt annerledes. Da setter du deg ned. Du har fått glimt inn i noe ? og så må du lære mer. Det er så mange forstyrrende tanker - så mange røster som vil lede deg inn i trelldom - derfor trenger du å sette deg ned- sik at han får korrigert tankene og troen din. Det fører til at hele din person endres innenfra. Dine gjerninger blir preget av Jesus, og da får de mye større gjennomslag. Da, når du lever slik med Jesus, bærer du frukt Joh 15. 1. 

Vi spør av og til hvorfor det skjer så lite i vår tid? Kan svaret være at vi blir mer opptatt av å være disipler i betydning tjenere, enn å være disippel i betydning tilhører av Jesus. Uten et slikt forhold kan du ikke tjene ham. Ikke disippel først og så frelst, men først frelst og så disippel.

 

 

NYKALVINISMEN - NOEN PROFILER OG LEDERE

 

I forrige innlegg skrev jeg litt generelt om nykalvinismen (se innlegget som er publisert nedenfor). Jeg nevnte at jeg ville følge dette opp med å skrive litt om enkelte av bevegelsens ledere. Det vil jeg følge opp i dette inlegget.

 

De personene som leder den nykalvinske bevegelse er alle dyktige og godt skolerte teologer, som regel også pastorer. Her kan for eksempel nevnes R.C. Sproul, John Piper, Tim Keller, Mark Driscoll, Mark Dever og Kevin DeYoung. Den personen som kanskje har hatt størst betydning og innflytelse de siste årene, tør være John Piper. Vi skal stifte et kort bekjentskap med ham i det følgende. Deretter skal vi avlegge visitt hos et par andre av bevegelsens representanter. Hensikten med dette er, både å påpeke enkelte overordnede felles teologiske tendenser, og å påpeke divergerende oppfatninger mellom nykalvinistene, samt få forståelse av hvordan og hvorfor bevegelsen har fått så stort gjennomslag.

 

 

John Piper

John Piper ble født i 1946 Tennesee. Han har studert litteratur og filosofi ved Wheaton College, og har en Bachelor of Divinity Fra Fuller Theological Seminary. Piper har også en doktorgrad i NT fra University of Munich, Tyskland. Etter dette har han undervist i Bibels studier ved Bethet University and Seminary St Paul Minnesota, 1974?80. I studietiden bidro særlig Daniel Fuller til å vekke opp hans interesse for Jonathan Edwards skrifter. Piper legger heller ikke skul på at han har mottatt viktige impulser nettopp fra Edwards. Han siterer ham flittig, og med dette viser han at han identifiserer seg med den puritanske bevegelse. Samtidig skriver Piper at han også har mottatt betydningsfull inspirasjon fra en annen tenker, nemlig C. S. Lewis.

 

I 1980 ble Piper pastor for Bethlehem Baptist Church Minneapolis, Minnesota, og her har han vært siden. Piper ble for alvor kjent da han publiserte sin berømte bok Desiring God: Meditations of a Christian Hedonist i 1986. Denne boken har en særstilling i hans omfattende forfatterskap, og gir nøkkelen til å forstå hans teologi. "God is most glorified in us when we are most satisfied in Him?, skriver Piper. Med sin kristne hedonisme vil Piper forstå menneskelivets mening og lykke innen rammen av en kalvinistisk helhetsoppfatning. Det vil si, en helhetsoppfatning som orienteres ut fra troen på Gud som tilværelsens suverene Herre. Menneskets dypeste lykke er å ære Gud, ved å leve et liv som er i harmoni med Guds vilje. Lykken består videre i å begjære Gud og i å hvile i Gud som det høyeste gode.

 

Samtidig som Piper taler klart om frelsen og lykken i Gud, taler han like klart og tydelig om fortapelsens gru, og omvendelsens nødvendighet. Her stiller han seg i kontinuitet, særlig med Jonathan Edwards forkynnelse og lære. Han siterer Edwards forkynnelse om Guds dom, menneskers skyld, og peker på muligheten for å motta Guds nåde i Kristus. Piper avviser nyere utgaver av anihilasjonslære, og legger vekt på at misjon er motivert av at mennesker skal reddes fra den evige fortapelse.

 

Gjennom årene har Piper også stått frem som en tydelig forsvarer av såkalt komplementært syn på kjønnene. Han argumenterer med andre ord for gyldigheten av Bibelens tale om forskjellen mellom kjønnene. Mannen er kalt til kjærlig ledelse av familien, hans ansvar er å gi beskyttelse og omsorg for kone og familie. Hustruen skal på sin side underordne seg sin ektefelles lederskap med glede. Piper mener også at menn har det primære ansvarer for å lede menigheten. Han hevder derfor at bare menn skal være eldste, og pastor.

 

Piper er representativ for en kalvinistisk frelseslære. Han lærer derfor dobbel predestinasjon. Gud er fullkomment fri, og handler alltid for å herliggjøre sitt eget navn, poengterer Piper. Guds rettferdighet gir seg derfor uttrykk i Guds frihet, i at Gud velger hvem han vil frelse og hvem som skal gå fortapt. I rammen av sin predestinasjonslære tror han på rettferdiggjørelse ved troen alene, uten gjerninger. Rettferdiggjørelseslæren knyttes dog sammen med læren om såkalt limited atonement, eller som Piper skriver, particular atonement. Piper fremstår dermed som en klar forsvarer av de fem kalvinistiske hovedpunktene, som ble presentert kort ovenfor. Han lærer derfor også at et menneske som er frelst, ikke kan falle fra. Det som kan se ut som et frafall i menneskers øyne, er derfor bare er et tegn på at noen aldri har vært en virkelig troende.

 

Utover dette kan det nevnes at Piper fremstår med en viss åpenhet overfor nye tendenser innen kristenheten. Det har ført til at han hevder enkelte synspunkter som bryter med enkelte tradisjonelle kalvinske oppfatninger. I motsetning til mange andre kalvinister, vil han ikke hevde at nådegavene hadde en begrenset tid i urkirken. Derimot hevder han at overnaturlige nådegaver som profetisk tale, helbredelse, under, og tungetale fortsatt gjøres gjeldende i blant kristne. Han presiserer likevel at nådegaver som formidler Guds åpenbaring hadde en begrenset tid og nå har opphørt. Piper avviser derfor at det i moderne tid meddeles åpenbaringskunnskap ut over det som allerede er gitt i Skriften. Piper står ellers for en såkalt lov og pakt teologi. Loven kom for å åpenbare menneskers synd. Kristnes liv under den nye pakt, er ikke under den gamle paktens lov, men under den nye. Kristne skal likevel besinne seg på å oppfylle loven som følge av troen på Jesus Kristus.

 


R. A Mohler

R. A Mohler, Jr. (født 1959) er for tiden president for Suthern Baptis Theological Seminary Louisville Kentucky. Han nevnes her fordi han i kraft av sin stilling og teologi, har fått stor betydning for den nykalvinske nyorientering blant Sørstatsbaptistene. Mohler har både master og PhD i systematisk teologi, fra Southern Baptist Theological Seminary. Magasinet Christianity Today omtaler Mohler som en betydelig leder mellom amerikanske evangelikale.  Han har stor autoritet, og flere betydningsfulle posisjoner blant sørstatsbaptistene. I tillegg gjør han seg meget sterkt gjeldende i teologisk og samfunnsmessig debatt. Hans vurderinger av samtidig politikk er meget teologisk motivert.  Fra flere hold blir han ansett for å være den ledende intellektuelle blant nykalvinistene.

 

I studietiden ved Southern Seminary, ble Mohler påvirket av Carl F. H. Henrys teologiske forfatterskap. Henrys forkynnelse og tenkning førte til at han beveget seg fra en moderat posisjon til å bli konservativ. Mohler ble president for Southern Seminary allerede i 1993. Da Mohler ble president hadde flere av de ansatte ved Seminaret inntatt en mer åpen teologisk holdning enn det Seminarets statutter egentlig tillot. Som student tilhørte også Mohler den moderat konservative fløy, og han mente blant annet at kvinner kunne være pastorer. Carl F. H. Henrys forkynnelse og lære fikk ham imidlertid til å endre sin grunnoppfatning. Dette førte til at Mohler ble kontroversiell blant de moderat konservative.

 

 

Mohler ble president ved Southern Seminary i 1993. Dette ble møtt med protester fra studenter og lærere. Mohler krevde nemlig troskap mot Southern Baptist Convention, og seminarets egen Confession of Faith. Flere lærere forlot fakultetet som følge av dette. Studententilgangen gikk i første omgang ned, for deretter å snu. I dag er Southern Seminary et av de største evangeliske seminarene i USA. Antall studenter har visstnok doblet seg siden 1995.

 

 

Mohler innflytelse er av betydning for den nykalvinske oppblomstring fordi hans ledelse av Southern Seminary har fått så store konsekvenser for teologi og pastorutdannelsen. Det er grunn til å tro at de mange som utdannes til pastortjeneste fra dette seminaret, vil komme til å prege amerikansk kirkeliv i konservativ reformert retning også i årene fremover. Dette gir en påminnelse om hvilken betydning teologiske undervisningsinstitusjoner kan ha for utviklingen av kristenlivet i en nasjon.

 

 

Mark A. Driscoll (1970)

Driscoll er pastor i Mars Hill Church i Seatle, en menighet som han også er grunnlegger av. Han vokste opp sør for Seattle. Driscoll var opprinnelig romersk katolsk, men ble omvendt til evangelisk tro som ung. Han har en Master of Arts i eksegetisk teologi fra  Western Seminary.Som forkynner er Driscoll kjent for sin tøffe og direkte stil. Mange mener dette forklarer hans inngang i Pacific Northwest, et område som regnes for å være lite preget av kristen tro. Etter eget sigende har Driscoll mottatt inspirasjon fra Augustin, Calvin , Luther og Jonathan Edwards. I likhet med Piper føler han seg åndelig beslektet med den puritanske vekkelsesbevegelse.

 

Driscoll har ved flere anledninger pekt på Charles Spurgeon som den personen som har størst innflytelse over hans teologi, pastorale virksomhet og forkynnelse. PÅ 1990 tallet var Driscoll en del av det som senere ble kalt Emerging Church . Med tiden fant han imidlertid ut at han måtte distansere seg fra denne bevegelsen, fordi enkelte av dens ledere, folk som Brian McLaren og Dog Pagitt gjorde seg til talsmenn for en teologi som han ikke kunne identifisere seg med. Dette gjelder særlig McLarens kritikk av læren om Jesu stedfortredende soningsdød, hans syn på Bibelen og fornektelse av fortapelsen. I likhet med Piper er Driscoll opptatt av et komplementært syn på kjønnene. Med utgangspunkt i 1 Tim 2. 12, avviser han også at kvinner kan være forkynnere eller pastorer.

 

Driscoll har også mottatt impulser fra enkelte nåtidsteologer. Det gjelder L. Newbigin, J. I. Packer, F. Schaeffer, J. Stott, W. Grudem, J. McArtur, for å nevne noen. Dette peker i retning av at Driscoll identifiserer seg med kalvinismen. Tar vi hans synspunkter i nærmere ettersyn, ser vi imidlertid at han avviker noe fra de tradisjonelle kalvinske oppfantingene, på enkelte vesentlige punkter. Driscoll skjelner mellom dobbel og enkel predestinasjonslære, og gir sin tilslutning til såkalt enkel predestinasjon. Han har også reservasjoner overfor den kalvinske lære om limited atonement, og tar til orde for en oppfatning som han kaller ?unlimited, limited atonement?.

 

Ser vi nærmere på hvordan han utfolder dette temaet i sin teologi, oppdager vi at han faktisk hevder synspunkter som har likhetstrekk med Kuypers neokalvinisme. Jesus døde for alle, skriver Driscoll, - men  -  presiserer han ? Jesus døde på frelsende måte bare for noen. Driscoll vil som Kuyper skjelne mellom to effekter av Jesu soningsdød. På den ene side har Jesu død en allmenn virkning for alle mennesker. Jesu død fører nemlig til timelig velsignelse for alle. På den annen side har Jesu død frelsende betydning bare for de utvalgte.

 

Driscolls synspunkter bekrefter at den nykalvinske bevegelsen ikke er entydig. Selv om han slutter seg til kalvinismen, har han synspunkter som avviker fra den kalvinske tro. Hans syn på predestinasjon og forsoning må sies å være annerledes enn det vi finner hos Piper. I tillegg har han oppfatninger som ligger nær den neokalvinske bevegelse. Samtidig finner vi også tydelige trekk i Driscolls teologi som gjør at han antageligvis må sies å stå nærmere den nypuritanske bevegelse enn neokalvinismen. Han identifiserer seg med den puritanske vekkelsestradisjon, og han leger ikke skjul på sin begeistring for Spurgeon og Edwards.

 

 

Oppsummering

De som identifiserer seg med den nykalvinske bevegelse er motivert av et ønske om å være tro mot Bibelen. Bevegelsens talsmenn fremstår med klar tale om frelse og fortapelse, og de fremstår med en klar og tydelig etisk veiledning. På mange måter kan vi la oss inspirere av den. Samtidig bør vi vurdere dens teologiske synspunkter på Bibelen, og være bevisst på bevegelsens klare kalvinske profil. Vi bør ikke bli så besnæret av den at vi glemmer vår egen vekkelsesarv. Som påpekt preges den nykalvinske bevegelse av at man gjennomtenker sine teologiske synspunkter på nytt, med utgangspunkt i Skrift og eksegese. Dette kan vi så absolutt lære noe av. Også vi som bekjenner oss til den lutherske tro trenger å arbeide med Bibelens tekster på nytt, for å begrunne og gjennomtenke våre trosstandpunkter på nytt.

 

Nykalvinisme - neokalvinisme - nypuritanisme

 

I marsnummeret 2009, presenterte Time Magazin ti retninger som man mente har betydelig innflytelse i vår tids verden.Blant disse var den såkalte nykalvinske bevegelse. Man hadde merket seg en ganske bemerkelsesverdig endring blant unge kristne i Nord Amerika, først og fremst blant sørstatsbaptistene, et av verdens største kirkesamfunn. Unge mennesker søker mot en konservativ kristendom og konservaive kristne verdier. Nykalvinismen beskrives som en sammensatt bevegelse som preges av orientering i retning av konservativ kristen tro og etikk. Den fremstår ikke som entydig. Den preges først og fremst av det man kaller nypuritanisme, det vil si, en kristendomsforståelse som viderefører den amerikanske vekkelsesbevegelse som har røtter i Jonathan Edwards og Charles Spurgeons virksomhet. Enkelte av bevegelsens representanter fremmer på den andre side synspunkter som viser en forbindelse til en annen retning, nemlig den såkalte neokalvinismen. Da neokalvinismen er eldre enn den nypuritanske bevegelsen, skal vi starte med å se nærmere på den.

 

Neokalvinismen

Neokalvinismen oppstod i Nederland på 1800 tallet ved teologen og statsmannen Abraham Kuypers tenkning (1837 - 1920). Kuyper utviklet en ny form for kulturåpen kalvinisme, som særlig preges av en dobbel forståelse av forsoningslæren og dens konsekvenser. Kuyper skjelnet mellom forsoningens følger i samfunnet, og forsoningen som grunnlag for det enkelte menneskes frelse. Kuypers tilretteleggelse av forsoningslærens betydning for samfunn og kultur, var motivert av å etablere en teologisk begrunnelse for kristent samfunnsengasjement. Kuyper var nemlig ikke bare teolog, men også politiker. Sentralt i Kuypers teologi ble særlig læren om den oppstandne Jesus Kristus og hans makt over alle deler av virkeligheten.

 

Kuyper besøkte USA, og foreleste blant annet ved Princeton. I Nederland dannet han et politisk parti og han var statsminister fra 1901 - 1905. Ellers varKuyper moderat talsmann for de tradisjonelle kalvinistiske dogmene. Han aksepterte den kalvinske læren om predestinasjonen, uten å legge sterk vekt på læren om forutbestemmelse til fortapelse. Hans tosidige lære om forsoningen har blitt videreført innen den kalvinske bevegelse, og har i moderne tid sine talsmenn, ikke minst i USA. Representativ her er teologen Tim Keller.

 

Tim Keller er senior pastor for Redeemer Presbyterian Church (Manhattan New York). Man kan ikke bare tale om en individuell anvendelse av evangeliet hevder han. Evangeliet handler også om hvordan Gud vil gjenopprette skaperverket, som følge av Jesus død og oppstandelse. Keller representerer med dette en såkalt restorativ forståelse av historien og frelsen, noe han for en tid tilbake gav uttrykk for i en artikkel i Christianity Today  (mainummeret 2008) med tittelen "The Gospel in All its Forms":

 

 

Through the person and work of Jesus Christ, God fully accomplishes salvation for us, rescuing us from judgment for sin into fellowship with him, and then restores the creation in which we can enjoy our new life together with him forever. One of these elements was at the heart of the older gospel messages, namely, salvation is by grace not works. It was the last element that was usually missing, namely that grace restores nature, as the Dutch theologian Herman Bavinck put it. When the third, "eschatological" element is left out, Christians get the impression that nothing much about this world matters.

 

Her kommer hovedanliggendet i den moderne neokalvinismen klart til uttrykk. Bevegelsen preges av et sterkt fokus på at Guds gjenopprettelse av skaperverket. Dette skjer her og nå, og på fullkommen måte først på den siste dag. Keller skriver ellers følgende i nevnte artikkel:, 

 

 

Instead of going into, say, one of the epistles and speaking of the gospel in terms of God, sin, Christ, and faith, I point out the story-arc of the Bible and speak of the gospel in terms of creation, fall, redemption, and restoration.



For neokalvinister som Tim Keller, er det et grunnleggende anliggende å vektlegges Guds suverenitet over skapningen. Hele teologien tolkes innen rammen av skapelse, fall, forløsning og gjenopprettelse. Neokalvinismen oppviser dermed likhetstrekk med såkalt holistisk gospel tenkningen som vi for tiden finner sterkt representert, blant annet innen Lausanne bevegelsen, ikke minst i Christopher Wrights restorative teologi. Jeg tenker å komme tilbake til dette på bloggen, ved en senere anledning. I det følgende skal vi se nærmere på den såkalte nypuritanske bevegelsen.

 

 

Nypuritanismen

Nypuritanismen gjør seg særlig gjeldende i USA, blant sørstatsbaptistene, i megakirker med innflytelsesrike pastorer med kalvinistisk overbevisning, og baptistisk dåps og kirkesyn. Bevegelsen favner imidlertid utover det baptistiske kirkesamfunn. Dette skyldes blant annet at dens talsmenn er meget synlige, og gjør seg gjeldende som produktive forfattere, fengende talere og ivrige bloggere. Bevegelsen forklares som en motreaksjon mot lettvint underholdningskristendom.

 

De nykalvinske teologer skriver grundige og til dels fengende bøker, om frelse, omvendelse og Guds suverenitet. Over tid har de levert bibelteologisk forsvar for eksempel for en komplementær kjønnsforståelse, samt en bibelsk forståelse av ekteskapet. På mange måter fremstår bevegelsen som en renessanse for kristen morallære. Men, den stikker også dypere enn dette. Den nykalvinske bevegelse preges av tradisjonell kalvinsk såkalt fem punkts teologi, dog med noen variasjoner og avvik fra den tradisjonelt kalvinske tilretteleggelse av dette. Skal man ha et kriterium for å plassere teologer og kirker i forhold til denne bevegelsen, er likevel the five points et godt utgangspunkt.

 

Disse kan føres tilbake til den forståelse av læren som ble gjort ved synoden i Dort og som ble publisert som svar på fem utfordringer fra arminianerne. Det dreier seg her om en strukturering eller forståelse av teologien som Kalvin selv ikke utviklet eller forfektet, men som hans tilhengere mener å kunne utlede av hans lære. Da disse fem punktene er egnet til å identifisere og forstå den type kalvinisme som gjøres gjeldende innen nypuritanismen skal vi skissere dem kort i det følgende: Først de engelse uttrykkende som gjerne samles i forkortelsen TULIP. Hver av de fem bokstavene i denne forkortelsen svarer til et av de fem sentrale lærepunktene I den strenge kalvinismen:

 

1.       Total Depravity (Total Inability and Original Sin)

2.       Unconditional Election

3.       Limited Atonement (Particular Atonement)

4.       Irresistible Grace

5.       Perseverance of the Saints (Once Saved Always Saved)

 

I det følgende presenteres en norsk utgave og forklaring til disse punktene:

 

1.   Læren om totalt syndeforderv: Som en følge av syndefallt er alle mennesker så bundet av synden at de ikke er i stand, verken til å elske Gud, eller søke ham. Skal mennesket bli frelst, må derfor Gud gjøre alt det som skal til for at det blir omvendt. Gud må søke mennesket, gjenføde det, og bevirke at det velger troen og Gud.

2.   Læren om ubetinget utvelgelse: Gud valgte i evigheten de han vil frelse, uten noen vilkår eller forbehold. Fordi valget skjedde før den utvalgte ble født innebærer dette ag man lærer såkalt dobbel predestinasjon. Noen er utvalgt til frelse, mens andre er utvalgt til å gå fortapt.

3.   Begreneset soning (limited atonement): Jesu Kristi død er ikke soning for alle menneskers synder, men bare for de som er utvalgt til frelse.

4.   Uimotståelig nåde: Guds nåde gis til de Gud har utvalgt og forutbestemt til frelse. Guds kall er uimotståelig og overvinner de utvalgtes motstand slik at de kommer til en frelsende tro.

5.   De som er frelst kan ikke falle fra. En gang frelst, alltid frelst

 

 

De nykalvinske lederne forholder seg til disse punktene, men avviker også noe fra dem. Felles er likevel en overordnet monergistisk forståelse av frelsen, og en tro på Guds styrende makt i forhold til alt som skjer.

 

Man kan ellers si at den nykalvinske bevegelse preges av ganske grundig fokus på bibeleksegese og nyintepretering av den kristne tro. Det har blant annet ført til et sterkt engasjement i forhold til kritikken av forsoningslæren som gjøres sterkt gjeldende for tiden. Man lanserer seg ikke veldig sterkt som kalvinister, men som bibeltroene. Samtidig går man ikke av veien for å flagge sin kalvinske identitet, og den person som er den store blir da puritaneren J. Edwards.

 

De fleste peker på at den nypuritanske bevegelsen preges av større kultur og økumenisk åpenhet enn den tradisjonelle fem punkts kalvinismen. En kan spørre hvorvidt denne åpenheten er motivert av deres teologi. Skal en finne svar på det, kan man kanskje peke på at de har et klart anliggende om å drive misjon. Dette gir seg uttrykk i en åpen holdning og praksis i forhold til den brede evangelikale bevegelse. Man legger vekt på å fastholde sitt teologiske særpreg og overbevisning, men stiller seg ikke avvisende eller ekskluderende til andre evangeliske bevegelser.

 

Nypuritanske menigheter preges også av en viss åpenhet overfor anliggender som har kommet til uttrykk i den karismatiske bevegelse. Flere toneangivende kalvinister har hevdet at de overnaturlige nådegavene tilhørte urkirken og opphørte i det første århundre. Nypuritanerne derimot, er som regel såkalte kontinuister. Det vil si, de tror at nådegaver som tungetale, helbredelse etc. gjøres gjeldende også i dag. Samtidig fremstår nypuritanerne som alternativ til det man kaller den tredje bølge, altså den såkalte fremgangsteologien. Man vil erstatte såkalt ?its-all-about-me theology ?med en ?its-all-about-God theology?. Baptistiske nypuritnarne blir ellers møtt med kritikk for sin kirkelære, sin lære om endetiden, og sitt syn på barnedåpen. Man kan være nykalvinist og ikke tro på barnedåpen, og man kan ha et såkalt memorialistisk syn på nattverden.

 

Innflytelsesrike teologene innen denne bevegelsen er pastorer som R.C. Sproul, John Piper, Tim Keller, Mark Driscoll, Mark Dever og Kevin DeYoung. Den personen som kanskje har den mest betydningsfulle innflytelsen tør være John Piper. Vi skal stifte et kort bekjentskap med ham i det følgende, og deretter avlegge visitt hos et par andre av bevegelsens representanter. Hensikten med dette er, både å påpeke enkelte overordnede felles teologiske tendenser, og å påpeke divergerende oppfatninger mellom nykalvinistene. 

 

Så langt kan vi konkludere med at man her har å gjøre med en bevegelse som viderefører helt grunnleggende momenter i den kalvinske lære. Man bygger på Vestminstterbekjennelsen, distanserer seg fra arminianerne, og er forpliktet av fempunktskalvinisme. Bevegelsen fremstår på den ene side som tradisjonalistisk, i den forstand at man lar seg prege av de store forkynnere og teologer innen amerikansk kalvinisme. Samtidig er man åpen overfor moderne kristendomsformer. I neste innlegg skal vi se nærmere på dette. 

 

 


MISTET TROEN PÅ SYNDEN?

 

 

Kristne har mistet troen på synden - hvorfor lærer de likevel at Jesus døde for våre synder?

Spørsmålet reises i Aftenpostens A-magasin rett før påske. Flere kristendomseksperter intervjues for å forklare. En hevder at kristne ikke lenger tror på læren om arvesynden. Andre mener at kristne toner ned læren om synden for å selge sitt budskap. Begge svar er sanne er jeg redd. Spørsmålet som reises i A-magasinet trenger seg derfor på: Hva blir da poenget med å si at Jesus døde for våre synder? Ja ? hvorfor tale om synd overhode?

Vi finner svar i Johannes 16. 8 - 9. Her underviser Jesus sine disipler, og sier at Den Hellige Ånds oppgave nettopp er å overbevise mennesker om deres synd. Hensikten med dette er at de skal tro på Jesus. I følge Jesus, hører altså syndsbekjennelse og tro sammen. Dermed bekrefter Bibelen det som A-magasinet påpeker. Uten at mennesker overbevises om synd, blir det meningsløst for dem å tro at Jesus døde for deres synder. I Bibelen settes Guds kjærlighet og synden i kontrast. Vi kan derfor ikke forstå Guds kjærlighet, uten å se den i forhold til synden. Når Bibelen viser oss hva Guds kjærligheten består i, viser den derfor til hva Gud har gjort med vår synd. "Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere", skriver Paulus i Rom 5. 8.

Det tales mye om menneskets verdi for tiden. Mye mer enn om synden, er jeg redd. Og la meg si det også jeg. Du som leser dette, er uendelig mye verdt for Gud. Men ? fordi synden har gjennomtrengt deg, er du likevel evig atskilt fra ham. Ditt eneste håp er at Gud elsker deg, at han har satt en uendelig pris på deg, og derfor tatt bort synden som skiller deg fra ham. For Gud er du så mye verdt at Jesus, Guds Sønn og Gud selv, betalte med sitt liv for deg.

Gud vil møte deg med kjærlighet. Hva denne kjærligheten dypest sett består i forstår du først når du møter ham som den synder du er. I sin kjærlighet innbyr Gud deg til seg, i sin kjærlighet sier han til deg at han selv har betalt og gjort opp for deg, og i kraft av sin store kjærlighet tilgir han deg alle dine synder. Guds kjærlighet gjør at du ikke trenger å utgi deg for noe annet enn hva du er når du kommer til ham. Hver dag møter han din synd med nåde. Ved dette lar han deg ikke bare forstå hans kjærlighet. Du får oppleve den.

 

 


BIBELENS TROVERDIGHET OG TROEN PÅ FRELSEN

 

 

 

En undersøkelse i Vårt Land (13. 3) har vist at tre av fire prester og pastorer mener at skapelsesberetningen er billedlig. Fortellingene om syndefloden og profeten Jonas kan vi betrakte som diktning sies det. At man tenker slik, har ikke har betydning for troen. Professor Henrik Syse går enda lenger. I VL (14. 3) uttaler han at det er skadelig for troen å presentere Det gamle testamentets historiefortellinger som sanne beretninger. På sikt fører det til at mennesker velger bort den kristne tro, forklarer han.

Dermed blir det ikke bare foretatt en frikobling mellom Bibelens historiefortelling og troen. Det opprettes et motsetningsforhold mellom troen og Bibelen. Fortellinger som Bibelen oppfordrer oss til å tro på bør man ikke anerkjenne som sanne. Man trenger med andre ord ikke tro at det man tror på er sant. Saken er imidlertid at de aktuelle fortellingenes sannhetsgehalt er avgjørende, både for vår forståelse av frelsen, og vår tro på den. Jeg vil utdype dette i det følgende.

Jesus selv viser for eksempel at det en vesentlig likhet mellom fortellingen om profeten Jonas og fortellingene om hans egen død og oppstandelse(Matteus 12. 40). Liksom Jonas virkelig var "tre dager og tre netter i storfiskens buk", skulle Jesus Kristus virkelig være "tre dager og tre netter i jordens hjerte". Det vesentlige sammenligningspunktet her, er altså at Jesus virkelig skulle dø og virkelig stå opp fra de døde, liksom Jonas virkelig var i fiskens buk og ble spydd ut igjen.

I Det nye testamentet anvendes andre fortellinger fra Det gamle testamentet på lignende måte. Nok en gang gjelder det fortellinger som man nå vil avskrive som historisk troverdige. Det henvises for eksempel til syndefloden i Hebreerbrevet 11. 7. Et viktig poeng også her, er at fortellingen forutsettes som sann. I tro bygde Noa en ark til frelse. Noa handlet med andre ord i troen på at dommen som Gud hadde varslet, virkelig skulle komme.

I Matteus 24. 1ff henviser Jesus nettopp til denne fortellingen, og han sammenligner den med det som skal skje ved hans egen gjenkomst. Poenget er at frelsen og den siste avgjørende dom virkelig skal skje. Dersom man ikke tror at syndefloden virkelig skjedde, hvordan kan man da tro at Guds dom i fremtiden virkelig skal skje? Man kan selvsagt velge å tro det siste, og avvise det første. Men da undergraver man Bibelens argumentasjon for at dommen virkelig kommer.

Et annet forhold må også nevnes. Den bibelske frelseslære bygger på at syndefallet var historisk, og skjedde ved det første menneske Adam. Adam omtales derfor som det negative forbilde på Jesus Kristus, og det gjennomføres en sammenligning mellom Adam og Kristus, som handler om noe som er virkelig og sant (1. Kor 15. 22). Like sant som det er at menneskeheten falt i Adam, får den enkelte oppreisning og frelse ved troen på Jesus Kristus, han som kalles den andre Adam.

Bibelen oppfordrer til å søke bekreftelse for vår tro, nettopp i de historiske fortellingene som man nå så frimodig avviser. Å holde fast ved Bibelens lære om underfulle hendelser i historien, hjelper oss også til å tro på det Bibelen forteller om viktige begivenheter som vi ikke kan se. I Hebreerbrevet 9. 11 - 12. leser vi at Jesus, Guds evige Sønn, bar seg selv frem for Gud Fader som et lyteløst offer for våre synder. I sin død gikk Jesus med andre ord inn i Guds Himmel, altså, den virkelighet vi ikke kan se. Her gjorde han noe som er høyst reelt. Han bar seg selv frem som offer for våre synder. På hvilket grunnlag kan jeg tro slikt som dette?

Jeg ser bare en mulighet.  Jeg tror det fordi jeg tror på Jesus Kristus, og fordi han lærer meg å anerkjenne Bibelen som Guds ord til meg. Jesus selv påpeker at det er en sammenheng mellom det han sier om jordiske og historiske forhold, og troen på de sannheter som vi ikke kan se. "Når jeg har talt til dere om de jordiske ting, og dere ikke tror, hvordan kan dere da tro dersom jeg taler til dere om de himmelske"? Det gamle testamentets fortellinger er gitt for å styrke troen, og gi troen større forståelse av frelsen.

 

 

 

 

ER KIRKEN USYNLIG?

 

 

Det sies av og til at kirken er usynlig. 

De som sier det, tenker nok først og fremst på at bare Jesus vet hvem som har en levende tro på ham. Vi kan ikke sette oss til doms over andre. Ingen kan med sikkerhet si hvem som virkelig er frelst, og hvem som ikke er det.

Kirken - Guds folk - er derfor usynlig.

Et stykke på vei er jeg enig. Samtidig er det noe i meg som protesterer. Jeg spør: 

Er kirken virkelig usynlig? 

Tror jeg på en hellig alminnelig usynlig og lydløs kirke?

Er jeg selv en helt usynlig kristen?

I tilfelle lever jeg i et selvbedrag. En kirke som ikke på noen måte er synlig, eksisterer ikke.

I gitte situasjoner tvinges Guds folk til å være synlig. For tiden befinner vi oss midt i en slik situasjon. Staten krever at kristne fastleger bryter med sin samvittighet og henviser til abort, når noen krever det. Legene må gjøre sin plikt, sies det. Ved at dette kravet stilles, blir kirken synlig. Noen står nemlig frem og sier at de vil følge sin kristne overbevisning, fremfor et statlig påbud.

Guds folks synlighet tvinger seg frem overalt, der troen på Jesus Kristus tar makten over menneskers samvittighet. Det fører ikke alltid til dramatikk, eller til altfor krevende situasjoner. Kristne menneskers liv blir på vesentlige punkter annerledes, ganske enkelt fordi de er forpliktet på Bibelens lære om hva som er rett og galt. De kan ikke følge med når samfunnet og flertallet avskaffer det Guds ord sier er rett.

Den sanne kirke er ikke usynlig. Den er heller ikke taus. Den er kalt til å vitne om sin Herre og frelser, Jesus Kristus. Ved ordet som vitnes, kommer mennesker til tro, de blir frelst, og føres over fra døden til livet. Sammen med gjerningene er vitnesbyrdet om Jesu frelse og nåde, det som gjør kirken tydelig i verden. Høres ikke vitnesbyrdet må vi si; der er ingen kirke.

Troen på Jesus og de gode gjerninger kan ikke løses fra hverandre. Tro er tillit. Som sådan gir den seg uttrykk i at jeg stoler på at Jesus har frelst akkurat meg, og sonet for mine personlige synder. Men -  troen forholder seg til mer enn frelsen. Troen er også tillit til Jesus som veileder i livet. Ved troen forstår jeg at Guds bud er gode for menneskelivet. Fordi jeg har tillit til Jesus, har jeg derfor også tillit til at de ti bud er en veiledning til beste for meg.

Guds folk skal bli synlige i verden nettopp ved troens gjerninger. Gjerninger som vitner om tillit til Jesus, både som frelser og veileder for livet.

 


SIKKER PÅ FRELSEN?

 

 

Mange kristne sliter fordi de ikke føler seg sikre på at de virkelig er Guds barn. De har ikke det vi kaller frelsesvisshet. Disse trenger hjelp til å forstå hva det vil si å være frelst, og de trenger hjelp til å se at Jesus har gjort alt det som er nødvendig, nettopp for å frelse dem. Da kommer også frelsesvissheten.

 

La meg si det med en gang: Din frelse er ikke avhengig, verken av dine følelser eller av hva du utretter som kristen. Det eneste som gjelder, er det Jesus, Guds Sønn, allerede har gjort for å frelse nettopp deg.Bibelen lærer at Gud la alle våre synder på Jesus, og at han har gjort helt og fullt opp for dem, ved sin død og oppstandelse. Du skal ikke gjøre noe for å bli frelst. Jesus har gjort alt. Skal du få visshet om at akkurat du er frelst, er det helt avgjørende at du tar dette til deg. Du blir ikke sikker ved følelser eller opplevelser. Du får heller ikke visshet ved å vurdere dine prestasjoner som kristen. Vissheten kommer bare ved at din oppmerksomhet festes på det som Gud har sagt i sitt ord om hva Jesu allerede har gjort for å frelse deg. Du tror kanskje at jeg med dette gir deg et råd som jeg selv har funnet på. Men da tar du feil. Det rådet jeg her gir kommer fra Bibelen selv. Du finner det i 1 Joh 5. 11 ? 13, der du kan lese følgende:

Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet. Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn.

 

Når frelsesvissheten kommer, blir det ofte slik at det man før holdt frem for seg som gode grunner for å mene at en ikke kunne være kristen, i stedet tjener som gode grunner til å tro at en virkelig er frelst. Vissheten kommer fordi du oppdager at det er samsvar mellom det du kan si om seg selv, og det Bibelen sier om Jesus. Et troende menneske har ikke noe annet å si om seg selv enn at han er en synder som trenger Guds nåde. Bibelen sier på sin side at frelsen nettopp er for syndere. Ditt vitnesbyrd om det selv passer sammen med det Bibelen sier om Jesus. Dette er uttrykt i Bibelen selv på følgende måte: Ånden selv vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn. Rom 8. 16.

 

 


Guds folk driver misjon

 

Etter sin oppstandelse befalte Jesus sine disipler å forkynne Guds ord for alle folkeslag. Mat 28. 16 - 20. Dette viser at Guds vil at mennesker over hele jorden skal få anledning til å høre budskapet om Jesu frelse, og komme til tro.

Det er derfor naturlig for kristne mennesker å arbeide for misjon, sende ut misjonærer og sørge for at disse får underhold. Dette er en nødvendig konsekvens, både av evangeliets budskap og troen på dette budskapet. Misjon er noe vi engasjerer oss i som følge av at vi tror på Jesus. Det er en gjerning Jesus har pålagt oss å gjøre.

Misjonsarbeidet vokser derfor frem som en følge av at mennesker får høre evangeliets budskap, og kommer til tro på det. I det øyeblikket troen oppstår, legges evangeliets budskap ned i menneskets hjerte og bevissthet. Det fører til at evangeliet blir en ny drivkraft i menneskets liv, slik at det troende menneske vitner for andre om Jesus Kristus. Apostelen Paulus skriver om dette i 2 Kor 5. 19:

Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen. Så er vi da sendebud i Kristi sted.

På denne bakgrunn forstår vi at misjon først og fremst er å forkynne, lære og døpe, slik at mennesker får del i Jesu Kristi frelse. Misjon må derfor ikke forveksles med politisk virksomhet, eller utgis for å være politisk virksomhet.

Dette betyr selvsagt ikke at forskjellig form for hjelpearbeid skal være utelukket fra misjonens tjeneste. Det å hjelpe mennesker i sykdom og nød er nemlig også en gjerning som kristne mennesker er kalt til.

Forskjellige former for hjelpearbeid kan likevel ikke kalles misjon dersom den skjer uten at det vitnes om Jesus Kristus. Fordi kirken bare blir til ved Ordet og sakramentene, kan man bare tale om misjon der Ordet forkynnes og kommer sammen med hjelpevirksomheten. Bare ved Ordet kan mennesker som ikke kjenner evangeliet, høre, komme til tro og bli frelst.

 

 


NÅDEGAVENES HENSIKT


 

I 1 Kor 12. 4 - 11 og i Rom 12. 3 - 8, finner vi en oppregning av forskjellige slags nådegaver. Det tales om "kunnskaps" og "visdoms tale", om nådegaver til å hjelpe, til å helbrede, til å gjøre kraftige gjerninger, til å tale i tunger, og til å prøve åndene. Enkelte av disse nådegavene vil jeg komme tilbake til. Her skal vi se nærmere på hvordan nådegavene vokser frem i en kristen forsamling, og litt om hva som er hensikten med dem. Disse to sakene må nemlig forstås i forhold til hverandre.

Bibelen lærer at alle nådegaver har det samme formål. For det første skal de tjene til at mennesker blir frelst. For det andre til at de troende føyes sammen som lemmer på et "legeme", der Kristus er "hode". De troende har altså forskjellig slags åndelig utrustning. Derfor skal de også ha forskjellige oppgaver, liksom lemmene på en kropp. Forståelse av dette er nødvendig for at nådegavene skal bli brukt på den rette måten, slik at den kristne forsamlingen bygges opp. Hver enkelt skal bruke sin nådegave slik at det blir til hjelp for andre. Og - man skal verdsette den nådegaven som en ser at andre har fått, slik at disse blir brukt i den kristne forsamlingen. 

For å forstå hvordan Gud utruster de troende, er det særlig viktig å ha klart for seg at fremveksten av forskjellige nådegaver skjer på en bestemt måte. Noen nådegaver kommer før de andre, og er forutsetning for disse. Dette ser vi tydelig av Efeserbrevet 4. 11 - 12. Her skriver Paulus at Herren først gav noen til å være apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere. Ved at disse gavene praktiseres, skal de troende settes i stand til "tjenestegjerning", leser vi i fortsettelsen av disse versene. 

De nådegavene som her er nevnt, er altså forutsetninger for at de andre nådegavene kan vokse frem. De har noe felles, nemlig å forkynne og lære Guds ord. Dette er veldig viktig. Det viser oss at forkynnelsen og læren har en virkning i den kristne menighet som går utover det å skape tro på Jesus Kristus. Det viser at forskjellig slags utrustning og tjenester mellom de kristne, kommer som en følge av at Guds ord læres og forkynnes.

Ordets tjeneste i den kristne forsamling har også til hensikt at de troende "vokser opp" mot Jesus Kristus, forenes i ham, og lar seg lede av ham. Efeserbrevet 4. 15. Også dette er veldig viktig. Det er ikke nok bare å få en nådegave. Den som utrustes trenger også å vokse inn i et forhold til Jesus, som fører til at han eller hun blir ledet av ham.

Menigheten kalles for Kristi kropp, eller Kristi legeme. En frisk kropp styres av hodet. Slik er det også med menigheten. Den blir usunn, dersom den enkelte troende ikke lar seg styre og lede av Jesus Kristus, men av egenrådighet og selvhevdelse. Det fører til splittelse og ødeleggelse, tross nådegaver og utrustning. Den skjulte årsak til at slikt kan skje, kan være at mennesker som er utrustet med nådegaver, har kommet på avstand fra Jesus, eller også bort fra ham. Det kan også tenkes at de egentlig aldri har kjent Jesus. Bibelen taler alvorlige om at sistnevnte mulighet i Matteus evangeliet 7. 22 - 23.

For at nådegavene skal bli brukt rett, er det avgjørende at hver enkelt av de troende blir avhengig av Jesus og lever i troen på ham. En kristen trenger nemlig å være avhengig av Jesus, ikke bare med hensyn til frelsen, men også med hensyn til sin tjeneste. Forutsetningen for at dette skjer, er forkynnelsen. Den må være slik at den skaper avhengighet av Jesu nåde og frelse. Den som har en nådegave  kan bare utrette noe for Gud dersom Jesus selv får virke gjennom ham eller henne. Et slikt forhold til Jesus utelukker ikke at en også lar seg veilede av andre troende, eller av kristne ledere. Det er snarere en forutsetning for at det kan skje.


 

NÅDEGAVENES FORUTSETNING

 

Kristi vitnesbyrd er blitt grunnfestet i dere, slik at dere ikke mangler noen nådegave.

1 Kor 1. 5 - 7

 

Ordet nådegave er oversettelse av det greske ordet karisma. Med tanke på å forstå hva en nådegave består i, er det avklarende at denne oversettelsen ikke fullt ut er dekkende for dette greske ordet. I tillegg til å bety nådegave betyr karisma nemlig også nådevirkning.

Legger vi vekten på denne siste betydningen, forstår vi at nådegavene er noe som blir til som følge av at Gud gir nåde til et menneske. Eller sagt på en annen måte: Nådegavene er noe som blir til i et menneske som en følge av at det lever i Guds nåde, og står under innflytelse fra Guds nåde. Dette gjelder alle nådegaver, for eksempel det å være forkynner, å være hyrde og å hjelpe andre mennesker.

Når dette er sagt, vil mange spørre hva den nåden består i som skaper nådegavene. Paulus beskriver den ikke som en udefinerbar kraftinnsprøytning. Derimot skriver han at nådegavene kommer som en følge av at de troende får høre evangeliet om Jesus Kristus på en slik måte at de blir "grunnfestet" i det:

"Kristi vitnesbyrd er blitt grunnfestet i dere, slik at dere ikke mangler noen nådegave", skriver Paulus 

Dette viser at vi trenger ordet om Jesus, ikke bare for å bli frelst, men også for å få den utrustning du må ha for å kunne tjene ham. Den forkynnelsen som sikter på å vise bredden og dybden i Jesu frelsesverk er derfor grunnleggende for alt som skjer i den kristne forsamling.

 

 

 



Les mer i arkivet » Mai 2016 » Desember 2015 » Juni 2015
Arne Helge Teigen

Arne Helge Teigen

58, Oslo

Lærer ved Fjellhaug internasjonale høgskole. dr.theol ST. mail: ateigen@fjellhaug.no HJEMMESIDE: www.teologiteigen.net

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits