Arne Helge Teigen

Ordet nådemiddel brukes som betegnelse på de redskaper, eller midler, som Gud bruker for å gi mennesker den frelse og nåde som Jesus har gjort ferdig ved sin død og oppstandelse. For å få den rette forståelse av hva et nådemiddel er, bør en ha klart for seg hva Guds nåde er for noe.

Det er ikke uvanlig å se på nåden som en kraft som virker helbredende på mennesket og setter det i stand til å tjene Gud. Fra en side sett er det noe sant i dette. Likevel, dersom man kun definerer nåden som en kraft, har man egentlig ikke fått tak i hva nåden egentlig består i. Nåden er noe som kommer til oss gjennom et bestemt budskap, nemlig budskapet om at Gud tilgir oss alle våre synder for Jesu skyld.

Nettopp fordi nåden kommer som et bestemt budskap, kan den formidles gjennom ord som vi kan lese eller høre. Det er slike ord som vi finner i Bibelen. Vi skal få tro at det Bibelen sier om at Jesus har betalt og gjort opp for våre synder, er sant. Vi skal også få tro at Gud tilbyr hver enkelt av oss tilgivelse, fordi Jesus allerede har gjort opp for våre synder.

At vi kaller evangeliets budskap for et nådemiddel, betyr altså at Gud gir oss sin nåde gjennom budskapet om Jesus Kristus. Skal man tale om kraft i denne forbindelse, kan vi si at budskapet om tilgivelse for synden reiser mennesket opp, setter det i frihet og gir det et nytt liv. Kraften formidles med andre ord i og gjennom selve budskapets innhold. Det er dette som løser menneskets samvittighet og setter det i frihet i forhold til Guds dom.

Det er på denne bakgrunn viktig å ha klart for seg at Gud skaper troen i mennesker gjennom nådemidlene. Mennesker kan ikke tro på evangeliets budskap om tilgivelse for synd av seg selv. Det må for det første bli overbevist om at det virkelig trenger tilgivelse for sine synder. For det andre må troen skapes i mennesket slik at det mottar den nåde som Gud tilbyr oss gjennom evangeliets budskap. Hvordan dette skjer, skal vi komme tilbake til. Her skal vi si noe mer om hva nådemidlene er.

Felles for nådemidlene er at de alle er bærere av Guds ord. Ordet kan derfor betegnes som det grunnleggende nådemiddel, det vil si, det middel som er virksomt i alle nådemidlene. Det er likevel til sammen fire nådemidler, nemlig Bibelen, forkynnelse, dåpen og nattverden. Jeg skal snart skrive litt om hva det vil si at Bibelen og forkynnelsen er nådemidler. Dåpen og nattverden skal vi komme tilbake til senere.

Som tidligere påpekt, lærer Skriften at Den Hellige Ånd er Gud, og samtidig en av de tre personer i Gud. Han kalles derfor "Guds Ånd" 1. Kor.  2.11, "Herrens Ånd" 2. Kor, 3.17 og "Faderens Ånd" Matt. 10.20. Fordi Ånden både er en selvstendig person i Gud, og samtidig ett med den ene og sanne Gud, må vi betrakte Åndens gjerning som Guds gjerning. Alt det som Ånden sier og gjør, sier og gjør også Gud.

I følge Skriften, taler Ånden til mennesker gjennom Ordet slik at de blir overbevist om sin sanne stilling i forhold til Gud. Gjennom sitt ord viser han også hvem Jesus er og hva han har gjort for å frelse menneskene. Når dette skjer, ?herliggjøres? Jesus gjennom Skriften, slik at mennesker kommer til tro. Som vi skal se i neste kapittel, skaper Ånden troen i mennesker, nettopp gjennom budskapet om Jesus Kristus. Johannes 16. 8 - 11, Johannes 16. 14.

Vi må forstå Den Hellige Ånds gjerning i lys av hvordan Gud gjennom mange år har grepet inn i historien for å frelse menneskene. Den Hellige Ånd var virksom i tiden før Jesus kom, særlig gjennom det ordet som Israels profeter talte. Først da Jesu frelsesverk var fullbrakt kunne imidlertid Åndens gjerning foldes fullt ut, for først da var Guds frelsesplan fullbyrdet.

Hva dette innebærer, ser vi av det som Skriften sier om det som skjedde den første pinsedag etter Jesu oppstandelse. Da ble det klart at evangeliet om frelsen skulle meddeles til alle folkeslag. En ny tidsepoke startet, og tegnet på dette var at Ånden kom over Jesu disipler, slik at de talte om Guds gjerninger på forskjellige tungemål. I den tidsepoken som nå fulgte skulle Guds Ånd ?utgytes? over alle folkeslag, og det skulle skje ved forkynnelsen om Jesus Kristus for alle folkeslag. Apostelgjerningene 2. 14 ? 16, Apostelgjerningene 2. 38.

At Den Hellige Ånd "utgydes", betyr altså at evangeliet om Jesus Kristus forkynnes. Saken er nemlig at Den Hellige Ånd kommer til mennesker gjennom evangeliets budskap. At det henger slik sammen, ser vi blant annet i Apostelgjerningene 10. 46. Her leser vi at Den Hellige Ånd kom til dem som hørte, mens apostelen Peter talte budskapet om Jesus: "Mens Peter ennå talte disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte ordet". 

Det vi her har pekt på viser at Den Hellige Ånds gjerning er uløselig knyttet til Guds ord, slik det er gitt i Bibelen. Den Hellige Ånd arbeider gjennom dette ordet for å kalle mennesker, omvende dem, og gi dem troen. Han bruker videre Ordet slik at det nye livet i de troende vokser. Vi skal komme tilbake til dette om ikke så lenge.

For synden skal ikke få herske over dere, for dere er ikke under loven, men under nåden.

Rom6. 14.

Nå vil jeg skrive litt om det nye livet som Gud skaper i dem som kommer til tro på Jesus Kristus. Vi skal med andre ord rette fokus mot det vi kaller helliggjørelsen. For å tenke rett om helliggjørelsen, er det viktig å ha klarhet i følgende forhold.

For det første må læren om rettferdiggjørelsen og læren om det nye livet holdes klart fra hverandre. Rettferdiggjørelsen er noe som skjer utenom mennesket i det øyeblikk Gud erklærer og anser den som tror på Jesus Kristus for å være rettferdig og uten skyld overfor Gud. Helliggjørelsen er derimot noe som skjer i det menneske som kommer til tro på Jesus. Helliggjørelsen handler derfor om hvordan Gud skaper et nytt liv i den troende, og om hvordan den troende bør innrette seg for at åndelig vekst og modning kan skje.

Spørsmålet er så hva det er som skal til for at dette nye livet kan vokse og utvikle seg. Jeg kan ikke skrive utfyllende om dette her, men vil begrense meg til å si noe om hvordan Guds kraft gjør seg gjeldende i live til en kristen. I følge Skriften, gir Gud kraft til det nye livet gjennom Bibelens budskap og lære. Det er likevel ikke alle slags ord i Bibelen som virkelig formidler kraft. De ordene i Bibelen som vi kaller loven, altså de ord som taler om hvordan en kristen skal leve og være, gir egentlig ingen kraft til et nytt liv. Slik er det, selv om loven er Guds ord, og selv om man som kristen har bruk for loven for å vite hvordan man skal leve.

For at det nye livet i en kristen skal vokse, er det i følge Skriften, helt avgjørende at en lever "under nåden" ikke "under loven". Den som lever under loven er opptatt av hvilke betingelser han eller hun må oppfylle for å fortjene å kalle seg Guds barn. En regner ikke med at Jesu frelse er fullkommen og en tror at forholdet til Gud alltid er avhengig av de gjerninger en gjør som kristen.

Dette fører troende mennesker inn i slit og trelldom. Selv om en kanskje tar kristenlivet alvorlig blir alt galt. En kan for eksempel være opptatt av å vitne for Jesus, for ved det å få ro for at en virkelig er Guds barn. Svikter man en gang da en åpenbart burde sagt noe om ham, tenker en at nå er jeg ikke kristen lenger. En kan også være opptatt av store opplevelser. Dersom en har noe en vil kalle en stor opplevelse tror en at det i seg selv er en bekreftelse på at en er en kristen.

Når opplevelsene og de gode følelsene uteblir, kommer derimot tvilen og uroen, og en søker nye opplevelser. Det blir ikke helliggjørelse eller nytt liv utav noe slikt. I virkeligheten er man på vei bort fra Jesus. En regner med seg selv, sine egne opplevelser eller prestasjoner, i stedet for ham.

Den som lever under nåden har det annerledes. Han eller hun har innsett at Jesus har gjort opp for alle våre synder og at Gud alltid ønsker å tilgi oss de syndene vi faller i som kristne. Den som lever under nåden tar derfor imot Guds tilgivelse for sine synder hver dag. Han eller hun er derfor mer opptatt av hvem Jesus er og hva han har gjort for oss, enn av hva de selv skal gjøre som kristne. Dette betyr ikke at en er likegyldig i forhold til hvordan en skal leve. En ønsker å ta Guds bud alvorlig og leve etter dem, og strekker seg etter det. Hovedfokuset i kristenlivet er likevel rettet en annen vei, mot Jesus vår frelser. En er seg bevisst at Gud tilgir oss våre synder fordi Jesus allerede har betalt og gjort opp for dem.

Den som lever slik med Gud omskapes innenfra. Hun eller han får et nytt liv. Et liv som preges av en god samvittighet og bevissthet om at dommen over syndene er tatt bort. Når en lever i et slikt forhold til Jesus, vil synden miste sin makt. Den vil ikke lenger "herske", skriver apostelen Paulus. Dette bekrefter at det er Ordet om Jesu frelse og nåde som er selve kraftkilden til det nye livet.

For å få et visst innblikk i hva dette egentlig innebærer, kan det være til hjelp å vite at det uttrykket som i bibelteksten ovenfor er oversatt med "skal ikke herske", betyr at Gud forbyr synden å herske over den som lever i troen på Jesu nåde.

Som følge av dette må en kristen lære å gjøre bruk av evangeliet for å vokse i helliggjørelse. Den som tror, må lære å se på seg selv, slik Gud ser på ham eller henne gjennom Jesus Kristus. Dette betyr at vi skal være opptatt av at Gud ikke lenger regner med syndene våre, og at han for Jesu skyld anser oss som om vi overhodet ikke hadde synd. Rom 6. 11. Det er derfor en alvorlig misforståelse å tro at kristne mennesker ikke lenger har bruk for evangeliet om Jesu død for våre synder etter at en er blitt frelst. Dette budskapet er grunnleggende, ikke bare for frelsen, men også for helliggjørelsen. Når troende mennesker hører om Jesus og får se dypere inn i hans frelsesverk, mister synden sin makt, og det nye livet vokser. En blir glad i evangeliet og fri i samvittigheten.

En kristen blir aldri syndfri i denne verden. Først ved døden og oppstandelsen skal den gamle natur bli borte. Derfor må den som er kristen regne med at kampen mellom den nye og den gamle natur vil vare livet ut. Det er derfor grunn til å være på vakt, både overfor seg selv og det som kan føre bort fra Jesus Kristus. Fordi en kristen alltid har en gammel og syndig natur i seg, vil det alltid være noe i ham eller henne som rett og slett vil bort fra Jesus, noe som har lyst til synd og som faktisk elsker synden. Samtidig er også trangen etter å leve etter Guds bud levende i en kristen.

Skal du forstå hva rettferdiggjørelsen er, trenger du først å få klarhet i hva selve ordet rettferdiggjøre betyr. For mange er det nærliggende å tenke at dette ordet viser til hvordan Gud går frem for å forvandle et menneske for at det skal bli slik som han vil ha det. Det er imidlertid en feil oppfatning. Rettferdiggjørelsen består i at en person erklæres for å være uskyldig i forhold til noe som hun eller hun kunne anklages for. Rettferdiggjøre betyr med andre ord at det felles en frifinnelsesdom over en person.

Det merkelige er at de avsnittene i Bibelen som forteller oss rettferdiggjørelsen er, kan se ut til å komme i motsetning til det som er sagt her. I Romerbrevet står det for eksempel at Gud rettferdiggjør "den ugudelige" Rom 4. 5. I samme brev, kapittel 3. 23 - 24, står følgende skrevet: ?Alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus?.

Hvordan er det mulig for Gud å erklære de "ugudelige" for å være rettferdige, og hvordan kan han like ens erklære dem som har "syndet og står uten ære for Gud", som uskyldige? En kan også stille spørsmålet på en annen måte: Hvordan er det mulig for et menneske, som i realiteten er skyldig i forhold til Gud, å bli erklært for å være rettferdig overfor ham? 

Det svaret Bibelen gir på dette spørsmålet er ikke selvmotsigende. Svaret er nemlig at Gud ikke ønsker å dømme et menneske på grunnlag av hva dette mennesket selv har gjort. I stedet ønsker han å gi det enkelte mennesket det vi kaller "Jesu rettferdighet", og dømme ham eller henne på grunnlag av det Jesus er og har gjort.

At Gud gir et menneske Jesu rettferdighet, betyr at han anser Jesu oppfyllelse av Guds lov for å være dette menneskets egen lovoppfyllelse. Videre betyr det at han anser Jesu død på korset, som dette menneskets egen død. Gud anser med andre ord dette mennesket som en person som allerede har mottatt den straff det fortjener på grunn av sine synder. Rom 6. 3 - 5. På dette grunnlag frikjenner Gud, og på dette grunnlag erklærer han synderen for å være rettferdig.

Dette betyr at rettferdiggjørelsen er en Guds handling som svarer til det som ble gjort med Jesus da han fikk ansvaret for våre synder. Jesus, Guds sønn, ble tilregnet våre synder og deretter straffet og dømt i stedet for oss. Liksom Gud den gang anså Jesus som ansvarlig for verdens synd, anser han hver den som tror på Jesus, som om han eller hun er like uskyldige og rettferdige som Jesus selv. På dette grunnlag frikjenner så Gud mennesket fra dommen. Rom 3. 20 - 24.

For å forstå bedre hva rettferdiggjørelsen innebærer, er det særlig avgjørende å ha klart for seg hva ordet "tilregne" betyr. Det ordet som er brukt i den greske grunnteksten, betyr egentlig å overføre, enten gjeld eller fortjeneste, fra en person til en annen. At all verdens synd en gang ble tilregnet Jesus Kristus, betyr derfor at all verdens syndegjeld ble overført til ham, og at han ble gjort ansvarlig for den overfor Gud.

På denne bakgrunn er det riktig å si at rettferdiggjørelsen er en handling Gud gjør utenom mennesket, en handling i Gud selv, en domsuttalelse som likevel gjelder det menneske som tror på syndenes forlatelse for Jesu skyld.

Avgjørende for deg som leser dette, er at du tror at Gud vil gjøre dette for deg. Å tro er ikke en prestasjon eller noe du skal få til. Troen er at du viser Gud den tillit at du regner med at han gir Jesu rettferdighet nettopp til deg.

Skal vi forstå hva Jesu frelsesverk innebærer, er det nødvendig å si noe om hva ordene soning og forsoning betyr.

La oss ta ordet soning først. Når vi sier at Jesus har sonet for våre synder legger vi detsamme i ordet soning som når vi sier at en person soner for en forbrytelse han har gjort. Soningen viser til selve straffen. Den må gjennomføres slik den er utmålt av domstolen, - og når den tilmålte straffen er sonet, skal den ikke sones en gang til.

På denne bakgrunn kan vi forstå hva det vi si at Jesus, Guds Sønn, har sonet våre synder. Når vi sier at Jesus har sonet for våre synder ved sin død på korset, mener vi at han har mottatt den straff av Gud Fader som vi mennesker skulle hatt. Vi mener også at Jesus fullt og helt har gjort opp for våre synder. Dette betyr at det ikke er nødvendig for oss mennesker å sone for det gale vi har gjort. Ved troen på Jesus frikjennes vi fra Guds dom over våre synder. Vi slipper med andre ord den evige fortapelse.

Ordet forsoning brukes om det som er resultatet av Jesu soning. Vi sier at Gud er forsonet som en følge av Jesu offerdød. Dette betyr at Gud anser verdens synd for gjort opp og betalt. Han har egentlig ikke mer å kreve an mennesker. Jesus har gjort alt det Gud krever.

Når Bibelen taler om resultatet av Jesus død på korset, brukes ofte også et annet uttrykk, nemlig ordet forlik. Bibelen lærer at det er oppstått et forlik mellom Gud og menneske fordi Jesus har gjort opp for oss. Dette forliket er noe annerledes enn de forlik mennesker kan inngå seg i mellom. Det dreier seg ikke om et forlik som er resultat av lange forhandlinger mellom to parter. Det er Gud selv som har skapt forliket, lærer Bibelen. Slik er det, selv om han også er den eneste forurettede part.

Vi mennesker har ikke foretatt oss noe for å forlike oss med Gud. Derfor sier Bibelen at Gud forlikte seg med menneskene, mens de ennå var fiender av ham. Romerbrevet 5. 6. Som følge av at forliket mellom Gud og mennesket er opprettet, innbyr Bibelen mennesker til å ta imot det Jesus har gjort, og ved det får fred med Gud. 2. Korinterbrev 5. 20.

I Det gamle testamentet, profeteres det om Jesu forsoning på forskjellige steder og på forskjellige måter. Særlig kjent er Jesajas 53. 5f:

Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham,for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. Vi for alle vill som får, vi vendteoss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle ramme ham.

I Bibelen brukes ordet frelse i forskjellige sammenhenger og betydninger. Ordet har likevel en bestemt grunnbetydning, nemlig å befri eller redde noen fra nød eller fare. Hva den enkelte legger i ordet frelse, er derfor avhengig av hva man tenker at man frelses fra.

Når vi her sier at det finnes en bestemt lære om frelsen, setter vi ordet i en helt bestemt sammenheng. Da betyr frelse det samme som å bli befridd fra Guds dom over våre synder. Dette er viktig å forstå. Det betyr at Jesus ikke har kommet for å frelse mennesker fra politiske problemer, eller fra en miljøkatastrofe. Dypest sett er det Guds dom han frelser oss fra, ? og fordi Jesus er Gud, kan vi si at frelsen skjer ved at Gud selv frelser oss fra sin egen dom og vrede.

Når vi nærmest reserverer ordet frelse til det som Jesus Kristus har gjort for å redde oss fra Guds dom over våre synder, betyr ikke det at vi vil underslå at Bibelen også bruker dette ordet i andre sammenhenger. Snarere vil vi si at Gud kan gripe inn og frelse mennesker, både fra sykdom lidelse eller annen nød. Det er likevel viktig å være klar over at mennesker kan få slik hjelp av Gud, uten at det har fått del i frelsen fra synden.

Å bli reddet fra Guds dom er altså frelse i egentlig og snever betydning. Denne frelsen har vi alle bruk for, fordi vi alle har syndet mot Gud. Derfor lærer Bibelen at Jesus Kristus har kommet for å ?frelse sitt folk fra deres synder?. Den lærer også at han søker og frelser ?det som er fortapt?. Matteus 1. 21. Matteus 18. 11.

Bibelen viser oss at Gud frelste oss ved at Jesus møtte Gud som vår stedfortreder. At Jesus var stedfortreder, betyr at Gud valgte ham til å være hele menneskehetens representant. Som representant for menneskeheten ble han gjort ansvarlig for all synd mennesker har gjort seg skyldig i. Som følge av dette måtte han møtte Gud i stedet for oss, og ta imot den dom og straff som vi har fortjent. 2. Kor.  5. 21.

Jesus Kristus, sann Gud og sant menneske

Dersom vi skal forstå hva Jesu frelse innebærer, er det viktig at vi har klart for oss hva Bibelen sier om hvem Jesus Kristus er. Først når dette blir klart for oss, kan vi få en rett forståelse av frelsens verdi og rekkevidde. I følge Skriften, skal vi få tro at frelsen er utført av en person som er både Gud og menneske. Frelsens verdi bunner derfor i at den på den ene side er Guds gjerning overfor mennesker, og at den på den annen side er utført for oss, av et syndfritt menneske. At Jesus er Gud, fremgår av hva han lærte om seg selv. Jesus sa at han er ett med Faderen, at han er fra evighet av, at han som Guds Sønn ble sendt av Faderen for å frelse menneskene, og at han har fått all makt i Himmel og på jord. Altså den makt som bare Gud kan ha. Johannes 10. 30. Matteus 28. 18.

Inkarnasjon og jomfrufødsel

Læren om at Jesus er sann Gud og sant menneske, bygger på læren om inkarnasjonen. Ordet inkarnasjon betyr egentlig at Guds Sønn tar på seg ?kjød?, det vil si, alt hva menneskenatur er og på den måten blir menneske. Ordet inkarnasjon viser derfor til det som skjedde, da Guds evige Sønn lot seg unnfange i jomfru Marias liv ved Den Hellige Ånd, og føde som menneske. I inkarnasjonens øyeblikk ble den guddommelig og menneskelig natur forent i Guds sønns evige person. Matteus 1. 18 ? 25, Lukas 1. 26 ? 37, 2. 1. Johannes 1. 1 ? 14, Galaterbrevet 4. 4. Av det Bibelen lærer kan vi si at Jesus ble til som foster i Marias liv, uten manns innvirkning. Dette er grunnen til at den kristne kirke bekjenner at Jesus er født av en jomfru og unnfanget ved Den Hellige Ånd. Fra og med inkarnasjonsøyeblikket var altså Jesus helt og fullt menneske. Samtidig fullt og helt Gud. 

Guds sønn ble menneske for at han skulle leve sitt liv under de samme vilkår som mennesker. Han skulle oppleve hva det vil si å være fattig, syk, forfulgt, sveket, mishandlet, og uskyldig dømt. Inkarnasjonen er slik sett det første steg i Jesu gjerning for å frelse oss. Jesus går inn under de vilkår mennesket må leve under. Skriften sier derfor at Jesus ble prøvd i alle ting i likhet med oss, og at han derfor er fullt ut i stand til å forstå oss, ha medlidenhet med oss, og frelse oss. Hebr. 4. 15, Jesajas 53. 4.Hovedformålet med at Guds Sønn måtte fødes inn i menneskeslekten var likevel at han skulle gjøre opp for menneskenes synder. Hva dette innebærer skal vi komme tilbake til.

Forholdet mellom Gud og de første mennesker var, som vi tidligere har vært inne på, etablert ved Guds Ord. 1. Mosebok 2. 16 - 17. Gjennom Ordet kjente menneskene Guds godhet, og det bilde de hadde fått av Gud gjennom Ordet, førte til at de levde i et trygt, fortrolig, og tillitsfullt forhold til ham. Det førte også til at de levde i lydighet mot Guds vilje

For å ødelegge dette forholdet, og for å få mennesket til å synde, forsøkte Satan å gi Eva en ny oppfatning av Gud. Ved det ville han ødelegge menneskets tillit til Gud, og dermed også deres tro på Gud. I følge Skriften, er tro forstått som tillit, selve forutsetingen for at mennesket kan oppfylle Guds bud og vilje. At mennesket tro på Gud ble ødelagt, var derfor selve forutsetningen for at mennesket også kunne gjøre opprør, og synde mot ham. Jakobs brev 2. 17 - 18.

Når Satan frister Eva, begynner han derfor med et spørsmål som både forfalsket det budet Gud hadde gitt, og som gav en forvrenging av Gud selv. Han spør: "Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i hagen?". 1. Mosebok 3. 1. Det Gud hadde sagt var at mennesket kunne ete av alle trær i hagen, bortsett fra "treet til kunnskap om godt og ondt". Gud hadde med andre ord vært ufattelig god overfor mennesket, han hadde gitt dem mye, men samtidig også satt en grense for dem. 1. Mosebok 2. 17.

Satans fremgangsmåte her, er karakteristisk for hvordan han til alle tider frister menneskene til å handle imot Guds ord. Han vil skape et inntrykk av at Bibelens Gud ikke vil menneskene godt, og av at Guds ord sier noe annet enn det i virkeligheten gjør. Eva gjennomskuet imidlertid Satans spørsmål, og korrigerte ham. Hun svarte derfor at det bare var ett tre i hagen som de ikke kunne ete av. 1. Mosebok 3. 3.

Satan hadde likevel lyktes med å feste hennes oppmerksomhet på det som skulle føre henne til fall. Det skritt han nå tok, var å få Eva til å tro at det å bryte Guds bud ville føre til det som var godt for henne og for Adam. Samtidig forsøkte han å forsterke inntrykket av at Gud var ond. "Gud vet at den dagen dere eter av det (treets frukt), vil øynene deres åpnes, dere vil bli slik som Gud og kjenne godt og ondt". 1. Mos. 3. 5.

Fristelsen til å bli lik Gud greide ikke de første mennesker å stå imot. Eva åt, og gav også sin mann å ete, og dermed brøt de begge Guds bud. 1. Mosebok 3. 6. Hvordan dette fikk konsekvenser, ikke bare for dem, men også for alle mennesker, skal vi se nærmere på i det følgende.

Syndefallets følger

Syndefallet førte til at mennesket ?døde?, slik Gud hadde sagt. 1. Mosebok 2. 17. For å forstå hva dette betyr, er det nødvendig å ha klar for seg at døden, i følge Skriften, betyr noe mer enn at vi dør legemlig. Først og fremst innebærer døden at forholdet mellom Gud og mennesket ødelegges, og at mennesket atskilles fra Gud. I Bibelens fortelling om syndefallet kommer dette til uttrykk ved at Gud viste de første mennesker ut av Edens hage, og hindret dem i å komme tilbake. Det personlige forhold mellom Gud og menneske ble brutt. Det var med andre ord ikke bare menneskets tillit til Gud som ble ødelagt ved syndefallet. Noe skjedde også fra Guds side.

Selv om Gud fortsatt elsket mennesket, måtte han støte dem bort fra seg, for Gud kan ikke ha fellesskap med opprør og synd. At mennesket ble vist ut fra Edens hage, er derfor uttrykk for en domshandling fra Guds side. Menneskene ble dømt til atskillelse fra Gud. Det er dette, som dypest sett er døden. 1. Mosebok 3. 23 - 24.

Den dommen det her er tale om, har ikke bare rammet de første mennesker, men hele menneskeslekten. Det betyr at menneskeheten har kommet inn under Guds dom, som følge av syndefallet. Dommen er evig, og det enkelte menneske kan bare bli fri fra den ved at Gud griper inn og frelser det ved sin nåde i Jesus Kristus. Synden går i arv fra slekt til slekt. Uten Jesus er vi derfor alle under Guds dom, og døde i forhold til ham.  Romerbrevet 5. 12.

Mennesket ble, i følge Bibelens fremstilling, skapt på den sjette dag, etter at Gud hadde fullført hele det øvrige skaperverket. Det første menneske Gud skapte var en mann, som han kalte Adam. Deretter skapte han Eva, Adams hustru 1. Mos. 2. ff. At mennesket ble skapt til sist, er i seg selv et uttrykk for Guds godhet og nåde. Det viser nemlig at Gud gjorde alt hva mennesket trenger ferdig, før han skapte det. Skaperverket var der som en Guds gave som mennesket skulle få leve i, uten å ha gjort noe som helst for å gjøre seg fortjent til det.

Dermed er det en likhet mellom skapelsen og frelsen. Senere i denne boken skal vi derfor se, at liksom Gud gjorde alt ferdig for mennesket i skapelsen, har han også gjort sin frelse i Jesus ferdig for oss. Han har også skapt hver enkelt av oss i den hensikt at vi skal leve i tro, og i samfunn med Gud på grunnlag av Jesu frelsesverk.

Gud skapte mennesket til å ha en helt enestående posisjon i forhold til skaperverket for øvrig, og i forhold til Gud. At Gud hadde tanker om mennesket som han ikke hadde for det øvrige skaperverket, fremgår av at den treenige Gud rådslo med seg selv før han skapte mennesket. Gud bestemte da at mennesket skulle skapes i Guds bilde, og etter Guds lignelse. 1. Mosebok 1. 26. 

Dette betyr ikke at mennesket er skapt med guddommelige egenskaper eller krefter, men at det tross den store forskjell som er mellom Gud og menneske, likevel er en vesentlig likhet. Hva denne likhet består i skal vi komme tilbake til nedenfor, etter at vi først har sett nærmere på hva det vil si at mennesket er dypt forskjellig fra Gud. Å forstå hva forskjellen mellom Gud og menneske består i, er nemlig helt avgjørende for å kunne forstå likheten rett, altså hva det vil si at mennesket er skapt i Guds bilde.

I 1. Mosebok. 2. 7. leser vi at mennesket ble dannet av jordens støv. På den ene side viser dette at mennesket er en del av det øvrige skaperverket, og derfor uendelig lite, uanselig og avmektig, i forhold til Gud. Hele menneskets eksistens ligger i Guds hånd. På den annen side er mennesket i kraft av sin skapelse også hevet høyt over den øvrige skapning. Bibelen forteller nemlig at Gud gjorde mennesket til en ?levende sjel? 1. Mosebok. 2. 7.

Hva menneskets sjel er, har filosofer og tenkere grunnet på gjennom alle tider. Visse religioner og filosofiske retninger har hevdet at sjelen er guddommelig. Overfor dette må vi fastholde at også menneskets sjel er skapt av Gud, og at den ikke er guddommelig. Bibelens lære om skapelsen gir overhode intet grunnlag for å hevde at mennesket er guddommelig, og kan settes på lik linje med Gud.

Sjelen er det i mennesket som gjør at vi er enkeltindivider, og opplever oss selv som enkeltindivider, eller som personer. Min sjel er mitt jeg, det i meg som samler mine egenskaper, mine intellektuelle evner, mine følelser, min vilje, og alle mine ytre og indre egenskaper.

Våre egenskaper ellers kan tapes, endres eller forsvinne. Sjelen er derimot evig, og gir oss den avgjørende verdi som mennesker. Dette er viktig å være klar over i vår tid. Menneskeverdet må begrunnes i noe alle mennesker har felles, nemlig en evig sjel. På denne bakgrunn vil vi utdype hva det innebærer at mennesket er skapt i Guds bilde.

Mennesket, skapt i Guds bilde

At mennesket er skapt i Guds bilde betyr i første rekke at det er skapt til å eksistere i et personlig forhold til Gud. Vi kan derfor si at Guds bilde i mennesket kommer til uttrykk i og med at mennesket er skapt som en person. I forlengelse av dette må det også sies noe mer, nemlig at Guds bilde i mennesket opprinnelig også innbefattet en sann og rett kunnskap om Gud, samt vilje og evne til å leve i samsvar med Guds vilje.

Den kunnskap om Gud som Adam og Eva hadde før syndefallet, var ikke fullkommen i den betydning at de hadde en altomfattende teoretisk kunnskap om Gud. Det Bibelen sier tyder på at de hadde en personlig kjennskap til Gud, det vil si, en erkjennelse av ham som går utover det teoretiske. De kjente Gud som person på en måte som kan sammenlignes med den personlige kjennskap som kan utvikles på det mellom menneskelige plan. En slik personlig kjennskap til Gud er forutsetning for selve det personlige forhold til ham, og hører derfor med til Guds bilde i mennesket.

Dette fremgår, blant annet av Bibelens omtale av forholdet mellom Gud og Adam før syndefallet. Gud og det første menneske hadde et personlig forhold til hverandre, de talte sammen, mennesket var åpent overfor Gud, det skjulte seg ikke for ham i skam eller frykt for straff, men forholdet var fortrolig, trygt og kjærlig. 1. Mosebok 2. 16 - 17. Det samme fremgår også på indirekte måte av det Jesus sier, for eksempel i Johannes 17. 3: "Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus".

Guds bilde i mennesket gir seg også uttrykk i at menneskene opprinnelig ble skapt til å ha personlig kjennskap og fellesskap med hverandre. Derfor kan vi også si at mennesket er skapt i den treenige Guds bilde. Liksom de tre personer i Gud kjenner hverandre, og står i et gjensidig forhold til hverandre, skulle også menneskene forholde seg til hverandre i et personlig fellesskap.

Denne sosiale side ved Guds bilde i mennesket kommer fremfor alt til uttrykk i at Gud skapte mennesket som mann og kvinne. Gud skapte både mann og kvinne i sitt bilde, og dermed som likeverdige. Han skapte dem likevel som to forskjellige slags mennesker, og hans hensikt med dette var at mann og kvinne skal leve i livslangt fellesskap med hverandre.

Etter Guds plan, skal derfor dette spesielle fellesskapet mellom mann og kvinne virkeliggjøres i ekteskapet. Guds hensikt med ekteskapet er derfor at en mann og en kvinne går inn i et livslangt offentlig bekreftet forhold og blir "ett", i den forstand at de utvikler et fellesskap som er dypere og mer intimt enn noe annet mellommenneskelige fellesskap. 1. Mosebok1. 27, 2. 24, Matt. 19. 5, Ef. 5, 31.

At mennesket er skapt i Guds bilde, kommer også til uttrykk i at Gud har gitt det en herskerstilling over jorden på Guds vegne. Mennesket ble betrodd makt og herredømme over den øvrige skapning. Som hersker over skaperverket står det samtidig til ansvar overfor Gud. 1. Mosebok 1. 26 ? 28.

Forholdet mellom Gud og menneske

På det mellommenneskelige plan har språket en helt avgjørende betydning for at det kan opprettes personlige fellesskap. Gjennom språket gjør menneskene seg kjent overfor hverandre, slik at personlige forhold oppstår. En tilsvarende rolle har språket også i forholdet mellom Gud og menneske. Kjennskap til Gud, og det personlige forholdet mellom Gud og menneske, etableres derfor gjennom Guds tale til menneskene. Også dette forhold er gjort tydelig i Bibelens fortelling om Adam og Eva. Spørsmålet er så hva Gud har sagt til disse første mennesker ? og til oss ? for å etablere dette forholdet.

I 1. Mosebok 2. 16 leser vi at forholdet mellom Gud og de første mennesker skulle stå og falle med lydighet mot et bestemt ord som Gud gav, nemlig forbudet mot å ete av treet til kunnskap om godt og ondt. Dette forbudet ble ikke gitt noen "forståelig" eller logisk begrunnelse. Meningen med det var at mennesket skulle settes på prøve, slik at det kunne vise om det ville lyde Gud for Guds egen skyld.

Ved å lyde budet skulle Adam og Eva gjøre erfaring om forskjellen mellom det gode og det onde. Lydighet ville gi erfaring av det gode, mens ulydighet derimot ville gi erfaring av det onde. Denne prøven greide ikke de første mennesker å bestå, og det førte til at forholdet mellom Gud og menneske ble ødelagt. Hvorfor og hvordan det skjedde, og hvilke følger det fikk, skal vi komme tilbake til.

Bibelens lære om skapelsen finner vi særlig i de to første kapitlene i 1. Mosebok. Her leser vi at Gud - i begynnelsen -, skapte himmelen og jorden (1. Mosebok 1. 1). Bibelens lærer ellers at Gud skapte Himmel og jord av intet Hebr. 11.3. Før Gud skapte var altså ingenting til, bortsett fra Gud selv. Himmel og jord, mennesker, engler og åndsvesener, er altså skapt av Gud. Jesajas 45.12.

Bibelsk forståelse av virkeligheten

Bibelens lære om skapelsen får naturlig nok konsekvenser for hvordan vi forstår hele virkeligheten. Bibelen gir oss ikke svar på alle spørsmål som naturvitenskapen stiller. Den gir oss likevel enkelte grunnleggende forutsetninger for å kunne tenke om virkeligheten og forstå den. Vi kan si at Bibelen gir oss en åpen forståelse av hvordan tilværelsen er. Åpen, i den forstand at den gir oss visse grunnleggende forutsetninger for å utforske virkeligheten og tilegne oss mer kunnskap om den.

En bibelsk forståelse av virkeligheten forutsetter at Gud og skaperverk holdes fra hverandre, og betraktes som forskjellig slags virkelighet. Der det ikke skilles mellom Gud og det skapte, eller der forholdet mellom Gud og tilværelsen forklares med utgangspunkt i noe annet enn skapelsen, får vi som regel en form for panteisme eller materialisme. Materialismen er betegnelse på retninger som hevder at bare den sansbare materielle virkelig eksisterer. Materialisme særpreges derfor også av at alt i tilværelsen blir forklart med utgangspunkt i den sansbare og fysiske virkelighet. Dette fører for eksempel til at menneskets åndelige sider, som følelser, tanker ol, forklares som uttrykk for kjemiske og biologiske prosesser. Materialismen fører naturlig nok også til at en benektelse at det eksisterer en Gud eller en åndelig virkelighet.

Panteistiske retninger hevder som regel at bare det åndelige er virkelig, og kan derfor ende opp med å si at den fysiske og materielle virkelighet bare er en innbilning, noe som ikke eksisterer, eller noe som kun har en lavere form for eksistens. Denne måten å tenke på finner vi i hinduismen, og i bevegelser som er inspirert av hinduismen, for eksempel yoga bevegelsene, og mange av de nyreligiøse bevegelsene.

Det er gjort iherdige forsøk på å forklare Bibelens lære om skapelsen slik at den kommer i samsvar med den såkalte utviklingslæren. Man begrunner dette ved å vise til det Bibelen sier om at skapelsen skjedde i flere trinn, i løpet av seks dager. Den katolske jesuitt-teologen Teilhard de Jardin (1881 - 1955) har fått et visst gjennomslag for en slik oppfatning. Han mener at skapelsen er stadig en pågående evolusjonær prosess som fører til at stadig flere kompliserte individer utvikles. Dermed ligger hans tenkning meget nær de evolusjonistiske teorier, den tanke at alt utvikler seg til det bedre, mot stadig høyere nivåer.

Det har likevel vist seg at denne måten å tenke på ikke lar seg harmonere med Bibelens egen skapelsesberetning. Bibelen lærer tydelig at skapelsen foregikk i forskjellige akter, at de forskjellige typer biologisk og organisk virkelighet ble skapt hver for seg, og i bestemt rekkefølge. Det tales ikke om noe utvikling fra den ene art til den andre, fisker, fugler og landdyr, ble skapt ved at Gud grep inn og skapte kvalitative nye organismer, planter og dyr, og til slutt mennesket. 1. Mosebok 1. 3 ff.

Fortsatt skapelse

Selv om vi må avvise teorien om at skaperverket utvikler seg mot stadig høyere stadier, lærer Bibelen oss likevel at Gud holder verden i gang ved å fortsette å skape. Av selve skapelsesberetningen fremgår det at Gud først skapte en materie av intet, og at han deretter fortsatte å skape de forskjellige ting ved å forme og danne det materiale som han hadde skapt av intet. Slik skapte Gud dyrene fuglene, fiskene osv, og lot planter og liv vokse frem på jorden 1. Mosebok 1. ff. På tilsvarende måte kan vi også si at Gud fortsetter å skape. Alt som gror, alt liv som blir til i løpet av historien, alt som fødes, er skapt av Gud.

At Gud formet de forskjellige deler av skaperverket ut av den materie som han først hadde skapt av intet, går særlig klart frem av læren om skapelsen av mennesket. På den ene side formet Gud mennesket av jorden, altså av det materiale som allerede var skapt. Samtidig får mennesket en sjel som er skapt av Gud. Derfor er mennesket enestående i forhold til dyrene. Ethvert menneske er skapt av Gud, og er høyt elsket av ham. 1. Mosebok 1.3 ff og 1. Mos 2. 7. 

Gud skaper alle ting ved sitt Ord

Leser vi fra 1. Mosebok 1. 3 og utover, ser vi at skapelsen skjedde på en spesiell måte.Gud skapte ved sitt ord, det vil si, Gud nevnte ved navn det han ville skulle bli til, og så ble dette som ble nevnt, til. Dette viktige poeng ved den bibelske lære om skapelsen kommer til uttrykk på en rekke steder i Skriften, for eksempel i Salme 33. 9. - For han talte, og det skjedde. Han bød og det stod der -.

At Gud skaper ved sitt ord, er en sannhet som er svært viktig og avgjørende, ikke bare for vår forståelse av skapelsen, men også for vår forståelse av troen og frelsen. Sannheten er at Gud også skaper troen og et nytt liv i oss ved sitt Ord. Dette skal jeg komme tilbake til senere. Saken nevnes her, for å peke på at det er en viktig sammenheng mellom vår forståelse av Gud som skaper og vårt liv som kristne.

At Gud skapte verden ved sitt ord er i virkeligheten ensbetydende med at han skaper ved sin Sønn. Dette forstår vi, ut fra det faktum at Bibelen flere steder omtaler - Ordet -  som en person, og lar oss forstå at denne personen nettopp er Guds Sønn, Jesus Kristus. Dette bekrefter noe som ble påpekt også i forrige kapittel, nemlig at Gud Fader fullfører sin plan og vilje, gjennom sin evige Sønn. Til dette, se for eksempel Johannes 1. 1 ‑ 3 og Johannes 1. 14. Kol. 1. 16. Skaperverket ble opprinnelig skapt godt i den betydning at det svarte til Guds hensikt og plan. 1. Mosebok 1. 10,12,21, 25,31.

Gud holder verden og historien i gang

Etter at Gud skapte Himmel og jord, holder han verden oppe ved å la naturen gå sin gang, og ved å la menneskeheten overleve fra generasjon til generasjon. Gud har, i følge Bibelen, ikke fjernet seg fra den virkelighet han har skapt, han er nær den, og han styrer den

Dette innebærer at Gud lar det vi kaller naturlover utfolde seg, men at han også kan gripe inn i forhold til disse, bryte deres regelmessighet, og gjøre det vi kaller under. I virkeligheten er Gud alltid nærværende i forhold til skaperverket, han er den egentlige årsak til alt som skjer i den minste mikroorganisme, og i det totale univers. - Han bærer alle ting ved sin krafts ord - . Hebr. 1. 3. Til dette, se også Apgj. 17. 26.

Det er viktig å vite om noen av de viktigste bibelstedene som treenighetslæren bygger på, og hvordan de er å forstå. I det følgende skal vi se på noen av dem, og vi skal begynne med å se nærmere på hvordan Det gamle testamentet viser oss at Gud er treenig.

Ikke alle er enige i at Det gamle testamentet har en lære om treenigheten. Fra enkelte hold blir det hevdet at treenighetslæren ble utviklet først i Det nye testamentet.  Overfor dette må det blant annet sies at oldkirkens teologer i stor grad bygde sin lære om treenigheten nettopp på Det gamle testamentet.  Det bør også vi gjøre, dersom vi ønsker å forutsette at Det gamle testamentet sier det samme om Gud, som NT.

Det første ord vi skal stanse for finner vi i skapelsesberetningen, 1. Mos 1. 26. I det øyeblikk Gud vil skape mennesket sier han følgende: "La oss skape mennesker i vårt bilde". Her ser vi at Gud omtaler seg selv i flertall. Leser vi videre i det påfølgende vers, 1. Mos 1. 27, ser vi at det likevel var den ene Gud, altså Gud i entall, som skapte mennesket.  "Og Gud skapte mennesket i sitt bilde". Dette viser at det forutsettes at Gud er flere enn en, at det er personlig kommunikasjon mellom personene i Gud, og at Gud samtidig er den ene som handler når mennesket skapes.

En tilsvarende fremstilling finner vi i 1. Mos. 18. 1 - 10. Her leser vi at Gud kommer til Abraham som tre personer, og at han samtidig taler til Abraham som om han var en person. Også andre ord i Det gamle testamentet viser at Gud omtaler seg selv slik at vi forstår at han er en og samtidig mer enn en person. Dette er særlig tydelig i enkelte skriftavsnitt der det tales om hvordan Gud kommer til menneskene. Gud omtales både som den som sender, og den som blir sendt. Et tydelig eksempel på dette finner vi i Sakarias 2. 14 ? 15: "Fryd deg høylig og gled deg, du Sions datter! For se, jeg kommer og vil bo hos deg, sier Herren. (...) Jeg vil bo hos deg og du skal kjenne at Herren, hærskarenes Gud, har sendt meg til deg".

En lignende uttrykksmåte finner vi også i Salme 110. 1: "Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lag dine fiender til skammel for dine føtter". Sammenligner vi denne salmen med det Jesus sier om seg selv i Matteus 22. 43 - 44, ser vi at det er Jesus selv som er den person som skal sitte på Guds trone. Han kalles Herren, samtidig som det er en annen, som også kalles Herren, som setter ham på tronen.

I Det gamle testamentet profeteres det også om en person som skal sendes av Gud til jorden. Han skal kalles ?sønn?, og ?veldig Gud?. Vi leser følgende om dette i Jesajas 9. 6: ?For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far Fredsfyrste.

Her passer det også å nevne en av profetiene som vi finner i Daniel 7. 13 - 14. Her ser vi at det tales om to personer som begge har all makt i Himmel og på jord, og som derfor er Gud: "En som lignet en menneskesønn kom med himmelens skyer. Han kom bort til den game av dager og ble ført frem for ham. Og det ble gitt ham herredømme, ære og rike, så at alle folk og ætter skulle tjene ham. Hans herredømme er et evig herredømme som ikke forgår, og hans rike er et rike som aldri går til grunne".

I Det nye testamentet omtaler Jesus seg selv som ?menneskesønnen?. Han sier i tillegg at han er den personen som det er profetert om i Daniels bok. Jesus er derfor Guds sønn, som en gang skal komme ?i sin fars herlighet?, med all makt. Matt. 16. 27.

Noe annet som viser oss at Gud fremstilles som mer enn en person i Det gamle testamentet, er bruken av uttrykket "Herrens engel". Herrens engel er ingen vanlig engel, men han omtales både som Herrens budbærer og som Herren selv. Dette ser vi for eksempel i 1. Mos. 22. 11 - 18. "Herrens Engel ropte så for annen gang til Abraham fra Himmelen, og han sa: Jeg sverger ved meg selv sier Herren: Fordi du gjorde dette og ikke sparte din sønn, din eneste sønn, så vil jeg storlig velsigne deg ". Se også fortellingen om møtet mellom Gud og Moses i 2. Mos. 3. 2 ? 4.

Det gamle testamentet fremstiller altså Gud som en og tre, og vi har også sett at det omtaler Gud som to, som Far og Sønn. Det gamle testamentet taler imidlertid også om Den Hellige Ånd. Et eksempel på dette finner vi allerede i begynnelsens av skapelsesberetningen i 1. Mos. 1. 2, der det står skrevet at "Guds Ånd svevde over vannene".

I 1. Mos. 6. 3, omtales Ånden som en som taler til menneskene og går i rette med dem: "Min Ånd skal ikke til evig tid gå i rette med menneskene" I 4. Mos. 24. 2. sies det at Guds Ånd kom over en mann som het Bileam, og at han derfor profeterte.

I Salme 51. 13, og i Joels bok 3. 1, finner vi en profeti som sier at Gud skal utgyte sin Ånd over alle folk. I Jesajas 63. 11, leser vi om at Gud gir sin Ånd blant alle folkeslag: "Hvor er han som gav sin Hellige Ånd midt iblant dem". Ånden omtales også her som en person, en som taler til menneskene og kommer til dem, og som også gir profetene ord fra Gud å gå med. Ånden er også den som tar bolig i dem som tror på de profetiske frelsesløfter, i følge Salme 51. 13.

Flere av tekstene i Johannes evangeliet ble grunnleggende for treenighetslæren. Ikke minst gjelder det Johannes 1. 1 - 4. Det ordet som i vår norske oversettelse er oversatt med "ordet", er det greske ordet "logos". Hos Johannes brukes dette ordet som betegnelse på en person som var til da alt annet ble til, en som både er "hos Gud" og samtidig er Gud. 

Ved denne personen er alt blitt til, skriver Johannes, og dermed sier han at personen "Ordet", har skapt alle ting Johannes 1. 3. Det samme skriver apostelen Paulus i Kol. 1. 11 - 17. Evangeliene viser at Jesus ble æret og tilbedt som Gud selv Matteus 2. 2, og at mennesker skal ha det samme forhold til Jesus som til Faderen. Johannes. 5. 23. "Alle skal ære Sønnen, liksom de ærer Faderen, den som ikke ærer Sønnen ærer heller ikke Faderen".

Den Hellige Ånd omtales som en guddommelig og selvstendig person Johannes 14. 16, 14. 26, 15. 26. Hans oppgave er å overbevise menneskene om deres synder, slik at de kommer til tro på Jesus. Johannes 16. 8 - 14. Vi kan også les om Ånden og hans gjerning i Apostelgjerningene: 15. 28. Rom 8. 16.

Flere steder i Det nye testamentet ser vi ellers at det tales om tre personer i Gud. For eksempel gjelder dette Matteus 28. 19, der Jesus befaler sine disipler å døpe mennesker til Faderens og Sønnen og Den Hellige Ånds navn.  I 2. Kor. 13. 12, finner vi en såkalt trinitarisk formel, der Gud omtales som tre: "Den Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet, og Den Hellige Ånds samfunn være med dere alle".