Arne Helge Teigen

 

 

MATTEUS 12. 33 - 37.

La enten treet være godt og dets frukt god, eller la treet være dårlig, og dets frukt dårlig. For på frukten skal treet kjennes. Ormeyngel! Hvordan kan dere tale godt, dere som er onde? For det hjertet flyter over av, det taler munnen. Et godt menneske bærer fram gode ting fra sitt gode forråd, og et ondt menneske bærer frem onde ting fra sitt onde forråd. Men det sier jeg dere. Hvert unyttig ord som menneskene sier, skal de gjøre regnskap for på dommens dag. For etter dine ord skal du bli kjent rettferdig, og etter dine ord skal du bli fordømt.

 

En av de sakene som Jesus hadde størst vanskelighet med, var å overbevise mennesker om at de er onde. Det må en egen form for overtalelse til, for å gi en slik overbevisning. Det ser ut til å være mye vanskeligere enn å få noen til å tro at Jesus er Gud, at han har stått opp fra de døde, at han ble født av en jomfru, og at han døde på et kors.

Aller vanskeligst er det vel å overbevise dem som lever et godt liv om dette. For en som virkelig har gjort noe galt, kan man kanskje tenke at det er lettere. Men ikke sjelden viser det seg at også disse bortforklarer egen ondskap. Onde handlinger skyldes samfunnet, personlig legning, en sykdom i personlighet ol.

Likevel bruker Jesus mye av sin forkynnelse nettopp til å overbevise menneskene om deres ondskap. Hvorfor gjør han det? Jesus ser og vet at mennesket trenger å bli frelst fra Guds dom over sine synder. Denne frelsen er Jesus rede til å gi, og i virkeligheten er det bare han som kan gi den. Han har makt til å tilgi all synd, fordi han selv har tatt på seg ansvaret for menneskehetens synd. Men - hvordan nå frem med denne frelsen til de som ikke ser at de trenger den?

Her i denne teksten bruker Jesus et bestemt bilde for å forklare syndens makt over menneskene. Syndens karakter forklarer han ved å sammenligne med et tre som bærer dårlig frukt. Med uttrykket dårlig frukt siktes det ikke til råtne frukter. Det sikter til selve fruktens art, altså den frukt treet bærer frem fordi det nå en gang er et slikt tre.

For å få frem poenget kan jeg fortelle om et tre som stod i hagen hjemme der jeg bodde som gutt. Det var et ganske stort og flott kirsebærtre, som stod litt i utkanten av eiendommen. Dette treet fikk mye gjødsel, og det var fult av store flotte kirsebær om sommeren. Jeg husker at jeg en gang ville smake på et av disse kirsebærene. Bæret jeg tok var stort og fint, men når jeg tok det i munnen og tygde på det, kjente jeg at det var surt og bittert. Jeg spyttet det ut, og prøvde et annet bær. Det smakte likedan, og snart forstod jeg at alle bærene var sure. Treet kunne bare bære sure kirsebær. Det var et dårlig tre.

Hva skal til for at et slikt tre skal kunne bære søte kirsebær? Beskjæring hjelper ikke, selv om det nok kan føre til at treet bærer mer frukt. Gjødsel hjelper heller ikke, selv om det fører til større frukter. Smaken på bærene kan ikke endres. De er og blir like sure.

Det er et slikt bilde Jesus bruker for å få mennesker til å se sant på seg selv. Vi kan pynte på oss selv, forsøke å leve for Jesus, eller satse alvorlig på å bli ivrige disipler. Alt dette kan føre til flere og større gjerninger, men det forandrer oss likevel ikke. Det fører heller ikke til at vi blir frelste mennesker. Gud ser ikke bare til den ytre siden ved livet vårt. Han ser helt til hjertet vårt. Han ser at synden gjennomsyrer alt, og gir en bitter smak. Denne smaken er der og setter sitt preg på alle våre gjerninger. Slik gjennomtrenger synden alt hva vi er, sier og gjør.

Jesus taler alvorlig om Guds dom over synden. En gang skal hvert eneste menneske gjøre regnskap for alle sine ord, og dømmes etter sine ord. Ved våre ord skal vi enten kjennes som rettferdige, eller vi skal bli fordømt. Da blir det om å gjøre å vite hva slags ord som frikjenner i dommen?

Bibelen taler om dette flere steder. Et eksempel er hans fortelling om fariseeren og tolleren (Lukas 18. 9 - 14). To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer, og den andre toller. Fariseeren takket Gud for alt det Gud hadde gjort gjennom ham. Han viste med andre ord til det han mente var gode frukter i livet sitt. Tolleren derimot, hadde ikke noe å vise til. Han hadde ikke levd slik han burde, og han forstod at hans skyld var uendelig stor. Derfor hadde han bare en ting å si: Gud vær meg synder nådig.

Jesus sier at tolleren gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus. Gud tilgav ham alle hans synder. Dette kunne Gud gjøre, fordi Jesus hadde tatt på seg ansvaret for all verdens synd. Fariseeren derimot, ble ikke rettferdiggjort. Han hadde ikke bruk for tilgivelse, og ble derfor dømt etter de gjerninger han hadde å legge frem . Selv om gjerningene hans var imponerende, var de likevel som bitre frukter fra et dårlig tre.

Både tolleren og fariseeren ble dømt etter sine ord.

Den ene fikk tilgivelse for alle sine synder, fordi han ikke hadde annet å si til Gud enn at han var en synder.

Den andre talte derimot om seg selv og sine egne gjerninger, og ble dømt deretter.

 

 

 

 

 

 

Hvordan kan kristne settes i stand til å tjene Jesus på rett måte? Vi skal reflektere litt over dette spørsmålet med utgangspunkt i noen tekster fra 1. Korinterbrev og Efeserbrevet. Først skal vi imidlertid presentere en grunnleggende tese: Det ligger som en klart uttalt forutsetning i Bibelen og bekjennelsen at Gud omvender mennesker gjennom bestemte midler, og at han også sørger for åndelig modning og vekst gjennom disse midlene. Jeg tenker her på det vi kaller nådemidlene, altså, Bibelen, forkynnelsen, dåpen og nattverden. Uten at disse midlene brukes i den kristne forsamling kan det ikke bli noen virkelig åndelig vekst. Vårt grunnleggende ansvar som kristne er derfor at nådemidlene brukes.

Nådemidlenes betydning bekreftes, blant annet av det bibelverset vi har satt som overskrift til denne artikkelen, Paulus plantet, Apollos vannet, men Gud gav vekst (1. Kor3. 6). Paulus plantet ved å forkynne evangeliet slik at mennesker kom til tro. Etter Paulus kom Apollos. Han vannet ved å undervise menigheten. Denne virksomheten bar rike frukter. Forkynnelsen av evangeliet førte til at menigheten i Korint ble rikt utrustet med nådegaver, skriver Paulus. 1. Kor. 1. 7. Samtidig peker Paulus på et annet og overraskende forhold, nemlig at det var et stort misforhold mellom nådegaveutrustning og modenhet i korintermenigheten. Selv om de hadde mange nådegaver, var de ikke åndelig modne. De hadde ikke vokst på en slik måte at de maktet å bruke sine nådegaver og forutsetninger på rett måte. De troende i Korint var som barn i troen, skriver Paulus. 1. Kor. 3. 1.

Spørsmålet er så hva denne åndelige umodenheten består i? Vi kommer på sporet av et svar på dette spørsmålet, dersom vi ser nærmere på hvordan Paulus beskriver den vekst han ønsker. Paulus setter begrepet vekst opp mot den tilstanden som råder i Korintermenigheten, nemlig den tilstanden som kommer til utrykk i ordet splittelse (skismata ? 1. Kor 1. 10). Menigheten i Korint var splittet i forskjellige partier, og nettopp dette hindret dem i å bruke nådegavene rett. Splittelsen ser ut til å ha gitt seg uttrykk også andre måter. I overdreven selvsikkerhet hos noen. Hos andre i at man knapt våget å regne seg som et fullferdig lem i menigheten. Det hadde oppstått en situasjon der menigheten nærmest var handlingslammet (1.Kor 12. 15 - 21).

Motstykket til splittetheten i menigheten er en bestemt form for enhet, eller samvekst. Denne samveksten er, i følge Bibelen, nødvendig for å kunne sette menigheten i stand til å tjene Gud. For å forklare dette, sammenligner Paulus menigheten med et legeme med mange lemmer. Den splittelse som preger korintermenigheten har sin grunn i at det enkelte lem, det vil si den enkelte troende, har mistet kontakt med ham som er hode, nemlig Jesus Kristus. Det som kan skape åndelig modenhet og sette i stand til tjeneste, er derfor at den enkelte troende vokser opp til Jesus Kristus, og sammen med ham. Dette er den avgjørende forutsetning både for at en skal kunne bruke sin nådegave rett, og for at mennesker i en kristen forsamling skal kunne forholde seg til hverandre på rett måte.

Bibelens lære om dette kommer til uttrykk både i 1. Kor 12, 13 og 14, og i Efeserbrevet 4. 11 ff. Kanskje klarest i sistnevnte tekst. Her peker Paulus på hva som er forutsetningen for at den aktuelle veksten og istandsettelse til tjeneste kan skje. Det er som nevnt ovenfor, Ordets tjeneste i forsamlingen Ef. 4. 11 ? 12. Gud satte først inn dem som skulle ivareta apostelens, profeten, evangelisten, hyrden og lærerens gjerning. Hensikten med dette var at de troende skulle vokse inn i en enhet på to måter. De skulle for det første vokse i kunnskap og forstand, slik at de kunne vurdere de mange retninger som gjorde seg gjeldende på den tiden. For det andre, skulle de vokse inn i det personlige forhold til Jesus. Enhet i den kristne menighet forutsetter med andre ord særlig to ting. For det første forutsetter den at læremessig enhet. Det vil si, at de kristne har kunnskap om hva de tror. I tillegg til den læremessige enhet kommer det personlige forholdet til den Jesus man har kunnskap om.

Hva var det som hadde forårsaket den åndelige stagnasjonen i korintermenigheten? Det var nok flere ting, men for meg ser det ut til at Paulus legger vekt på at det var blitt noe galt med forkynnelsen i Korint. Den kristussentrerte forkynnelsen var dempet ned, eller byttet ut med noe annet. Ordets tjeneste ble med andre ord ikke ivaretatt på den rette måten. Nettopp dette førte til at det personlige forholdet til Jesus Kristus ble svekket hos den enkelte troende. Man ble mer opptatt av nådegaver, og etter hvert også saker som visdomstale og tegn. Fremfor alt var man opptatt av de personene som hadde fremskutte posisjoner i forsamlingen. 1. Kor. 3.

Sistnevnte forhold kritiserer Paulus sterkt. Ikke minst sørger han over den status han selv har fått. Partiene i menigheten hadde hver sine favoritter, og drev persondyrkelse. I og for seg var dette nettopp et tegn på umodenhet. Det førte til splittelse, selv om det ikke var noe galt med de personene man favoriserte. De skal kristne skal ikke være opptatt av menneskers betydning, men av Kristus. De skal pleie forbindelsen med ham gjennom ordet og bønn. Nettopp dette setter dem i stand til å tjene Gud sammen.

Utover dette skriver Paulus at det skal tro håp og kjærlighet til for å kunne bruke en nådegave rett. Viktigst er likevel kjærligheten. 1. Kor 13. Kjærligheten er satt i motsetning til selvhevdelsen, og gir seg uttrykk i at en i sin tjeneste har et ønske om å være til hjelp for andre. Kjærligheten kan bare skapes i forholdet til Kristus, og den er helt nødvendig for å kunne tjene Gud på rett måte. Vi merker hvor galt det blir, når noen for eksempel bruker sin stilling, sine nådegaver eller posisjon, til å hevde seg selv. Ingenting virker mer splittende og ødeleggende for en kristen bevegelse enn nettopp dette. Tilsvarende kjenner vi hvor godt det er når noen virkelig vil meg noe med det de vitner, forkynner eller lærer. At man virkelig vil og ønsker å formidle et møte med Jesus.

En skal ikke ha lest så mye kirke og misjonshistorie før en undrer seg over den selvoppofrelsen som mange har vist i sin tjeneste for Herren. Vi kan nevne Hans Nielsen Hauge, som satt over ti år i fengsel, som følge av sin tjeneste. Også i vår tid tar unge kristne mennesker som valg, med tanke på å tjene Herren. Jeg har møtt mange som bruker store deler av sin fritid til kristent arbeid. Dugnader, barne og ungdomsabeid etc, og en spør hvorfor de prioriterer de som de gjør? Svaret er at de har fått et helt nytt syn på livet og evigheten. De tror at Gud er til og at Jesus er deres frelser. Det de tror på driver dem. Dypest sett er det den som får dem til å ta valg og prioriteringer. Det de gjør er derfor dypest sett å føre tilbake på Gud, han som virker alt i alle.

Lidelsen og det onde oppleves svært virkelig i denne verden. Samtidig er nettopp lidelsen og det onde noe av det vi bruker mest energi på å fortrenge, fornekte eller bortforklare. Ingen av oss kan si at vi ikke har gjort noe ondt mot andre, enten som følge av tankeløshet, eller med viten og vilje. Likevel vil vi helst skyve ansvar for egne onde handlinger bort. De færreste våger å se realistisk på hva ens egne handlinger kan ha ført til for andre mennesker. Lidelsen og det onde er likevel realiteter ingen kan benekte, eller flykte fra.

Mange av de spørsmål vi kan ha om lidelsen og det onde gir ikke Bibelen fullt ut svar på. Dermed er det ikke sagt at svar ikke finnes. Saken er imidlertid at Gud ikke har gjort det mulig for oss å forstå alle sider ved lidelsen og det ondes problematikk. Her skal vi derfor ikke forsøke å forklare eller gi svar på de spørsmål som Bibelen ikke gir svar på. I stedet vil vi begrense oss til å se nærmere på noe av det Bibelen likevel sier om lidelsen og det onde.

Først må vi imidlertid foreta en kort terminologisk klargjøring og skjelne mellom forskjellige årsaker til lidelse. Lidelse kan skyldes misforhold i naturen, for eksempel sykdom eller ulykker. Vi vet godt at lidelse også kan skyldes ondskap, og ondskapen har alltid opphav i personer. Mennesker kan påføres lidelse og smerte som følge av at noen har mer eller mindre bevisste hensikter om å skade eller ramme andre. Dette skjer for eksemepl ved såkalt mobbing.

Den lidelse som skyldes ondskap, kan bli veldig problematisk og tung for det menneske som utsettes for den. Den fører nemlig ofte med seg en følelse av å være dypt krenket, eller å være gjenstand for uforståelig hat eller forakt. Dette oppleves vanskelig og sårt for den det gjelder. Samtidig som det kan være uforståelig for den som ikke har opplevd så mye av slik lidelse.

Den lidelse som skyldes misforhold i naturen, sykdom eller ulykker, kan føre med seg at det blir vanskelig å forstå Gud. Tanken om at en har gjort noe galt som en skal straffes for, kommer over en uten at en greier å hindre det. Andre sliter med spørsmål om hvorfor forholdene er som de er og føler at livet og Guds styrelse av det hele er uforståelig, eler kanskje også urettferdig.

Det er ikke mulig å gi noen forklaring på hvorfor noen må lide mer enn andre. Likevel kan enkelte falske og ubibelske forklaringer på tung lidelse ryddes av veien. For eksempel den forklaring som går ut på at enkeltpersoners lidelse alltid skyldes at de har begått bestemte synder, eller er dårligere mennesker enn andre. Slike oppfatninger har gjort seg gjeldende både på Jesu tid, og i moderne tid. Ja, til og med Jesu disipler hevdet en slik forklaring på sykdom en gang. Deres oppfatninger ble imidlertid avvist av Jesus selv. Dermed satte Jesus bom for lettvinte forklaringer på hvorfor enkeltmennesker, som ofte er bedre enn andre, likevel må lide mer enn andre. Joh. 9. 1 ff.

Det ondes opprinnelse
Bibelen lærer klart at det onde ikke stammer fra Gud. Det er derfor uttrykk for en ubibelsk tanke når mennesker anklager Gud for å være ond. Skriften lærer videre at skaperverket selv ikke er ondt, men godt. Derfor er det også galt å hevde at det onde stammer fra den skapte materielle vikelighet. Bibelen viser at det onde har personlig opphav. Den fører derfor det onde tilbake på en bestemt person som Gud selv har skapt. Denne personen ble opprinnelig ble skapt god. Grunnen til at han ble ond var at han gjorde opprør mot Gud og dermed ble han Guds motstander. Bibelen kaller denne personen for Satan som betyr motstander.

Satans opprør og ondskap viser oss hva det onde egentlig består i, og hvordan det ytrer seg. Det onde er dypest sett holdninger, tanker og handlinger, som sikter på selvhevdelse og opprør mot Gud. Det virkelig onde sikter derfor på å detronisere Gud fra hans stilling og å gjøre seg selv til herre, både i eget liv og i forhold til andre.

Bibelen gir oss bare en begrenset forklaring på hvem og hvordan Satan er. I Job 1. 6 og 2. 1, omtales han som en av ?Guds sønner?. Dette betyr selvsagt ikke at Satan er sønn av Gud på samme måte som Jesus. At Satan regnes med blant Guds sønner, betyr bare at han er en av de himmelvesener som ble skapt før mennesket ble skapt. Dette gjør det nærliggende å tenke seg at Satan i sin tid ble skapt som en engel med veldig makt og høy verdighet. Dette støttes da også i Skriften, blant annet av den fremstilling som blir gitt av Satans fall i Jes 14. 12 ff.

Bibelen forteller at Satan syndet ?fra begynnelsen?. 1 Joh 3. 8, Jes 14.12 ff. Han omtales også som den person som fristet mennesket inn i opprør og synd mot Gud. 1. Mos 3. 1 ? 7. Dermed forstår vi at hans fall må ha funnet sted i tiden etter at Gud hadde skapt alle ting, og før mennesket falt i synd og opprør mot Gud.

Satans fall førte i følge Bibelen til at det ble opprettet et skille i den åndelige virkelighet. Sammen med Satan falt en rekke engler, som utgjør det Bibelen kaller ?ondskapens åndehær i himmelrommet?. Ef 6. 12. Disse er det ingen mulighet for frelse for, i følge Bibelen. Heb 2. 16.

Det er ellers mye som tyder på at Satan opprinnelig var betrodd makt over menneskenes verden. Mat 4. 18 ? 11. Dette må være grunnen til at Skriften kaller ham ?denne verdens fyrste? og ?høvdingen over luftens makter? 2 Pet 2. 4, Joh 8. 44, Ef 2. 2.

Hvordan det onde viser seg
Bibelen taler bare på indirekte måte om hvordan Satans fall foregikk. Vi får likevel et klart bilde av hva hans fall innebærer og hvordan det kommer til uttrykk. Satans fall omtales som et opprør mot Gud. Hans mål var å innta den plass og rolle i forhold til menneskene som Guds sønn har fått tildelt.

På historiens arena kjemper Satan for å få den innflytelse som trenges for å oppnå dette målet. Satan kjemper med andre ord for å bli menneskenes Gud og Herre. Fordi han lykkes med å få mennesker i sin makt, får han også innflytelse over menneskers tanker, og dermed også i historien. Det fører til at ondskap, selvopphøyelse og gudløshet brer om seg i denne verden. Jes 14. 12.

Det vi kan kalle den sataniske synd, gir seg til tider klart uttrykk i kultur og historie. Det skjer som regel gjennom mennesker som Satan har fått særlig stor makt over. Det sataniske kan da vise seg i at enkelt mennesker søker den posisjon i forhold til andre mennesker som bare Gud skal ha. Det kan også vise seg i at det utvikles en mentalitet blant folk som fører til at en lar seg lede av det onde.

Det sataniske kan i så måte vise seg, både i det religiøse liv, i kulturlivet og i det politiske liv. Det kan vise seg som bevisst og klart uttalt selvopphøyelse og fiendskap mot den ene sanne Gud, eller det kan ytre seg mer kamuflert, som en tendens i kultur og samfunn som fører til at den sanne Gud settes til side og erstattes med noe annet.

Satans fall og opprør har ført til at han nærer et fryktelig hat mot Jesus Kristus og de som tror på ham. I historien viser dette seg blant annet i kristendomsforfølgelse og forskjellige slags angrep på den kristne tro og lære. Åp 12. 9 ? 17, 1 Joh 2. 18 og 4. 1. Satans opprør har likevel ført til hans definitive fall. Bibelen forteller at Satan ble endelig beseiret ved Jesu død og oppstandelse.

Selv om Satan utøver stor makt i denne verden, og selv om det kan se ut til at han også vinner seier, er han altså likevel definitivt beseiret. Dette skal bli tydelig når Gud en gang avslutter historiens gang, kaster ham i ildsjøen, og ved det gjør evig slutt på hans gjerninger. Åp 20. 10. Inntil dette skjer, bruker Satan sin makt for å ødelegge forholdet mellom Gud og mennesker, og mennesker i mellom. Kampen mellom Gud og Satan kommer derfor til uttrykk, nettopp i historiens utvikling og gang.

Forskjellige oppfatninger om lidelsen og det ondes problem

De forskjellige måter å besvare spørsmålet om hvordan forholdet mellom Gud, lidelsen og det onde er å forstå, bygger som regel på en av to forskjellige oppfatninger om hva lidelse egentlig er. På den ene side finner man dem som tar utgangspunk i at lidelsen har en form for virkelig eksistens. På den annen side, dem som tar utgangspunkt i en såkalt negativ definisjon av lidelsen. Sistnevnte oppfatning hevder at lidelsen dypest sett ikke er virkelig, men at den er uttrykk for en mangel i den skapte virkelighet. Med andre ord; lidelse er der fordi skaperverket er begrenset eller endelig. Lidelsen skyldes en mangel i tilværelsen, eller skaperverkets ufullkommenhet og begrensning.

En logisk konsekvens av denne oppfatningen er at Gud ikke kan være opphav til det onde, mener noen. Begrunnelsen de gir for dette er meget enkel, nemlig at Gud ikke kan være opphav til det som ikke eksisterer. Et slikt resonnement er veldig forenklet, og i grunnen respektløst. Blant annet får man vanskeligheter med å forklare den form for lidelse som skyldes menneskers ondskap. En kan også komme i skade for å bagatellisere lidelse og ved det støte lidende mennesker. Selv om lidelsen ikke eksisterer som en såkalt "ting", er den likevel virkelig og kan føres tilbake på noe som er virkelig.

De som fastholder at lidelsen har en form for eksistens kommer ikke utenom å plassere Gud, både i forhold til det onde, og i forhold til lidelsen. Det er likevel ikke slik at Gud kan betraktes som det ondes direkte opphav. Han kan derimot betraktes som den person som tillater det onde, og som den person som i kraft av sin allmakt styrer lidelsen og det onde. Luther lærte at Gud kunne tillate det onde å utfolde seg, samtidig som han i sin allmakt også setter grenser for det.  Det onde kan derfor ikke nå lenger enn Gud vil.

Teodicéproblemet brukes av enkelte ateister for å begrunne at Gud ikke eksisterer. Det argumentet som da vanligvis trekkes frem, er at troen på en Gud som både er allmektig og god blir selvmotsigende, i møte med lidelsen i verden. Man hevder da at påstanden om at Gud er allmektig, utelukker påstanden om at han er god, og vise versa. På dette grunnlag konkluderes det så med at det er selvmotsigende å hevde at den allmektige og gode Gud eksisterer.

Det er god grunn til å protestere mot dette resonnementet. Det er i realiteten ikke logisk holdbart, særlig fordi det bygger på en feilaktig forståelse av hva en såkalt kontradiksjon, eller selvmotsigelse, er. En kontradiksjon har vi først når vi om den samme tingen sier at den både er og ikke er noe, både har og ikke har en egenskap. Vi kan for eksempel ikke si at Gud er både god og ikke god. Det blir selvmotsigende.

Den oppfatning at Gud er allmektig og god er altså ikke selvmotsigende i egentlig forstand. Her legges det nemlig ikke frem en påstand om Gud som deretter blir benektet. Det sies derimot to forskjellige ting om Gud, og på logisk grunnlag lar det seg ikke utelukke at begge påstander kan stå sammen og være riktige. Dessuten kan det, som flere har påpekt, hevdes at Gud kan ha en bestemt grunn til ikke å fjerne lidelsen og det onde fra verden (C. S. Lewis).  

 

 

Den lutherske tenkning om kirken bygger på læren om at troen skapes ved forkynnelsen av evangeliet (Rom 10. 17). Kirken er, i følge Luthersk tankegang, ikke en ytre organisasjon eller et hus, men de mennesker som har kommet til tro ved å ta imot evangeliets gave, slik denne gis i forkynnelsen og dåpen. Forkynnelsen og sakramentene alene betraktes dermed som konstituerende for kirken i følge luthersk teologi. Uten forkynnelsen og sakramenter (dåp og nattverd) kan ingen kristen kirke være til. Kirkens eksistens skyldes derfor ikke dens organisasjon eller dens metoder, men Guds ord som skaper troen i mennesker.

 

Skriftens klarhet, det allmenne prestedømme og Ordets tjeneste

Den lutherske lære om Skriften er også avgjørende for det lutherske kirkebegrep. Jeg tenker her på Luthers lære om at Skriften er klar, slik at den kan forstås og leses av alle mennesker. Med utgangspunkt i læren om Skriftens klarhet avviste Luther at Skriftens tolkning må avgjøres av de lærde, de geistlige, eller paven. Enhver troende kan forstå Skriften, komme til tro ved dens budskap, og dermed også være i stand til å vurdere og prøve de som er lærere og forkynnere i kirken, hevdet han. I Skriftet "Om menighetens læretukt og prestevalg" leser vi følgene uttaleles av Luther om denne saken:

 

 

"Biskoper, paver, de lærde og enhver har makt til å lære. Men det er fårene som skal bedømme om de lærer Kristi røst eller de fremmedes røst".

 

Denne konsekvens av det lutherske skriftprinsipp får avgjørende betydning for den lutherske forståelse av forholdet mellom lekfolket og de som kalles til å utøve ordets tjeneste i den kristne forsamling. Det er på denne bakgrunn vi må forstå utsagnet i Den augsburgske bekjennelse artikkel XIV, der det heter at "ngen bør lære eller forvalte sakramentene offentlig i kirken uten at han er rettelig kallet".

 

Luther lærte at alle kristne er prester for Gud, og at de derfor har alle fullmakter til tjeneste i kirken. Samtidig mente han at ordets tjeneste i forsamlingen måtte skje i ordnede forhold. Ordet trenger noen til å forkynne det, og sakramentene noen til å rekke det, skriver han. Til dette skal de troende kalle døpte menn som er skikket til en slik tjeneste. I følge luthersk tankegang er det altså menigheten som har retten til å kalle noen til tjeneste, og denne retten skal menigheten utøve i samsvar med Guds ord.

 

Ingen opphøyet embetsstand

Luther presiserte at de som får tildelt Ordets tjeneste ikke opphøyes til noen egen kirkelig stand. Han avviser dermed den katolske lære om embetsstandens betydning for kirkens eksistens.  I følge Katolsk lære er nemlig kirkens eksistens avhengig av at det finnes en egen stand av ordinerte tjenere, diakoner, prester og biskoper. Ordinasjonen betraktes som det sakrament som setter embetsbæreren i stand til å utføre sin tjeneste. Denne oppfatning ligger til grunn for den katolske lære om at kirken og lekfolket er avhengig av det kirkelige embetet, og ikke kan eksistere som kirke uten det. I skriftet Til den tyske Adel avviser Luther ordinasjonens sakrament, med følgende begrunnelse:

 

 

"Dette sakrament kjenner Kristi kirke ikke til. Det er oppfunnet av pavens kirke. Det savner nemlig ikke bare ethvert løfte om nåde hvor man ellers ville finne det, men er ikke engang omtalt i Det Nye Testamentet, ikke med en eneste stavelse".

 

 

I samme skrift skriver Luther også at det er menigheten som velger og innsetter de personer som skal forestå forkynnelse og sakramentsforvaltning i kirken:

 

 

"Prestevielsens sakrament har vært og er det herligeste verktøy til å befeste alle de uhyrlige misbruk som har oppstått og stadig oppstår i kirken: Ved det gikk det kristne brorsamfunn under, ved det ble hyrdene ulver, tjenerne tyranner, de geistlige mer enn de verdslige.

Hvis de nå ble tvunget til å innrømme at vi alle - så mange som er døpt. i samme grad er prester, hva vi jo virkelig også er, og at det 8presteembetet) bare er en tjeneste som med vår tilslutning er betrodd dem, så måtte de samtidig innse at de ikke har noen rett til å være herrer over oss bortsett fra den rett som vi selv frivillig vil gi dem?

De mennesker som vi kaller prester, er tjenere, valgt av oss. De skal utføre alt på våre vegne, og prestedømmet er ikke noe annet enn en tjenergjerning".

 

 

I luthersk tenkning er det altså slik at den tjenesten som enkeltpersoner skal utføre i kirken, gis av menigheten, ikke av biskopen eller paven. I de lutherske kirker får lekfolket dermed en autoritet som er fremmed for katolsk tenking. Lærere og forkynner skal prøves av de troende, og de som lærer galt skal man holde seg borte fra. Der vranglærerne utøver sin forkynnelse og lære er ikke kirken til stede, selv om både kirkehus og forsamling er der. Når evangeliet ikke forkynnes rett, kan nemlig ikke troen skapes. Da kan det ikke eksistere noen sann kirke eller troende mennesker.

 

Kirkens ytre kjennetegn

I mange reformerte kirkesamfunn er det vanlig å hevde at kirken må ha en bestemt organisasjon og orden. Kirken må ha fire embeter, hevdes det. Pastorer og lærere som er ordets tjenere, eldste som har ansvar for forvaltning av kirketukt, og diakoner som har med omsorg for syke og fattige. Først når disse embeter fungerer kan man i følge reformert tenkning tale om en fullverdig kirke.

 

De lutherske ender opp med to ytre kjennetegn på den sanne kirke. Den sanne kirke kjennetegnes av at den har en sann forkynnelse om Jesus Kristus og hans frelse, og en rett bruk av sakramentene. På dette punkt skiller lutherdommen seg også fra den reformerte teologi. I tillegg til forvaltningen av ord og sakrament, mener nemlig de reformerte at også forvaltningen av kirketukt hører med til kirkens nødvendige ytre kjennetegn.

 

Blant mennesker i denne verden står kirken frem som et fellesskap dit mennesker kan komme for å høre og ta imot Guds nåde. Alle kan komme, både troende og ikke troende. Men bare de troende hører med til kirken. De som ikke tror, kommer inn i kirken ved å høre og ta imot det budskapet om frelsen. Kirken har derfor også det kjennetegn at den arbeider for at mennesker som ikke har hørt evangeliets budskap skal få høre det. Dette skjer ved at mennesker innbys til kirken, og ved at kirkens medlemmer selv går ut for å forkynne budskapet om Jesus Kristus. Den sanne kirke kjennetegnes med andre ord ved at den driver misjonsvirksomhet.

 

 

 

 

Markus 6. 34.   

Da han steg i land, fikk han se mye folk. Han hadde inderlig medynk med dem, for de var som får uten hyrde. Og han begynte å lære dem meget (om mange ting). 

Vi møter Jesus midt i hans virksomhet. Leser vi teksten foran, ser vi at han nylig har tatt imot disiplene sine etter å ha sendt dem ut på et krevende oppdrag. De skulle gå ut i folket sitt to og to, og forkynne for sine tilhørere at de skulle omvende seg (Mark 6. 6 - 13). Til denne tjenesten hadde Jesus gitt dem makt så de kunne drive ut urene ånder. Samtidig hadde også noe annet skjedd. Døperen Johannes var halshugget av kong Herodes soldater. Så nå var det farlig å være Jesu disippel. Men dette hindret ikke Jesus fra å arbeide. Folk strømmet på for å høre ham og se ham.

Jesus mente likevel at det nå ble for mye for disiplene. Bli med meg til et øde sted og hvil dere litt, sier han til dem (Mark 6. 31). Da tok de båten, og de dro ut for å finne et slikt sted. Men folket fulgte etter, langs land. De var satt i bevegelse, de søkte Jesus, og lot seg ikke stoppe. De kom løpende etter ham fra alle byene til fots, leser vi. Så da Jesus og disiplene kom frem til den andre siden, fant de folket de forsøkte å komme bort fra der. De hadde sikkert håpet å få litt ro, men ettersom de nærmet seg land, så de at den store menneskemengden stod der og ventet på dem.  

Jeg vet ikke hvordan jeg selv hadde reagert dersom jeg hadde opplevd noe lignende. Kanskje hadde jeg tenkt at nå er jeg trøtt og sliten, så nå orker jeg ikke å møte folket lenger. Kanskje hadde jeg latt båten gå enda lenger bort, og latt vær å legge inn til land. Slik reagerer heldigvis ikke Jesus. Jesus hadde medynk med folket står det. Dette fikk ham til å ta seg av dem enda en gang. Jesus ville gi hjelp. "Da han steg i land, fikk han se mye folk. Han hadde inderlig medynk med dem, for de var som får uten hyrde", leser vi. 

Dette viser oss hvordan Jesus er. Det viser at han er forskjellig fra oss. Mennesker kan bli trette, men han holder ut. Jesus kan sette oss til side, nettopp fordi vi blir trette. Da erfarer vi at Jesus arbeider videre uten oss. Han arbeider ustanselig, og han viser aldri noen bort. Vi kan derfor komme til ham når det skal være. Vi kan komme i alle livets situasjoner, og med absolutt alt vi bærer på. Vi behøver ikke bevege ham til å ha medynk med oss. Han har kjærlighet til oss hele tiden. Jesus viste ikke folket bort, men han så deres nød.  

Hva slags nød var det Jesus så?
Selv om Jesus har omsorg for alle sider i livet vårt, ser han noe som ikke vi ser. Saken er nemlig at mennesker ikke er i stand til å se hva som er deres egentlige nød. Men Jesus ser det.  Hva var det han så i den flokken som møtte ham ved stranden? Jo han så de var som får uten hyrde.  Jødene hadde god greie på sauedrift. De visste godt hva sauer uten hyrde kunne utsettes for. Sauer er som mennesker. Bare de får noe å ete, og bare de opplever livet som konfliktløst, så slapper de helt av. Da synes de livet er helt greit. De bryr seg lite om Gud og om Jesus, fordi de har det så bra. De kjenner ingen nød og smerte.

Jesus ser likevel at de befinner seg i en nødssituasjon. Derfor har han medynk med dem. Hva består denne nøden i? Jeg vil prøve å svare på det ved å vise til noe som presten på det stedet jeg vokste opp pleide å si, han sa: Det er alvorlig å være menneske, det er alvorlig å være evighetsvandrer.  

Vi mennesker er på vei mot evigheten. Nettopp derfor trenger vi en hyrde. En som kan lede oss, ikke bare gjennom livet her på jorden, men også inn i evigheten. Vi skal jo ikke alltid være i denne verden. En gang skal vi krysse dødens grense, og komme over på den andre siden. Hvordan går det med deg da? Kjenner du ikke Jesus som din hyrde så sier Bibelen at da går det deg evig galt.  

Fler enn en har våknet opp en dag og innsett at nå må jeg få min sak i orden med Gud. Plutselig var evigheten kommet så nær. Og så ble det klart for dem: Jeg har ingen hyrde, ingen vokter, ingen som kan følge meg på veien inn i evigheten.  Jeg har ingen som kan redde meg fra dommen over mine synder.

Det var fremfor alt denne nøden Jesus så i det folket som møtte ham ved stranden. Folket var uten hyrder. Deres ledere kunne ikke føre dem på veien mot Himmelen. Ja, slik er det også i vårt eget land for tiden. De fleste synes de har det bra. Likevel - de lever i stor nød. De fleste uten å vite det. De er på vei mot evigheten uten Jesus. På vei mot fortapelse og undergang.

Hva gjorde Jesus?
Hvordan gikk Jesus frem for å imøtekomme den nøden han så?

Svaret overrasker oss kanskje. Det står at Jesus begynte å lære dem meget. Er dette den rette hjelp å gi til mennesker som er i nød og mangler en hyrde, vil mange spørre? Det står i fortsettelsen at Jesus også gav folkemengden mat. Likevel, den største nøden, den som var og er av åndelig karakter, den måtte avhjelpes på en annen måte. Den kunne bare avhjelpes ved Jesu lære.  

Det er ikke så lite forakt overfor læren i vår tid. Men ser vi etter, oppdager vi at Jesus nettopp drev på med å lære. Den største delen av virksomheten hans gikk nettopp ut på dette.  Det er selvsagt ikke mulig å nevne alt hva Jesus underviste her. Leser vi gjennom evangeliene ser vi at Jesus underviste om mange ting. I vår tid er det enkelte som tenker at Jesu undervisning først og fremst handlet om det å være disipler. Jesus var forbildet, og folkene skulle lære seg å følge i hans fotspor.

Det er noe sant i dette, men det er likevel ikke det sentrale i Jesu lære. Jesus la hovedvekten et annet sted.  Jesus så at folket var uten hyrde. Så underviste han dem om seg selv. Han forklarte dem at han var Guds Sønn som var kommet til verden for å frelse syndere. Nettopp ved å undervise stod Jesus frem som menneskenes hyrde. Gjennom sin undervisning søkte han mennesker, og ved den samme undervisning gav han dem frelsen.  

Jesus talte om seg selv. Jeg er den gode hyrde, sa han. Joh 10. 11 ? 13. Jesus er hyrden som søker den som er tapt, Jesus er hyrden som gir sitt liv for menneskene. Jesus vil ha deg. Han er den evige Gud som elsker deg.  Den evige Gud som har betalt for deg. Det gjorde han ved å ta på seg den dom og død du og jeg har fortjent på grunn av våre synder. Han er den gode hyrde som gav sitt liv - for deg.  


Lærens betydning
Vi trenger at Jesus gir oss det samme blikket på mennesker i vår samtid, som han selv hadde. Vi kan ikke møte mennesker til enhver tid, slik Jesus kunne. Vi blir slitne og trette, og vår kraft er begrenset. Likevel, vår oppgave er å undervise og lære om ham.  Det er ikke grader og akademiske meritter som skal være drivkraften. Drivkraften må være den nøden for folket som Jesus har.  

Er det noen nød blant mennesker i vår tid og i vårt land? Ja - sannelig. Mange barn som vokser opp får knapt nok høre om Jesus. Det er få som taler sant om ham, slik at mennesker kommer til tro på ham. Dette må vi ta alvorlig. Vi må gjøre noe for å gi undervisning om Jesus, både til barn og voksne.  Kunnskap om Jesus fører til tro på ham. Slik er det fordi selve innholdet i læren om Jesus har en kraft i seg.  Derfor skal vi være frimodige og tale om ham.

 

Men en av de tolv, Tomas, det er tvilling, var ikke sammen med dem da Jesus kom. De andre disiplene sa da til ham: Vi har sett Herren! Men han sa til dem: Dersom jeg ikke får se naglemerket i hendene hans og stikke fingeren min i naglegapet og legge hånden min i hans side, vil jeg ikke tro! Åtte dager deretter var disiplene hans igjen inne, og Tomas var med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han stod midt i blant dem og sa: Fred være med dere! Deretter sier han til Tomas: Rekk fingeren din hit, og se hendene mine. Og rekk hånden din hit, legg den i min side, og vær ikke vantro, men troende! Tomas svarte og sa til ham: Min Herre og min Gud! Jesus sier til ham: Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror?.

Johannes 20. 24 -  29.

 

Apostelen Tomas blir gjerne kalt tvileren. Grunnen til dette er at han ikke ville tro på de andre disiplene, da disse fortalte ham at de hadde sett den oppstandne Jesus Kristus. Etter Jesu død fryktet disiplene at de, i likhet med Jesus, skulle gripes og stilles for retten. Derfor gikk de under jorden. De skjulte seg, og oppholdt de seg bak stengte dører. Men mens de var der i skjul, kom den oppstandne Jesus. Han gikk gjennom de stengte dørene, og viste seg for dem. Da ble disiplene glade, leser vi i Johannes 20. 20. De så, og trodde at Jesus virkelig var oppstanden.

Men Tomas var altså ikke sammen med de andre disiplene da dette skjedde. Det kan tyde på at han ikke skjulte seg slik som de andre, eller det kan hende at han hadde valgt å skjule seg et annet sted. De som hadde sett Jesus oppsøkte ham i alle fall, og fortalte ham om det de hadde sett. Da skjedde noe uventet. Tomas ville ikke tro på det de fortalte. Jesus måtte derfor ta seg av Tomas på en bestemt måte, for at også han skulle tro at Jesus var oppstanden.

 

Tomas' tvil

Selv er jeg ikke sikker på om vi gjør rett i å karakterisere Tomas som den store tvileren blant disiplene. Jeg spør om vi med det helt får med poengene i den teksten vi har lest. Kanskje bør vi heller se nærmere på hva som kjennetegner  Tomas og hans tvil? Dette kan vi forstå bedre dersom vi forsøker å danne oss et bilde av Tomas, slik han omtales i Bibelen.

Vi møter Tomas bare noen få ganger i evangeliene. Enkelte steder nevnes bare navnet hans,sammen med andre. Det kan tyde på at han ikke var av de mest betydningsfulle disiplene. Han hadde i alle fall ingen fremskutt posisjon slik som for eksempel Peter og Johannes. Dermed blir Tomas representativ for de fleste av oss. Han er en av de mange.

Likevel, det sies noe også om Tomas, og dette viser noe av hans personlige særtrekk. I Johannes 11. 16 leser vi at han misforstod Jesus da denne skulle gå for å vekke opp den døde Lasarus. Tomas trodde tydeligvis at Jesus  ville begi seg ut i noe som ville føre ham inn i døden. La oss gå sammen med ham slik at vi kan dø sammen med ham, sa Tomas da. Dette viser at Tomas, i alle fall da, var villig til å følge Jesus, koste hva det koste ville.

Så møter vi Tomas igjen i Johannes 14. 5. Her taler Jesus om sin død . Jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere sier han til disiplene. Og igjen viser det seg at Tomas vil følge Jesus og leve nær ham. Men det Jesus sier gjør at han kommer i villrede. Vi vet ikke hvor du går hen. Hvordan kan vi da vite veien, spør han. Og Jesus svarer: Jeg er veien sannheten og livet, ingen kommer til Faderen uten ved meg. 

 

Jesu død og oppstandelse

Tomas ville altså leve nær Jesus, og følge ham selv i døden. Men så ble Jesus bletatt av myndighetenes representanter, og dømt til døden. Tomas flyktet som alle de andre disiplene. Jesus ble så drept ved romernes verste henrettelsesmetode. Han ble korsfestet, han døde, han ble tatt ned av korset, og begravd. Så, tre dager etter begravelsen, begynner det å gå rykter om at Jesus var stått opp fra de døde. Maria har sett ham, to disipler som var på vei til Emmaus har sett ham, og de andre disiplene som var samlet uten Tomas, fikk også se ham. Tomas selv, som gjerne ville følge Jesus, fikk ikke se. Han fikk bare høre de andre disiplene fortelle om hva de hadde sett.

Dette fylte Tomas med skepsis. Han ville ikke tro på det de andre fortalte. Det var ikke helt uvanlig at folk kunne fortelle at de hadde sette spøkelser eller at de hadde kontakt med de dødes ånder. Disiplene var fulle av sorg. De var i ubalanse, og kanskje var det bare fantasien og sorgen som spilte dem et puss? Tomas møter derfor de andres glede med dyp tvil og skepsis.

Er det virkelig Jesus de har møtt? Var det virkelig den Jesus Tomas kjente og ville følge? Se det tar ikke Tomas for gitt. Dette vil jeg ikke tro på før jeg selv møter Jesus sier han. Og - for ham var det ikke nok bare å møte den personen de andre hadde sett. Tomas ville være helt sikker. Hans skepsis krevde å kjenne på Jesus. Han måtte forsikre seg om at det var den riktige Jesus - han med naglemerker og sår i siden.

 

Noe tiltalende i Tomas tvil

Jeg må si at jeg faktisk synes det er noe tiltalende i Tomas tvil. Den er ikke bare negativ. Tomas vil være helt sikker på at det er den Jesus hans kjente og gikk sammen med som de andre hadde møtt. Noen annen ville han ikke tro på. Han ville med andre ord ikke la seg bedra av noen som gav seg ut for å være Jesus, uten å være det.

Jesus hadde jo selv sagt at det ville komme mange falske Messias-skikkelser, og han hadde advart sterkt mot å følge dem. Han hadde også advart mot dem som skulle komme og lære falskt om Jesus. Slike personer kom også, ikke så lenge etter oppstandelsen. Det begynte snart å gå rykter om at det var en annen enn Jesus som ble korsfestet, og at den virkelige Jesus dro til et annet sted. Flere fortellinger er utviklet gjennom årene.

Tomas hadde bare en ting som kunne identifisere Jesus for ham. Den Jesus han kjente var blitt korsfestet. Han hadde merker i hendene, føttene og i siden. Det siste såret var gått rett inn i hjertet. Det hadde tatt livet av Jesus, og var selve beviset på at han var død. Skal jeg virkelig tro at Jesus er oppstanden, må jeg få se naglemerkene, og såret i hans side, sa Tomas. Bare da kan jeg vite at nettopp han, som har vært død, er oppstanden.

 

Hvordan kan vi vite at vi har med den sanne Jesus å gjøre?

I vår tid er det stor uenighet om hvem Jesus var, og vi må spørre; hva slags Jesus tales det om? Er det Bibelens Jesus? Altså, han som ble korsfestet for våre synders skyld? Tales det om ham som stod opp fra de døde etter å ha blitt korsfestet og begravd? Det er bare han som er frelseren. 

Det sies mye om Jesus i vår tid som ikke er riktig. For at vi ikke skal bli ført på avveie, inn i en tro som ikke frelser, bør vi faktisk lære noe av disippelen Tomas. Vi må utstyre oss med en viss skepsis. I møte med forskjellig forkynnelse og lære må vi spørre: Hvilken plass får Jesu død og oppstandelse i det som forkynnes? Er dette selve hovedsaken og læres det rett om denne saken?

 

Jesus åpenbarer seg for Tomas

Etter at Tomas hadde snakket med de andre disiplene lot Jesus vente på seg. Det gikk åtte dager før han viste seg for disiplene igjen, og da var Tomas sammen med de andre. Da fikk Tomas oppleve det han ønsket.  Han fikk legge hånden sin i Jesu side, og han fikk kjenne på naglemerkene. Vær ikke vantro, men troende, sa Jesus til ham. Hva svarte Tomas da? Jo han kalte Jesus Herre og Gud. Dette sier mye om Tomas sin tro. Han kalt Jesus ved de rette navn, og dette viste at han forstod at han som døde på korset var mye mer enn et menneske. Han var og er Gud selv. La oss lære noe av Tomas også her. Det er ikke bare et menneske som er gitt i døden for syndene våre, det er Gud selv. 

 

Jesus ryddet tvilen og vantroen bort

Hva var galt med Tomas tro? Det er vanskelig å svare utfyllende på. Men det er tydelig at erfaring betydde mye for ham. Så kom Jesus til ham på en spesiell måte. Han fikk en stor opplevelse. Av dette kan vi lære at Jesus kan gi enkeltkristne spesielle opplevelser. Dette er ikke noe vi kan få Gud til å gjøre, ved hjelp av spesielle metoder. Dersom Gud vil gripe inn i våre liv på en spesiell måte, gjør han det gjerne når vi føler oss hjelpeløse, og lite forberedt på det. Med andre ord: Jesus kan gripe inn i våre liv på en spesiell måte når han ser at vi trenger det, og at det kan være til hjelp for oss. At Jesus møtte Tomas på en slik måte viser nettopp dette. Men, det var altså ikke fordi Tomas hadde så sterk tro at han fikk oppleve Jesus. Jesus grep inn fordi han ikke ville tro.

For mange betyr opplevelsene for mye. Vår tids kristelige aktiviteter, preges derfor av et jag etter opplevelser. Man tilbyr for eksempel kurser og metoder for å lære å ?høre Guds stemme?, eller man søker angivelige nye måter å erfare Gud på. Mye av dette er ubibelsk, og vi bør møte det med stor skepsis.

Den store faren med alt dette er at Bibelens tale om Jesus kommer helt i bakgrunnen. Noen tror tydeligvis at det ikke er mulig å være en god kristen uten å ha spesielle erfaringer. Jo flere opplevelser, jo bedre, synes de å tanke. Men her tar de grundig feil. Det går faktisk fint an å være en kristen uten å kunne vise til underlige opplevelser. Ja, de fleste lever som kristne et helt liv uten å kunne si at de har hatt bemerkelsesverdige opplevelser.

 

Forholdet til Ordet er avgjørende

Det som avgjør ditt forhold til Jesus og frelsen, er ditt forhold til Bibelens ord om Jesus. Ikke erfaringene. Derfor sier Jesus at det salige består i å tro Jesus uten å se ham. 1 Peter 1. 8. Som kristne bygger vi vår tro på det som står skrevet i Bibelen. Noe annet er ikke gitt oss egentlig.

Den Jesus Tomas møtte, hadde naglemerker og sår i siden. Hva vitner naglemerkene om, hva betyr de egentlig? Det kan bare Bibelen vise oss, og den forteller at det skjedde noe i selve Himmelen da Jesus døde. Da bar Jesus frem seg selv som et offer for våre synder. Da dette skjedde ble alt det som skiller oss fra Gud tatt bort. Våre synder ble slettet ut. Jesus betalte og gjorde opp for dem. Hebr. 7. 27.

Dette som skjedde i Himmelen da Jesus døde kan ikke noe menneske se. Vi kan bare tro det, og regne med det, ut fra det som er skrevet i Bibelen. Det er heller ikke bare vi som skal glede oss over naglemerkene. Vi skal ha klart for oss at Gud selv ser den oppstandne Jesus, og gleder seg over ham. Jesus Guds Sønn, står for  Gud Fader i Himmelen, med naglemerker og sår i siden. Overfor Gud vitner disse merkene om at Jesus har gjort opp for alle våre synder. Det finnes ingen grunn til anklage og dom mer. Gud er fornøyd, og frikjenner enhver som tror på Jesus som sin frelser.

 

 

 

Et spørsmål som diskuteres for ramme alvor i vår tid, er om kristne mennesker trenger Guds bud. Til dette vil noen svare nei. En vanlig begrunnelse er at de kristne automatisk vet hvordan de skal leve.

En slik oppfatning finner vi for eksempel hos Åge Åleskjær (i:Fullstendig frihet, 2. opl. 2004). I tilslutning til K. Hagin hevder han at det er tre forskjellige slags lover. Samvittighetens lov som gjelder for hedningene, jødenes lov som er identisk med moseloven, og Kristi lov som gjelder for kristne. Sistnevnte kaller Åleskjær også kjærlighetens lov. Det er en lov kristne mennesker følger av seg selv, mener han, - en lov som er lagt ned i den troende.

Prinsipielt er kristne mennesker derfor fri fra Moseloven mener Åleskjær. De trenger den ikke en gang som veileder i livet. Dette begrunner han med å hevde at Moseloven bare hadde gyldighet frem til Jesu oppstandelse, og derfor hører den gammeltestamentlige tid til. Hvordan han tenker om dette, kommer meget klart til uttrykk i et avsnitt i Fullstendig frihet, der han viser til Jesu samtale med den rike unge mannen som kom til Jesus og spurte hva han skulle gjøre for å arve evig liv (Lukas 10. 25ff). Åleskjær skriver følgende om dette:  "Når Jesus for eksempel sier til den rike unge mannen at man blir frelst ved å holde budene, var det fordi han talte dette til jøder i den gamle pakt. (...) I dag ville hans svar til den rike mannen vært helt annerledes"(Se Åleskjær: Fullstendig frihet, side 37 (2. opl. 2004).

Som vi kanskje husker, svarte Jesus at den unge mannen måtte oppfylle loven for å arve evig liv. Dette mener Åleskjær skyldes at han levde i en tid, og i et folk, der lovoppfyllelse faktisk var den nødvendige betingelse for å bli frelst. Etter Jesu oppstandelse er det imidlertid blitt annerledes, mener Åleskjær. Nye betingelser gjelder, mennesker blir frelst uten loven, og kan som troende også leve uten loven. Lovens tidsalder er med andre ord avløst av en ny tiD

Saken er imidlertid at dette må forstås på en helt annen måte. Bibelen viser nemlig at Gud frelste mennesker uten loven, ikke bare før Jesu oppstandelse, men lenge får Guds Sønn ble menneske. I Romerbrevet 4, leser vi således at Abraham, jødenes stamfar ble frelst ved tro uten gjerninger. Slik var forholdet også for den rike unge mannen. Problemet var at Jesus ikke kunne tilby ham tilgivelse for synd. Den rike unge mannen var nemlig ikke åpen og mottagelig for det, da han møtte Jesus.Grunnen var at han stolte på seg selv, og sin egen evne til å fortjene Guds nåde. Den tillit han hadde til seg selv, måtte derfor først brytes ned. Det kunne bare skje ved at han fikk møte lovens absolutte og strengeste krav. Slik møter Jesus alle mennesker som stoler på at de kan bli Guds barn ved egen hjelp. Hensikten med det er at de skal erfare at de ikke kan bli slik Guds lov krever, at de skal bekjenne dette for Jesus og ta imot frelsen som en gave.

Lov og evangelium

Det forhold mellom loven og budskapet om Jesus og hans frelse som vi her har skissert, kaller vi læren om lov og evangelium. Loven er de ord i Guds åpenbaring som stiller krav og betingelser til oss, alle de ord som viser oss at vi ikke kan bli slik Gud krever. Evangeliet er budskapet om at Jesus har oppfylt lovens krav i stedet for oss. Det er videre budskapet som forteller oss at Gud tilgir oss våre synder for Jesus skyld. Loven og evangeliets budskap gjelder derfor både i den gamle og den nye pakts tid. Dette er imidlertid noe Åleskjær avviser. I boken vi siterte fra ovenfor, skriver han derfor følgende:

" ... det verste er forestillingen om "lov og evangelium". Det har skapt et helt annet budskap enn det Jesu og de første kristne fokuserte på. De forkynte Kristus ... " (Ibid  240).

Vi trenger en ny reformasjon der loven kuttes helt ut i forkynnelsen hevder Åleskjær videre. Hva skal vi så svare til dette?  Jo vi svarer følgende: De som tror på Jesus, er fri fra loven i den betydning at de ikke skal bli frelst på grunn av loven. De skal ikke dømmes av den. Vi har likevel bruk for Guds lov som såkalt formaning. Formaninger er nemlig Guds lov anvendt som veiledning for kristne mennesker. Ved formaningene viser Gud hvordan han vil at vi skal leve som kristne. Forutsetningen for formaningene er at mennesker som er kristne har en trang til å leve i samsvar med Guds vilje, at de er født på ny, og derfor elsker Guds lov.

Noen hevder, som påvist ovenfor, at kristne ikke trenger å høre loven. Vi har den i oss selv sies det. Et visst sannhetsmoment er det i dette. Samtidig viser det seg at kristne mennesker likevel ikke er i stand til å finne den rette vei bestandig. Det kan oppstå situasjoner i vårt kristenliv der vi ikke vet hvordan vi skal forholde oss, og i slike situasjoner er det særlig viktig å være klar over at formaningene i Bibelen er gitt oss til hjelp.

Skal du vite hva Guds vilje er, så lær deg derfor budene. Budene taler for eksempel om forholdet mellom barn og foreldre, den gjensidige respekt mellom ektefeller, om min nestes liv og eiendom. I Bibelen er det ikke først og fremst mine rettigheter, men mine plikter overfor andre som det fokuseres på. Det merkelige er likevel at loven, eller budene, ikke har kraft til å skape et nytt liv i den som tror. Det som skaper det nye livet i oss er evangeliets budskap. En kristen trenger derfor evangeliet om syndenes forlatelse for å få kraft og styrke til å leve som en kristen.

DEBATTEN OM FORSONINGEN

 

Evangeliske kristne anser læren om at Jesus Kristus led en stedfortredende død for syndere, som ufravikelig. Dette har kommet til uttrykk ved forskjellige anledninger når evangeliske kirkesamfunn har samlet seg om hva de mener er det helt grunnleggende i den kristne tro. Da den såkalte Evangeliske Allianse ble opprettet i Storbritannia i 1846, ble det for eksempel utarbeidet et felles trosdokument som alle måtte forplikte seg på. Av dette dokumentet fremgår det klart og tydelig at læren om Jesus stedfortredende død er en nødvendig og ufravikelig forutsetning for evangelisk fellesskap.

 

Dette dokumentet ble reformulert i 1970. Det man tror om Jesu død på korset ble da presisert: Jesus døde i vårt sted, og betalte prisen for synd og ondskap, og med det forsonet han oss med Gud, heter det i dokumentet. Tilsvarende formuleringer kommer til uttrykk i et dokument som er forpliktende for arbeidet ved det evangeliske teologiske seminaret i London, London School of Theology.

 

Læren om Jesu stedfortredende død på korset, har vært en så selvfølgelig forutsetning for evangeliske kristne at man gjennom årene knapt har diskutert saken. I løpet av de siste ti årene har det imidlertid vært bevegelse på dette punktet, innen kirkesamfunn og bevegelser som definerer seg inn under den evangelikale bevegelse. Dette gjelder for eksempel den såkalte emergent(ing) church bevegelsen.

 

Brian Mc Laren, en av den nevnte bevegelsens ytterliggående representanter, stiller kritiske spørsmål, nettopp til den evangeliske lære omforsoningen. I sin bok The Story We Find Ouerselves In (2003), spør han hvorfor man tror at Jesu død på korset er et stedfortredende oppgjør for menneskenes synder. Dersom Gud vil tilgi, hvorfor gjør han det da ikke uten videre, og - hvordan gjør straffen av en uskyldig person saken bedre? "How does punishing an innocent person make things better? That just sounds like one more injustice in the cosmic equation. It sounds like divine child abuse...". Dette står å lese på side 80 -81 i nevnte bok.

 

I 2004 ble den evangeliske bevegelse i England tvunget til å ta læren om forsoningen opp til grundig debatt og vurdering. Foranledningen var at Steve Chalke og Allan Mann, begge fremtredende teologer innen bevegelsen, gav ut en bok som het The lost message of Messiah. Boken ble gitt ut i desember 2003. Også i denne boken rettes en meget sterk kritikk mot den evangeliske læren om Jesu stedfortredende død på korset.

 

Hensikten med boken var likevel ikke å kritisere læren om forsoningen, hevdet forfatterne. Det man ønsket var å vise potensialet i Jesu budskap om Guds kongedømme. Dette herredømme er nærværende i Jesus Kristus, og bryter inn som et fredsrike i verden gjennom hans budskap, hevdet de. I kapittel 10 fornektes imidlertid Jesu stedfortredende straffelidelse. I likhet med den feministiske teologen Rita Nakishima Brock, karakteriserer man her læren om Jesu forsoning som en slags Cosmic Child Abuse. Denne læren gjør Gud til en tyrann i stedet for en elskende Far, hevdes det.

 

Chalke og Manns bok fikk stor utbredelse, og førte til en debatt som varte i flere år. For å formidle mellom de stridende parter, og få synene lagt på bordet, arrangerte Den evangeliske allianse og London School of Theology et symposium i 2005, som senere er kalt London symposiet. Her ble Chalke og Manns synspunkter imøtegått og drøftet. 200 deltagere var med. Symposiet resulterte i en bok, med artikler fra forskjellige fremtredende teologer om forsoningen. Steve Chalkes synspunkter er plassert først i boken, deretter kommer de andre artiklene.

 

Hensikten med symposiet var ikke å gjennomføre en læreprosess mot Chalke og Mann, er det sagt i ettertid. Man fulgte en mangeårig symposie-tradisjon som gav rom for bred debatt om sentrale tros spørsmål. Likevel, på grunn av Chalkes synspunkter, og hans angrep på forsoningslæren, måtte også hans forhold til Den Evangeliske Allianse vurderes.

 

Fra 2004 av har man tatt til motmæle. Chalke har blitt anklaget for å fremme et galt syn på Gud, på Jesus og på menneske. Hans kritikk av forsoningslæren anses således for å være noe som rammer all evangelisk teologi. Denne kritikken slutter jeg meg til, og jeg vil gjerne føye noe til.

 

Debatten om forsoningen har pågått  i evangelikale kretser frem til nylig, men her i Norge har vi ikke vært mye berørt av den. Dette får vi være glade for. Samtidig må vi ha i tankene at lkritikk av  den bibelske frelseslære gjøres gjeldende også her på Berget, om ikke fullt så høylydt.

 

Fornektele av Jesu stedfortredende straffelidelse er en fornektelse av hva Gud har gjort for å frelse oss. Når dette propaganderes, hindres mennesker fra å komme til tro på Jesus. Det hindrer med andre ord at mennesker blir frelst.

 

Dokumentene fra London Symposiet 2004, er samlet i en bok som heter The Atonement debate (Zondervan).

 

 

 

 

Vi kan ikke forstå Bibelen rett uten at Jesus hjelper oss. Han må lukke den opp for oss. Lukas 24. 26 - 27. Hvordan går så Jesus frem, når han åpner Bibelen for oss? Vi kan svare på dette ved å stille et annet spørsmål. Vi kan spørre hvordan Gud går frem når han vil gjøre et menneske til en kristen. Det skjer ved at Gud griper inn i et menneskes liv og lar det møte sitt ord.

Det underlige er at det mennesket som berøres av Guds ord, opplever at det i første omgang føres inn i et slags åndelig mørke. En tenker at en vil søke Gud, men føler at en i stedet beveger seg bort fra ham. Når en leser Bibelen opplever man et stadig større misforhold mellom det en selv er, eller forsøker å være, og det Bibelen sier at en skal være. En lykkes ikke med å bli en kristen, og man føler seg mer og mer maktesløs. Men så skjer det noe nytt. En dag lar Gud deg se Jesus i Bibelen, og da får du et helt nytt lys, både over hva det vil si å være kristen, og over alt det Bibelen lærer.

For flere år siden snakket jeg med en person om dette i en åpen samtale. Vedkommende fortalte at hun hadde forsøkt å leve som kristen, uten å ha forstått evangeliets budskap. Det hadde ikke gått opp for henne at Jesus hadde gjort alt det som trengtes for at hun kunne kalle seg et Guds barn. Det som betydde noe for henne, var alt hva hun selv skulle gjøre og være. Men så gikk evangeliet opp for henne. Hun fikk se hva Bibelen sier om Jesus.

Da gikk lyset opp for henne, og hun ble fylt med frihet og glede. Hun så at Jesus hadde gjort opp for alle hennes synder ved sin død og oppstandelse. Han hadde lidd under Guds vrede og dom for at hun skulle gå fri.

Da hun på denne måten hadde sett hva frelsen innebar, hadde hun også fått den rette forutsetningen for å forstå Skriften. Nå kunne hun forstå den i lys av frelsen og nåden. Hva dette innebærer skal vi se nærmere på i det følgende. Vi skal da se nærmere på hva Martin Luther lærer om denne saken.

 

Å forstå Skriften i nådens lys

Luther skriver, blant annet i sin bok om Den trellbundne vilje, om hvordan vi skal forstå Skriften. Den kan bare forstås rett, dersom den forstås i nådens lys, hevder han.  At Skriften forstås i nådens lys, betyr at alt som den lærer ses i forhold til læren om at Gud gir oss nåde og frelse for Jesu skyld. Det fører til at de forskjellige saker Bibelen taler om, får sin rette mening.

Det Bibelen lærer om forskjellige saker står aldri i motsetning til lærer om at vi frelses ved syndsforlatelsen alene. Skal vi være tro mot Bibelen, kan vi derfor ikke hevde oppfatninger om mennesket, dåpen, nattverden, gode gjerninger, Den Hellige Ånd, - eller andre saker, som kommer i et motsetningsforhold til læren om selve frelsen.. Det Bibelen lærer om Jesu frelse, må være det overordnede og styrende prinsipp i all teologi. Dette prinsippet skaper den helhetlige forståelse av den kristne tro, som er spesielt for den lutherske teologi.

Av og til argumenteres det for at lutheranere bør lære av andre kirkesamfunn og inkludere deres synspunkter på forskjellige saker i sin egen teologi. Ikke minst hører vi en slik argumentasjon når det gjelder helliggjørelseslæren. Den lutherske teologi legger for lite vekt på helliggjørelsen, blir det sagt. De har ingen lære om hvordan man kan oppnå seier over synden, eller hvordan man kan bli fylt med Ånden.

Overfor slike påstander må vi svare at også lutherdommen har en lære om helliggjørelsen. Men denne læren bygger på evangeliet. Vi tror nemlig at Jesus, ved sin død og oppstandelse, ikke bare har fortjent frelsen for oss. Han har også gjort det som skal til for at Gud kan skape et nytt liv i oss. Det nye livet er en frukt av nåden. Det skapes i det øyeblikk et menneske kommer til tro på Jesus, og kan bare vokse frem når vi som kristne stiller oss inn under nåden (Rom 6. 11).

Dette betyr ikke at budene avvises eller forties, poenget er at budene bare kan oppfylles rett av den som har et takknemlig hjerte overfor Gud, fordi han eller hun er frelst. Dette er de som lever i troen på Jesus, og bare kan gjøre troens gjerninger. Troens gjerninger er nemlig handlinger som et menneske gjør som følge av at det lever i frelsen.

I troens øyeblikk får vi også Den Hellige Ånd, uten at vi har prestert noe for det. Når jeg som lutheraner møter noen som sier at jeg kan få mer av Den Hellige Ånd, ved å foreta forskjellige åndelige øvelser, åpne meg mer, overgi meg mer osv, så svarer jeg at denne læren strider imot nådens prinsipp. I følge dette prinsippet gir nemlig Gud meg sine gaver, uten at jeg presterer noe. Jeg kan bare ta imot, med troens tomme hånd, og dette gjelder også Den Hellige Ånds gave.

Forutsetningen for at man kan holde fast ved en slik forståelse er at Jesus Kristus Guds Sønn, lar oss se inn i evangeliet, og ved det setter oss i stand til å forstå Skriftens lære om de mange ting i lys av nåden. Den rette forståelse av de mange ting i den kristne tro, er derfor alltid den som er i harmoni med nådens budskap.

Johannes 6. 1 - 15


I begynnelsen av Johannes 6 kapittel fortelles det om hvordan Jesus mettet fem tusen mennesker med fem brød og to fisker (1 - 13). Dette vakte veldig oppmerksomhet. Folk begynte å følge etter Jesus på grunn av de under han gjorde. I tillegg begynte de å spørre hvem Jesus egentlig var. Flere mente at han var den store profeten som skulle komme, altså Messias. Det førte til at de ble opptatt av hva slags nytte de kunne ha av ham. De ville ta ham med makt, og gjøre ham til konge, leser vi i vers 14 - 15.

Hvorfor ville de gjøre Jesus til konge ved å bruke makt? Jeg tror det må bety at de ville gjøre ham til en konge som de selv hadde den egenlige makten over. Dersom det er tilfelle, lignet disse menneskene på noen som søker Jesus også i vår tid. Mange sier de vil ha Jesus til konge i sine liv, men i realiteten vil de selv bestemme hvordan Jesus skal være, og hva han skal gjøre.

Hvorfor er det slik?

Svaret er enkelt. Man søker ikke Jesus i Bibelen, men danner seg en oppfatning av ham med utgangspunkt i egne forventninger. På Jesu tid forventet mange at Jesus skulle løse de politiske og sosiale problemene som Israel led under. Man forventet med andre ord en politisk Messias. En Messias som kunne etablere "Guds rike" som en sosiopolitisk størrelse på jorden. Lignende forventninger har mange også i dag.

Men en slik Messias ville ikke Jesus være. Han trakk seg derfor tilbake fra folkemengden. Da han traff dem igjen, begynte han å tale til dem for å forklare hvorfor han var kommet og hva han ville gi til menneskene.

Da tok Jesus utgangspunkt i det jødiske folks Hellige Skrifter, altså den boken vi kaller Det gamle testamentet. Han forklarte at disse skriftene består av profetier og forutsigelser som Jesus var kommet for å oppfylle. Med dette utgangspunktet forklarte han også meningen med sine mange undergjerninger. Underne er tegn. De peker utover seg selv, og meningen med dem kan vi bare forstå i lys av De hellige skriftene.

Brødunderet hadde en ganske bestemt betydning. Messias skulle gi folket brød fra Himmelen, slik Moses i sin tid gav Israels barn manna da de var på vandring i ørkenen, etter befrielsen fra fangenskapet i Egypt (2. Mos. 16. 4ff). Brødunderet var derfor en foregripende oppfyllelse av denne profetien. Jesus ville nemlig gi folket mer enn brød. Han ville gi dem seg selv.

Brødunderet peker derfor frem mot det Jesus gjorde da han gav seg selv som et sonoffer for alle menneskers synder. "Jeg er det levende brødet som kommer ned fra Himmelen", sier Jesus (Joh 6. 51). Enhver kan motta dette brødet ved å ta imot Jesus som sin frelser  - og - likesom de fem brød og de to fisker var nok til å mette fem tusen i ødemarken, er Jesu frelse så stor at det er nok til alle som tar imot den.

Dette forstod ikke folket. De så ikke tegnet, sier Jesus. Grunnen til det var altså at de ikke så underet Jesus gjorde i lys av Skriftens tale om ham. Jesus er uløselig knyttet til Bibelen, og uten Bibelen kan vi verken lære ham å kjenne, eller ha noe personlig forhold til ham.