Arne Helge Teigen

Kristne har mistet troen på synden - hvorfor lærer de likevel at Jesus døde for våre synder?

Spørsmålet reises i Aftenpostens A-magasin rett før påske. Flere kristendomseksperter intervjues for å forklare. En hevder at kristne ikke lenger tror på læren om arvesynden. Andre mener at kristne toner ned læren om synden for å selge sitt budskap. Begge svar er sanne er jeg redd. Spørsmålet som reises i A-magasinet trenger seg derfor på: Hva blir da poenget med å si at Jesus døde for våre synder? Ja ? hvorfor tale om synd overhode?

Vi finner svar i Johannes 16. 8 - 9. Her underviser Jesus sine disipler, og sier at Den Hellige Ånds oppgave nettopp er å overbevise mennesker om deres synd. Hensikten med dette er at de skal tro på Jesus. I følge Jesus, hører altså syndsbekjennelse og tro sammen. Dermed bekrefter Bibelen det som A-magasinet påpeker. Uten at mennesker overbevises om synd, blir det meningsløst for dem å tro at Jesus døde for deres synder. I Bibelen settes Guds kjærlighet og synden i kontrast. Vi kan derfor ikke forstå Guds kjærlighet, uten å se den i forhold til synden. Når Bibelen viser oss hva Guds kjærligheten består i, viser den derfor til hva Gud har gjort med vår synd. "Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere", skriver Paulus i Rom 5. 8.

Det tales mye om menneskets verdi for tiden. Mye mer enn om synden, er jeg redd. Og la meg si det også jeg. Du som leser dette, er uendelig mye verdt for Gud. Men ? fordi synden har gjennomtrengt deg, er du likevel evig atskilt fra ham. Ditt eneste håp er at Gud elsker deg, at han har satt en uendelig pris på deg, og derfor tatt bort synden som skiller deg fra ham. For Gud er du så mye verdt at Jesus, Guds Sønn og Gud selv, betalte med sitt liv for deg.

Gud vil møte deg med kjærlighet. Hva denne kjærligheten dypest sett består i forstår du først når du møter ham som den synder du er. I sin kjærlighet innbyr Gud deg til seg, i sin kjærlighet sier han til deg at han selv har betalt og gjort opp for deg, og i kraft av sin store kjærlighet tilgir han deg alle dine synder. Guds kjærlighet gjør at du ikke trenger å utgi deg for noe annet enn hva du er når du kommer til ham. Hver dag møter han din synd med nåde. Ved dette lar han deg ikke bare forstå hans kjærlighet. Du får oppleve den.

En undersøkelse i Vårt Land (13. 3) har vist at tre av fire prester og pastorer mener at skapelsesberetningen er billedlig. Fortellingene om syndefloden og profeten Jonas kan vi betrakte som diktning sies det. At man tenker slik, har ikke har betydning for troen. Professor Henrik Syse går enda lenger. I VL (14. 3) uttaler han at det er skadelig for troen å presentere Det gamle testamentets historiefortellinger som sanne beretninger. På sikt fører det til at mennesker velger bort den kristne tro, forklarer han.

Dermed blir det ikke bare foretatt en frikobling mellom Bibelens historiefortelling og troen. Det opprettes et motsetningsforhold mellom troen og Bibelen. Fortellinger som Bibelen oppfordrer oss til å tro på bør man ikke anerkjenne som sanne. Man trenger med andre ord ikke tro at det man tror på er sant. Saken er imidlertid at de aktuelle fortellingenes sannhetsgehalt er avgjørende, både for vår forståelse av frelsen, og vår tro på den. Jeg vil utdype dette i det følgende.

Jesus selv viser for eksempel at det en vesentlig likhet mellom fortellingen om profeten Jonas og fortellingene om hans egen død og oppstandelse(Matteus 12. 40). Liksom Jonas virkelig var "tre dager og tre netter i storfiskens buk", skulle Jesus Kristus virkelig være "tre dager og tre netter i jordens hjerte". Det vesentlige sammenligningspunktet her, er altså at Jesus virkelig skulle dø og virkelig stå opp fra de døde, liksom Jonas virkelig var i fiskens buk og ble spydd ut igjen.

I Det nye testamentet anvendes andre fortellinger fra Det gamle testamentet på lignende måte. Nok en gang gjelder det fortellinger som man nå vil avskrive som historisk troverdige. Det henvises for eksempel til syndefloden i Hebreerbrevet 11. 7. Et viktig poeng også her, er at fortellingen forutsettes som sann. I tro bygde Noa en ark til frelse. Noa handlet med andre ord i troen på at dommen som Gud hadde varslet, virkelig skulle komme.

I Matteus 24. 1ff henviser Jesus nettopp til denne fortellingen, og han sammenligner den med det som skal skje ved hans egen gjenkomst. Poenget er at frelsen og den siste avgjørende dom virkelig skal skje. Dersom man ikke tror at syndefloden virkelig skjedde, hvordan kan man da tro at Guds dom i fremtiden virkelig skal skje? Man kan selvsagt velge å tro det siste, og avvise det første. Men da undergraver man Bibelens argumentasjon for at dommen virkelig kommer.

Et annet forhold må også nevnes. Den bibelske frelseslære bygger på at syndefallet var historisk, og skjedde ved det første menneske Adam. Adam omtales derfor som det negative forbilde på Jesus Kristus, og det gjennomføres en sammenligning mellom Adam og Kristus, som handler om noe som er virkelig og sant (1. Kor 15. 22). Like sant som det er at menneskeheten falt i Adam, får den enkelte oppreisning og frelse ved troen på Jesus Kristus, han som kalles den andre Adam.

Bibelen oppfordrer til å søke bekreftelse for vår tro, nettopp i de historiske fortellingene som man nå så frimodig avviser. Å holde fast ved Bibelens lære om underfulle hendelser i historien, hjelper oss også til å tro på det Bibelen forteller om viktige begivenheter som vi ikke kan se. I Hebreerbrevet 9. 11 - 12. leser vi at Jesus, Guds evige Sønn, bar seg selv frem for Gud Fader som et lyteløst offer for våre synder. I sin død gikk Jesus med andre ord inn i Guds Himmel, altså, den virkelighet vi ikke kan se. Her gjorde han noe som er høyst reelt. Han bar seg selv frem som offer for våre synder. På hvilket grunnlag kan jeg tro slikt som dette?

Jeg ser bare en mulighet.  Jeg tror det fordi jeg tror på Jesus Kristus, og fordi han lærer meg å anerkjenne Bibelen som Guds ord til meg. Jesus selv påpeker at det er en sammenheng mellom det han sier om jordiske og historiske forhold, og troen på de sannheter som vi ikke kan se. "Når jeg har talt til dere om de jordiske ting, og dere ikke tror, hvordan kan dere da tro dersom jeg taler til dere om de himmelske"? Det gamle testamentets fortellinger er gitt for å styrke troen, og gi troen større forståelse av frelsen.

Det sies av og til at kirken er usynlig. 

De som sier det, tenker nok først og fremst på at bare Jesus vet hvem som har en levende tro på ham. Vi kan ikke sette oss til doms over andre. Ingen kan med sikkerhet si hvem som virkelig er frelst, og hvem som ikke er det.

Kirken - Guds folk - er derfor usynlig.

Et stykke på vei er jeg enig. Samtidig er det noe i meg som protesterer. Jeg spør: 

Er kirken virkelig usynlig? 

Tror jeg på en hellig alminnelig usynlig og lydløs kirke?

Er jeg selv en helt usynlig kristen?

I tilfelle lever jeg i et selvbedrag. En kirke som ikke på noen måte er synlig, eksisterer ikke.

I gitte situasjoner tvinges Guds folk til å være synlig. For tiden befinner vi oss midt i en slik situasjon. Staten krever at kristne fastleger bryter med sin samvittighet og henviser til abort, når noen krever det. Legene må gjøre sin plikt, sies det. Ved at dette kravet stilles, blir kirken synlig. Noen står nemlig frem og sier at de vil følge sin kristne overbevisning, fremfor et statlig påbud.

Guds folks synlighet tvinger seg frem overalt, der troen på Jesus Kristus tar makten over menneskers samvittighet. Det fører ikke alltid til dramatikk, eller til altfor krevende situasjoner. Kristne menneskers liv blir på vesentlige punkter annerledes, ganske enkelt fordi de er forpliktet på Bibelens lære om hva som er rett og galt. De kan ikke følge med når samfunnet og flertallet avskaffer det Guds ord sier er rett.

Den sanne kirke er ikke usynlig. Den er heller ikke taus. Den er kalt til å vitne om sin Herre og frelser, Jesus Kristus. Ved ordet som vitnes, kommer mennesker til tro, de blir frelst, og føres over fra døden til livet. Sammen med gjerningene er vitnesbyrdet om Jesu frelse og nåde, det som gjør kirken tydelig i verden. Høres ikke vitnesbyrdet må vi si; der er ingen kirke.

Troen på Jesus og de gode gjerninger kan ikke løses fra hverandre. Tro er tillit. Som sådan gir den seg uttrykk i at jeg stoler på at Jesus har frelst akkurat meg, og sonet for mine personlige synder. Men -  troen forholder seg til mer enn frelsen. Troen er også tillit til Jesus som veileder i livet. Ved troen forstår jeg at Guds bud er gode for menneskelivet. Fordi jeg har tillit til Jesus, har jeg derfor også tillit til at de ti bud er en veiledning til beste for meg.

Guds folk skal bli synlige i verden nettopp ved troens gjerninger. Gjerninger som vitner om tillit til Jesus, både som frelser og veileder for livet.

Mange kristne sliter fordi de ikke føler seg sikre på at de virkelig er Guds barn. De har ikke det vi kaller frelsesvisshet. Disse trenger hjelp til å forstå hva det vil si å være frelst, og de trenger hjelp til å se at Jesus har gjort alt det som er nødvendig, nettopp for å frelse dem. Da kommer også frelsesvissheten.

La meg si det med en gang: Din frelse er ikke avhengig, verken av dine følelser eller av hva du utretter som kristen. Det eneste som gjelder, er det Jesus, Guds Sønn, allerede har gjort for å frelse nettopp deg.Bibelen lærer at Gud la alle våre synder på Jesus, og at han har gjort helt og fullt opp for dem, ved sin død og oppstandelse. Du skal ikke gjøre noe for å bli frelst. Jesus har gjort alt. Skal du få visshet om at akkurat du er frelst, er det helt avgjørende at du tar dette til deg. Du blir ikke sikker ved følelser eller opplevelser. Du får heller ikke visshet ved å vurdere dine prestasjoner som kristen. Vissheten kommer bare ved at din oppmerksomhet festes på det som Gud har sagt i sitt ord om hva Jesu allerede har gjort for å frelse deg. Du tror kanskje at jeg med dette gir deg et råd som jeg selv har funnet på. Men da tar du feil. Det rådet jeg her gir kommer fra Bibelen selv. Du finner det i 1 Joh 5. 11 ? 13, der du kan lese følgende:

Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet. Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn.

Når frelsesvissheten kommer, blir det ofte slik at det man før holdt frem for seg som gode grunner for å mene at en ikke kunne være kristen, i stedet tjener som gode grunner til å tro at en virkelig er frelst. Vissheten kommer fordi du oppdager at det er samsvar mellom det du kan si om seg selv, og det Bibelen sier om Jesus. Et troende menneske har ikke noe annet å si om seg selv enn at han er en synder som trenger Guds nåde. Bibelen sier på sin side at frelsen nettopp er for syndere. Ditt vitnesbyrd om det selv passer sammen med det Bibelen sier om Jesus. Dette er uttrykt i Bibelen selv på følgende måte: Ånden selv vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn. Rom 8. 16.

Etter sin oppstandelse befalte Jesus sine disipler å forkynne Guds ord for alle folkeslag. Mat 28. 16 - 20. Dette viser at Guds vil at mennesker over hele jorden skal få anledning til å høre budskapet om Jesu frelse, og komme til tro.

Det er derfor naturlig for kristne mennesker å arbeide for misjon, sende ut misjonærer og sørge for at disse får underhold. Dette er en nødvendig konsekvens, både av evangeliets budskap og troen på dette budskapet. Misjon er noe vi engasjerer oss i som følge av at vi tror på Jesus. Det er en gjerning Jesus har pålagt oss å gjøre.

Misjonsarbeidet vokser derfor frem som en følge av at mennesker får høre evangeliets budskap, og kommer til tro på det. I det øyeblikket troen oppstår, legges evangeliets budskap ned i menneskets hjerte og bevissthet. Det fører til at evangeliet blir en ny drivkraft i menneskets liv, slik at det troende menneske vitner for andre om Jesus Kristus. Apostelen Paulus skriver om dette i 2 Kor 5. 19:

Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen. Så er vi da sendebud i Kristi sted.

På denne bakgrunn forstår vi at misjon først og fremst er å forkynne, lære og døpe, slik at mennesker får del i Jesu Kristi frelse. Misjon må derfor ikke forveksles med politisk virksomhet, eller utgis for å være politisk virksomhet.

Dette betyr selvsagt ikke at forskjellig form for hjelpearbeid skal være utelukket fra misjonens tjeneste. Det å hjelpe mennesker i sykdom og nød er nemlig også en gjerning som kristne mennesker er kalt til.

Forskjellige former for hjelpearbeid kan likevel ikke kalles misjon dersom den skjer uten at det vitnes om Jesus Kristus. Fordi kirken bare blir til ved Ordet og sakramentene, kan man bare tale om misjon der Ordet forkynnes og kommer sammen med hjelpevirksomheten. Bare ved Ordet kan mennesker som ikke kjenner evangeliet, høre, komme til tro og bli frelst.

I 1 Kor 12. 4 - 11 og i Rom 12. 3 - 8, finner vi en oppregning av forskjellige slags nådegaver. Det tales om "kunnskaps" og "visdoms tale", om nådegaver til å hjelpe, til å helbrede, til å gjøre kraftige gjerninger, til å tale i tunger, og til å prøve åndene. Enkelte av disse nådegavene vil jeg komme tilbake til. Her skal vi se nærmere på hvordan nådegavene vokser frem i en kristen forsamling, og litt om hva som er hensikten med dem. Disse to sakene må nemlig forstås i forhold til hverandre.

Bibelen lærer at alle nådegaver har det samme formål. For det første skal de tjene til at mennesker blir frelst. For det andre til at de troende føyes sammen som lemmer på et "legeme", der Kristus er "hode". De troende har altså forskjellig slags åndelig utrustning. Derfor skal de også ha forskjellige oppgaver, liksom lemmene på en kropp. Forståelse av dette er nødvendig for at nådegavene skal bli brukt på den rette måten, slik at den kristne forsamlingen bygges opp. Hver enkelt skal bruke sin nådegave slik at det blir til hjelp for andre. Og - man skal verdsette den nådegaven som en ser at andre har fått, slik at disse blir brukt i den kristne forsamlingen. 

For å forstå hvordan Gud utruster de troende, er det særlig viktig å ha klart for seg at fremveksten av forskjellige nådegaver skjer på en bestemt måte. Noen nådegaver kommer før de andre, og er forutsetning for disse. Dette ser vi tydelig av Efeserbrevet 4. 11 - 12. Her skriver Paulus at Herren først gav noen til å være apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere. Ved at disse gavene praktiseres, skal de troende settes i stand til "tjenestegjerning", leser vi i fortsettelsen av disse versene. 

De nådegavene som her er nevnt, er altså forutsetninger for at de andre nådegavene kan vokse frem. De har noe felles, nemlig å forkynne og lære Guds ord. Dette er veldig viktig. Det viser oss at forkynnelsen og læren har en virkning i den kristne menighet som går utover det å skape tro på Jesus Kristus. Det viser at forskjellig slags utrustning og tjenester mellom de kristne, kommer som en følge av at Guds ord læres og forkynnes.

Ordets tjeneste i den kristne forsamling har også til hensikt at de troende "vokser opp" mot Jesus Kristus, forenes i ham, og lar seg lede av ham. Efeserbrevet 4. 15. Også dette er veldig viktig. Det er ikke nok bare å få en nådegave. Den som utrustes trenger også å vokse inn i et forhold til Jesus, som fører til at han eller hun blir ledet av ham.

Menigheten kalles for Kristi kropp, eller Kristi legeme. En frisk kropp styres av hodet. Slik er det også med menigheten. Den blir usunn, dersom den enkelte troende ikke lar seg styre og lede av Jesus Kristus, men av egenrådighet og selvhevdelse. Det fører til splittelse og ødeleggelse, tross nådegaver og utrustning. Den skjulte årsak til at slikt kan skje, kan være at mennesker som er utrustet med nådegaver, har kommet på avstand fra Jesus, eller også bort fra ham. Det kan også tenkes at de egentlig aldri har kjent Jesus. Bibelen taler alvorlige om at sistnevnte mulighet i Matteus evangeliet 7. 22 - 23.

For at nådegavene skal bli brukt rett, er det avgjørende at hver enkelt av de troende blir avhengig av Jesus og lever i troen på ham. En kristen trenger nemlig å være avhengig av Jesus, ikke bare med hensyn til frelsen, men også med hensyn til sin tjeneste. Forutsetningen for at dette skjer, er forkynnelsen. Den må være slik at den skaper avhengighet av Jesu nåde og frelse. Den som har en nådegave  kan bare utrette noe for Gud dersom Jesus selv får virke gjennom ham eller henne. Et slikt forhold til Jesus utelukker ikke at en også lar seg veilede av andre troende, eller av kristne ledere. Det er snarere en forutsetning for at det kan skje.

Kristi vitnesbyrd er blitt grunnfestet i dere, slik at dere ikke mangler noen nådegave.

1 Kor 1. 5 - 7

Ordet nådegave er oversettelse av det greske ordet karisma. Med tanke på å forstå hva en nådegave består i, er det avklarende at denne oversettelsen ikke fullt ut er dekkende for dette greske ordet. I tillegg til å bety nådegave betyr karisma nemlig også nådevirkning.

Legger vi vekten på denne siste betydningen, forstår vi at nådegavene er noe som blir til som følge av at Gud gir nåde til et menneske. Eller sagt på en annen måte: Nådegavene er noe som blir til i et menneske som en følge av at det lever i Guds nåde, og står under innflytelse fra Guds nåde. Dette gjelder alle nådegaver, for eksempel det å være forkynner, å være hyrde og å hjelpe andre mennesker.

Når dette er sagt, vil mange spørre hva den nåden består i som skaper nådegavene. Paulus beskriver den ikke som en udefinerbar kraftinnsprøytning. Derimot skriver han at nådegavene kommer som en følge av at de troende får høre evangeliet om Jesus Kristus på en slik måte at de blir "grunnfestet" i det:

"Kristi vitnesbyrd er blitt grunnfestet i dere, slik at dere ikke mangler noen nådegave", skriver Paulus 

Dette viser at vi trenger ordet om Jesus, ikke bare for å bli frelst, men også for å få den utrustning du må ha for å kunne tjene ham. Den forkynnelsen som sikter på å vise bredden og dybden i Jesu frelsesverk er derfor grunnleggende for alt som skjer i den kristne forsamling.

 Johannes 10. 14.

Jesus sier: "Jeg er den gode hyrde. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg".

Når vi hører ordet kirke har vi lett for å tenke på en bygning der kristne mennesker samles, eller på et organisert kirkesamfunn som den norske statskirke eller et frikirkesamfunn. Det er kanskje ikke så rart man tenker slik, for ordet kirke brukes jo både om kirkebygninger og om kirkesamfunn.

Går vi til Bibelen vil vi imidlertid snart oppdage at ordet kirke har en noe annen og dypere betydning. Kirken, eller menigheten, består egentlig bare av de mennesker som er kommet til tro på Jesus Kristus. Altså, de mennesker som har tatt i mot Jesus Kristus som sin frelser, og som Jesus derfor anser som sine. Skal vi tenke rett om kirken, må vi derfor skille mellom kirkebygg eller kirkeorganisasjoner, og det som egentlig er kirken. Kirken består bare av dem som tror at Jesus Kristus har frelst dem fra Guds dom over deres synder.

Det at kirker og menigheter er ordnet i organisasjoner eller kirkesamfunn, er likevel nyttig og godt. Hensikten med det er å legge til rette for at Guds ord kan forkynnes, og dåp og nattverd praktiseres. Når de kristne sørger for at Guds ord blir forkynt, eller når de praktiserer dåp og nattverd, gjør det egentlig det Jesus Kristus selv har pålagt dem å gjøre.

Vi må regne med at det blant de som kommer for å høre Guds Ord, også er personer som i virkeligheten ikke er omvendt til Gud. Det skyldes at de ikke har fått se inn i frelsens evangelium slik at de har kommet til frelsende tro, eller det kan skyldes at de lever i synd som de ikke vil bekjenne for Gud.

Det er ikke menneskers sak å avgjøre hvem som er sanne troende og hvem som ikke er det. Det er likevel unntak fra dette. Dersom noen åpenbart fornekter Skriftens lære om frelsen, eller innretter sitt liv stikk imot det Bibelen foreskriver, skal vedkommende ikke betraktes som en kristen. Gal 5. 21.

Likevel er det altså slik, at bare Jesus selv egentlig vet hvem det er som tilhører kirken. Du og jeg kan samtidig selv vite hvordan vårt forhold til Jesus er. Vi kan nemlig vite om vi tror på ham og regner med ham som vår frelser. Vi kan derfor si at kirken består av mennesker som tror at evangeliets budskap om syndenes forlatelse gjelder for dem. 

Nattverden er det andre av de nådemidlene som vi kaller sakramenter. Det synlige middel som brukes her, er brød og vin. Når brødet og vinen utdeles, uttales de ordene som Jesus påla sine disipler å bruke ved nattverdfeiringen; dette er mitt legeme ogdette er mitt blod. Under nattverdsfeiringen er Jesus Kristus selv til stede, med sin nåde. Matt. 26. 26 ff, Mark. 14. 22 - 25, Luk. 22. 15 - 20, 1. Kor. 11.23 ff. Hva dette innebærer, har Luther forklart, blant annet i lille katekisme:

"Nattverden ervår Herre Jesus Kristi sanne legeme og blod, under brød og vin innstiftet av Kristus selvfor oss kristne til å ete og drikke".

Mens dåpen skjer bare en gang, ved det kristne livets begynnelse, er nattverden det sakramentet som den kristne skal benytte regelmessig og flere ganger i livet. Grunnen til dette er at nattverden er et styrkemåltid for den som tror og er døpt. Men selv om nattverden slik sett er annerledes enn dåpen, gir den likevel den samme nåde som meddeles, både i dåpen, og gjennom evangeliets budskap. Også nattverden meddeler syndenes forlatelse.

Dette viser en viktig sannhet, nemlig at Gud forutsetter at kristne mennesker har bruk for tilgivelse for sine synder også etter at de er blitt døpt. At nattverden er innstiftet med dette siktepunktet, viser også hvor villig Gud er til å gi syndsforlatelsens nåde til de som tror på ham. Matteus 26. 27 - 28.

Hvem kan gå til nattverd, og hva gir nattverden?

Nattverden er for de som bekjenner seg som kristne og har tatt imot dåpen. For å ta imot nattverden forutsettes også at en kan ?prøve seg selv?, i samsvar med det Skriften lærer om hvem nattverden er for. Mennesker som ikke er villige til å bøye seg for Guds ord og bud, og kalle det synd som Bibelen kaller synd, skal ikke gå til nattverd.

I 1. Korinterbrev 11. 27 blir det gitt en sterk advarsel om ikke å ete nattverden på uverdig måte. Den som gjør det, gjør seg skyldig i Jesu legeme og blod. Det er ikke sjelden at noen tolker dette ordet på feil måte. De tror meningen er at Gud krever en form for personlig verdighet, og at ingen kan gå til nattverd før han har en slik verdighet.

Både sammenhengen og teksten viser at dette er en misforståelse. Det ordet som brukes i den greske grunnteksten på dette stedet, er ikke et adjektiv, men et adverb. Det betyr at ordet verdighet ikke sikter til en personlig egenskap, men til selve utførelsen av nattverden. Poenget er at nattverden må utføres på verdigmåte, i samsvar med det Skriften foreskriver.

Troende mennesker som trenger Jesu nåde skal innbys til nattverden. Nattverden er et åndelig styrkemåltid nettopp for dem.

Bibelens lære om dåpen, viser tydelig at det er Gud som handler overfor mennesket når dåp finner sted. Gud frelser, gjenføder og gir Den Hellige Ånd ved dåpen. Hva som skjer i dåpen, er likevel omtalt på noe forskjellig måte i Bibelen. Men det betyr ikke at disse bibelversene står i motsetning til hverandre. Saken er at de kompletterer hverandre og gir et helhetlig bilde av dåpen. Skal vi forstå Bibelens lærer om dåpen, må vi derfor se de tekstene som taler om dåpen sammen. I de følgende skal vi se nærmere på tre av disse tekstene.

I Apg 2. 14ff, taler apostelen Peter for en menneskemengde som var samlet i Jerusalem en tid etter Jesu oppstandelse. Han anklager dem for å ha korsfestet Guds Sønn (v. 23). Dette rammer tilhørernes samvittighet, og de spør hva de skal gjøre. Til dette gir Peter følgende svar:

Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave. For løftet tilhører dere og deres barn, og alle dem som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller til seg.  Apg 2. 38 - 39. 

Dette skriftstedet viser at det er Gud som handler i dåpen. I og med dåpen gir han syndenes forlatelse og Den Hellige Ånd. De løfter om Guds gaver som er knyttet til dåpen gjelder, ikke bare for Peters tilhørere, leser vi. Det gjelder også for deres barn (v. 39). Dette viser at Gud gir syndenes forlatelse og Den Hellige Ånd også til barn som døpes. Ellers blir ikke barnedåpen avvist noe sted i Bibelen. En annen sak er at barna, i følge Bibelen, trenger Guds nåde, fordi de er født med synden i seg. Job 14. 4, Job 15. 4, Sal 51. 7, Ef 2. 3. Dåpen er det nådemiddelet som kan gi dem frelse. I Titus brev 3. 4 ? 5. Her leser vi ellers følgende om dåpen:

Men da Guds, vår frelsers godhet og kjærlighet til menneskene ble åpenbart, frelste han oss, ikke på grunn av rettferdige gjerninger som vi hadde gjort, men etter sin miskunn, ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd. 

Dåpen kalles her "vannbadet til gjenfødelse og fornyelse?". Teksten viser også her at det er Gud som handler med menneskene i Dåpen. Han gjenføder og fornyer ved Den Hellige Ånd, og gjennom "vannbadet". Den samme tankegang kommer også til uttrykk i Rom 6. 3 - 4. Der står det skrevet at Gud gjør den som døpes delaktig i Jesu død og oppstandelse, og at dette skjer ved dåpen:

Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at liksom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv.

Denne teksten viser at dåpen markerer begynnelsen på et nytt liv, der mennesket skal leve sammen med Jesus. I det øyeblikk et menneske døpes får det med andre ord et fellesskap, både med Jesu død og oppstandelse, og dette fellesskapet skal vare hele livet. På den ene side fører dåpen mennesket inn i en døds prosses som innebærer at synden mister sin makt, samtidig gir dåpen også del i et nytt liv sammen med den oppstandne Jesus Kristus.

Dåpen fører mennesket inn i et nytt forhold til Gud. 1 Pet 3. 21. Det opprettes det vi kan kalle en nådepakt. Dette betyr at det forholdet mellom Gud og menneske som etableres ved dåpen, ikke bygger på menneskets gode gjerninger eller prestasjoner, men utelukkende på den nåde som Gud gir i Kristus Jesus. At dåpen er en nådepakt, innebærer derfor at Gud, ved dåpen, gir mennesket rett til å leve sammen med seg på grunnlag av Jesu fullkomne frelsesverk. Forbildet for dette forholdet til Gud er omskjærelsespakten i Det gamle testamentet.  Kol 2. 11. 1. Mos 17. 10 ‑14.

Av Bibelens lære ser vi at det er nødvendig å være troende for å kunne ha noen nytte av dåpen, og av den pakt med Gud som dåpen fører inn i. Den som døpes og ikke tror, har nemlig ingen del i det som dåpen gir. Dette gir grunnlag for flere spørsmål. For eksempel kan en spørre om små barn kan tro og få del i dåpens pakt.

For å svare rett på dette spørsmålet, må vi ha det klart for oss at verken voksne eller barn egentlig kan tro på Gud av seg selv. Det er budskapet om Jesus Kristus som skaper troen på Gud i dem som hører det. Samtidig må det også sies, at liksom Ordet skaper troen på Jesus i dem som hører, skaper det også tro i de små barn når det kommer sammen med vannet i dåpen. Tilliten, eller troen, skapes ved dåpen, på det før-bevisste plan, og denne tilliten er der og blir bevisst, så sant barnet som er døpt, senere får hører Bibelens budskap om Jesus Kristus.

En avgjørende grunn til at Ordet har denne virkningen på de små barna, er at de ikke yter noen motstand overfor det Ordet som kommer til dem i dåpen. At små barn kan ha en slik tro, fremgår blant annet av Mat 18. 6, der Jesus taler om de små som tror på ham. Det ordet som på dette sted er oversatt med små, heter på gresk ?mikron?. Det betyr de som er svært små og betydningsløse, og likevel tror på Jesus. 

Mennesker som er døpt som barn, kan likevel komme bort fra den nåden som Gud gav dem i dåpen. Dersom et slikt menneske blir omvendt igjen, skal det ikke døpes en gang til. Grunnen til dette er at Gud ikke har brutt de løfter han gav i dåpen. Gud er rede til å motta det frafalne menneske på nytt så snart det omvender seg til ham igjen. Frafalne skal derfor vende tilbake til Jesus og løfte om frelse som Gud har gitt.

De som døpes, både barn og voksne, må få opplæring i den kristne tro. Dette kommer klart til uttrykt i misjonsbefalingen der det ikke bare tales om dåp, men også om å gjøre folk til Jesu disipler ved å lære dem alt det han har befalt. Mat 28. 20. Grunnen til at mange kommer bort fra Gud i oppveksten er at den undervisningen som skulle følge dåpen, ofte svikter. Derfor er det et viktig kall til Guds folk å drive arbeid som sikter inn på å gi en slik undervisning. Dette kallet gjelder særlig foreldre som døper barna sine. Som foreldre plikter man å sørge for at barna får høre om Jesus og lærer å be til ham.