Arne Helge Teigen

Fra flere hold hevdes det nå at vi bare kan tale om Gud ved hjelp av metaforer. Dette er en oppfatning som får store og vidtgående konsekvenser, både for forståelsen av Bibelen, og for teologien.  Jeg vil  forsøke å peke på noe av dette i det følgende. Da vil jeg først begynne med å si noe om hva en metafor er. Det kan jo tenkes at noen som leser bloggen min ikke har det helt klart for seg.

I en metafor brukes ord i overført betydning. Ord som refererer til en type virkelighet, anvendes for å karakterisere noe som tilhører en helt annen virkelighet. Jeg kan for eksempel si at en båt er en svane. Med dette mener jeg selvsagt ikke at båten er en fugl, men at den har en svanes eleganse. Dette viser at metaforer forutsetter etablerte begreper, det vi kan kalle alminnelig og likefrem omtale av virkeligheten. Ord vi bruker når vi danner en metafor, får likevel alltid en annen betydning enn de har i vår dagligdagse omtale av tingene. Sistnevnte forhold gjør påstanden om at man bare kan tale om Gud i metaforer meget problematisk. Jeg vil utdype dette i det følgende.

Bibelens språkbruk er rik. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at Gud omtales i metaforer. I salme3, omtales Gud for eksempel som "skjold". Samtidig omtales Gud også på annet vis i Bibelen. Ikke i metaforer, men på likefrem og direkte måte. Gud kan omtales i såkalte analogier og ved hjelp av negasjoner. Alt dette viser at dette med Gud og språket slett ikke er lett. Vi kan likevel ikke utdype denne problematikken her. Vi skal nøye oss med å peke på et bestemt problem, nemlig følgende:

De som hevder at man bare kan tale om Gud i metaforer må finne ut hva de vil gjøre med de deler av Bibelen der Gud ikke omtales i metaforer. Den problemstillingen jeg her peker på er ikke oppkonstruert. Den er grunnleggende for flere moderne teologer og religionsfilosofer. En løsning som flere tyr til er å omdefinere de deler av Bibelen der Jesus Kristus omtales som Gud, eller som Guds sønn, til metaforer.

I boken "The metaphor of God incarnate" argumenterer for eksempel John Hick for en slik løsning. Man må forstå Bibelens tale om at Gud ble menneske i Jesus Kristus som metaforer, hevder han. Jesu tilhengere mente selvsagt ikke at Gud virkelig ble menneske, eller at Gud er identisk med Jesus Kristus, hevder Hick. Ordene man brukte om Jesus må forstås i overført betydning. Jesus ble omtalt som guddommelig for å få frem at han var et godt og fremragende menneske. "Ideen om en guddommelig inkarnasjon forstås derfor bedre som metafor enn som litterær tale, Jesus legemliggjorde, eller inkarnerte idealet av et menneskelig liv", skriver Hick.

Videre hevder Hick at læren om at Jesus virkelig er sann Gud og sant menneske ble utviklet i oldkirken ved at den angivelig opprinnelige metaforiske forståelse av ordene om Jesu guddommelighet etter hvert ble erstattet med en litterær forståelse. Læren om at Jesus Kristus er sann Gud og sant menneske, slik den kristne bekjennelse sier, er altså noe kirken har funnet på, i følge Hick.

Det jeg her har skrevet viser følgende: Dersom Bibelen og bekjennelsens utsagn om Jesu guddommelighet tolkes som metaforer, så fører det til fornektelse av at Jesus Kristus virkelig er sann Gud og sant menneske. Dette er Hick, og andre som tenker på lignende måte som ham, fullt klar over.

Påstanden om at vi bare kan tale om Gud i metaforer gjør Gud fjern og utilgjengelig, ikke bare for vårt språk og våre tanker, men også for vår tro. Det er sant at våre ord bare kan formidle en begrenset kunnskap om Gud. Dette forhindrer likevel ikke at vi gjennom språket kan tilegne oss sann, tilstrekkelig og sikker kunnskap om ham. Gud har gått inn i historien og åpenbart seg for oss, gjennom språket, og i den historiske personen Jesus Kristus.

Gud er ikke fjern, han har kommet nær. Kunnskapen om ham foreligger alltid i den historiske boken som vi kaller Bibelen. På grunnlag av det vi leser i Bibelen kan vi få tilstrekkelig kunnskap om Gud. Vi kan tale om ham, tro på ham og ha et personlig forhold til ham. Ja, Bibelen er ikke bare en bok som gir oss kunnskap om Gud, den er også boken Gud bruker for å tale til oss gjennom. At Bibelen virkelig er slik, merker du dersom du leser den. Da vil du komme til å oppleve at enkelte ord i denne boken taler direkte til deg. De sier deg noe, og de gjør at Gud kommer nær til deg.

Alt det Bibelen sier sentreres om en hovedsak, nemlig at Gud Fader har sendt sin evige Sønn til soning for våre synder. Men - dersom denne læren ikke er annet enn metaforer, så faller alt det vi tror på sammen. Vi kan verken tro på Gud og hans frelse, eller bekjenne hans navn.

I følge Bibelen, får et menneske Den Hellige Ånd i det øyeblikk det kommer til tro på Jesus Kristus. Her er den lutherske læren noe annerledes enn den vi finner for eksempel hos baptister og pinsebevegelsen og innen den karismatiske bevegelse. Tankegangen i de sistnevnte bevegelsene er at et menneske først blir frelst ved troen på Jesus Kristus, og at det deretter må fylles av Den Hellige Ånd, ved en bestemt opplevelse. Først når mennesket er blitt fylt med Ånden kan helliggjørelsen virkelig komme i gang, blir det hevdet. Den opplevelsen som det her er tale om, kalles gjerne for "Åndens dåp", "Åndens fylde", eller "second blessing".

I nyere tid har læren om second blessing og Åndens dåp særlig preget de karismatiske bevegelsene og pinsevennene. Åndens dåp er ikke det samme som dåpen i vann, blir det hevdet. Den er en åndelig dåp, som kommer i tillegg til vanndåpen. Det er vanlig å betrakte tungetale som det ytre bevis på at et menneske er åndsdøpt og derfor i besittelse av helliggjørelseskraften. Noen knytter åndsdåpen sammen med såkalt syndsfrihetslære, og hevder at man kan vinne fullkommen seier over sin synd, ved å bli åndsdøpt.

Til dette er mye å si. Her nøyer vi oss med å påpeke at Bibelen ikke gir grunnlag for å skjelne mellom en såkalt frelsende nåde og en helliggjørende nåde. Det er derfor ikke riktig å hevde at et menneske først må kommer til tro, for så å få Den Hellige Ånds kraft til helliggjørelse en tid senere. Bibelen lærer derimot at man får Den Hellige Ånd i det øyeblikk en kommer til tro på Jesus Kristus. Dette fremgår klart, blant annet av Joh 7. 38 ? 39, og Apg 2. 38.

Det avgjørende kjennetegnet på at et menneske har den Hellige Ånd er ikke at det taler i tunger. Tungetalen nevnes i Bibelen som en av de mindre nådegaver, som bare noen kristne får. 1 Kor. 12. 30, 1 Kor 14. 19. I Bibelen betraktes ikke tungetale som bevis på at en kristen er mer fylt av Ånden enn andre troende.

Når det gjelder kjennetegn på at et menneske virkelig har fått Den Hellige Ånd, nevnes andre ting. For det første at en har fått det Bibelen kaller ?barnekårets ånd?, det vil si, en bevissthet om å være Guds barn på grunn av den nåde og tilgivelse Gud gir for Jesu skyld. Et annet kjennetegn på at noen har Den Hellige Ånd er at en "drives av Ånden", og derfor kjenner det maktpåliggende å leve etter Guds ord og vilje. Rom 8. 14.

Hebreerbrevet 6. 18 - 20.

Vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som ligger foran oss. Dette har vi som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når inn til det som er innenfor bak forhenget, der Jesus gikk inn som forløper for oss, han som ble yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis  

Dette bibelordet gir en veldig god forklaring på hva tro er. Samtidig gir det en veldig god forklaring på hva det innebærer å leve som en kristen. Vi skal se nærmere på disse tingene i det følgende, og vi begynner med å si noe mer om troen. For en kristen, er altså troen som et tau som det er festet et anker til. Du vet sikkert godt at når sjøfolk skal sikre en båt, så kaster de ankeret ut. Det bør helst finne feste i noe på havbunnen som er fast og urokkelig. Skjer ikke det, kan ikke ankeret hjelpe. Med andre ord; en tro som ikke er festet i noe som holder fast i liv og i død, er ikke til hjelp for noen. Troens anker må festes i Jesus Kristus. Finner den ikke feste i ham, har den ingen verdi eller nytte. Jesus er den eneste som er sikker og fast, både her i liv og død.

Grunnen til dette er at han har gjort alt det Gud krever skal gjøres for at du og jeg skal bli frelst. Han har oppfylt Guds lov i stedt for oss, og han har tatt imot Guds straff over våre synder. Derfor krever ikke Gud mer av enn at vi tror på Jesus. Å tro på ham er det samme som å regne med det han har gjort for oss, og ta sin tilflukt til det. Ved denne troen på Jesus alene, er du et frelst menneske.

Bildet av båten med ankeret sier ellers en del om hva det innebærer å være en kristen, og hva det innebærer ikke å være det. Mennesker som ikke lever i troen på Jesus Kristus får et liv som ligner på en båt som ikke har ankerfeste. Mens livet er stille og rolig, ligger også de i ro. Dersom det kommer strømninger i livet, driver de med, uten å tenke over det. Når det blir storm og vanskeligheter, kommer de i fortvilelse, fordi de ikke har noe som gir sikkert feste. I livets siste strid, når døden kommer, går det evig galt.

Slik er det ikke med den som har Jesus som ankerfeste. En kristens liv blir annerledes, ikke fordi en unngår strømninger, stormer eller vanskeligheter, men fordi en har et sikkert feste når stormene og vanskelighetene kommer. Også en kristen vil kjenne det slite og dra, når det blir storm og vanskeligheter i livet. Han eller hun har likevel et sikkert feste. Om det blir storm og kast i bølgene som river i båten, driver en likevel ikke bort fra stedet der ankeret er festet. Og - utgangen på den siste striden blir evig frelse og liv. Hvorfor er det slik? Det skyldes ikke det de kristne er i seg selv, men troen alene. Troen som er festet i Jesus Kristus.

Samtidig som Bibelen lærer oss at troen alltid forholder seg til Jesus Kristus, sier den også at troen er alene. Det er viktig å ha klart for seg hva dette betyr. Troen er alene i en ganske bestemt betydning, nemlig som den eneste subjektive forutsetning for at et menneske kan kalle seg et Guds barn. Når Bibelen forklarer dette for oss setter den tro og gjerninger opp mot hverandre og sier at mennesket blir frelst ved tro, ikke ved gjerninger. Det var på dette punkt de lutherske reformatorene ble så uenige med den katolske kirkes lære. Her læres det nemlig ennå at mennesket blir frelst ved tro og gjerninger som er formet av troen. Bibelen taler imidlertid klart om denne saken. Rom. 4. 4 - 5;

Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet. Slik priser også David det menneske salig som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger 

Denne sannheten har uendelig stor betydning for oss som kristne. De viser oss hvordan vi kan få visshet om at vi virkelig er frelst. Det finnes jo en og annen, også i vår tid, som kanskje føler seg usikker på om han eller hun virkelig er frelst. Slike tanker kan komme, både til dem som har levd et langt liv med Jesus, og de som er helt unge. De fanger oss, og får oss til å tenke at jeg må finne noe i meg selv som virkelig beviser at jeg er en kristen. Hva søker vi etter da?

Noen kan vise til sine gode gjerninger og tenke at de er bevis for at jeg virkelig er en kristen. Noen har klare strategier for hvordan man skal utvikle seg og vokse som kristne. Man driver på med såkalt disippelgjøring, med streng disiplin. Ikke alt som sies om dette er bibelsk. Når de synes de ikke får det til, blir de ulykkelige, og tenker at jeg kan ikke være en virkelig kristen. Andre er opptatt av store opplevelser. Det gjelder å tenke rett om opplevelsene. At Gud gir oss opplevelser og erfaringer i kristenlivet er jo bare godt, og noe vi skal takke for. Men vi må ikke gjøre opplevelsene til det vi viser til, når vi skal si om vi er kristne eller ikke.

Det er bare et ankerfeste som holder når det gjelder spørsmålet om hva som gjør at jeg kan kalle meg en kristen. Ikke opplevelsene, men Jesus alene. Dette hviler troen i. Så må vi også ha det klart for oss at Gud ikke bare gir oss gode opplevelser, men også sender det som smerter inn i våre liv. De tunge og vanskelige opplevelser i livet kan lett få oss til å tro at Gud er imot oss. Men Bibelen sier noe annet. Gud bruker trengsel og smerte for å styrke vår tro, og for å gjøre oss mer lik Jesus. Så dersom du for tiden har det vanskelig, ikke kutt ankerkjettingen som fester det til Jesus, men hold fast ved ham. Det er hans nåde alene som frelser deg. I møte med alt det vi her har nevnt må vi pusse støvet av den gamle bibelske lære om hva det innebærer å være frelst ved troen alene. Det betyr faktisk at de gjerninger jeg gjør som kristen ikke bidrar til å frelse meg. Også her vil jeg vise til et ord i Bibelen som gir klarhet, nemlig det vi finner i Romerbrevet 5. 9.

 
Hvor meget mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans bold, ved ham bli frelst fra vreden? 

Dette er ett av de ordene som setter tingene på plass for oss. Jeg kunne pekt på mange flere, for eks. Hebr. 7. 25, og 1. Jo. 2. 1. Disse bibelordene viser oss at så lenge vi lever i troen på Jesus Kristus, så er det ikke de gjerninger vi gjør som kristne, som frelser oss. Bibelen sier at vi skal bli frels ved Jesus, etter at vi er blitt rettferdiggjort, altså, etter at vi har kommet til tro på ham.

Nå når dette er sagt, har vi lagt grunnlag for å si noe om sann kristen glede. For vi skulle jo si noe om gleden også. Hva er det vi gleder oss over som kristne? Det kan selvsagt være mye, og vi har også i vår tid virkelig mye å glede oss over. Vi kan vel også komme til å tale galt om det å være glad, slik at en nærmest fornekter helt menneskelige reaksjoner som sorg eller tungsinn. La det være sagt med en gang: Kristne mennesker er ikke i stand til å glede seg bestandig. De kan som alle andre mennesker rammes av sorg, eller de kan hjemsøkes av tunge tanker. Likevel, evangeliets budskap skaper en glede som kan være der også når vi synes at livet er tungt. Hva er det for er det for en glede?

Jo, det er den som kommer når det virkelig går opp for meg at det ikke er mine gjerninger som avgjør om jeg er frelst, men bare det som Jesus har gjort. Når vi ser inn i dette blir vi glade. Vi får del i den største glede et menneske kan ha. Samtidig finnes det en glede som er nesten like stor. Det er den glede vi fylles av når vi får være vitne til at noen andre får del i den samme glede.

Gud har unt meg det noen ganger. Av og til når jeg har forsøkt å forklare at Jesus har gjort alt det Gud krever for at vi kan kalle oss Guds barn, har jeg opplevd at noen virkelig har tatt det til seg. En og annen gang har noen også kommet til meg og sagt at de ble så glade da de forstod det Bibelen lærer om disse tingene. Tenk, Jesus har levd det livet jeg ikke makter å leve, hans renhet og rettferdighet lar Gud gjelde som om den var min. Det betyr jo at jeg er fri fra alle anklager, fra en dårlig samvittighet, og fra Guds dom. Jeg ble så lettet, sa en til meg. Er det virkelig slik det henger sammen?

I vår tid ser man en økende åpenhet overfor katolisismen. Fra en side sett lar dette seg forstå. Særlig dersom en betrakter den katolske kirke som aktør på det etiske område. I så måte fremstår Den katolske kirke som fast og ubøyelig i møte med moderne etikk.

Samtidig får en også høre at den katolske kirke er meget rommelig. Hovedvekten legges på det liturgiske. Når det gjelder diverse dogmer er det betydelig slingringsmonn, hevdes det. Det er likevel grunn til å reise spørsmål om det virkelig er så stor rommelighet som mange tror. Utviklingen de siste årene tyder heller på at den katolske kirke strammer inn. Ikke minst gjelder dette de dogmene som oppleves problematiske for en evangelisk troende lutheraner. Her kan mye nevnes. Jeg vil nøye meg å berøre et par punkter, nemlig læren om pavens status, og læren om Marias medvirkning i Jesu frelsesverk. La oss begynne med paven.

I den katolske kirke begrunnes pavens status, blant annet i læren om pavens ufeilbarlighet. Enkelte katolikker har nok rett i at denne læren ofte misforstås. Den katolske kirke lærer selvsagt ikke at paven uttaler seg på ufeilbarlig måte hver gang han åpner munnen. Det er bare i enkelte gitte situasjoner at pavens ord er å betrakte som ufeilbarlig, nemlig når han kommer med såkalte ex cathedra uttalelser. Altså, når han uttaler seg om lærespørsmål på definitorisk og autoritativ måte. Dogmet om pavens ufeilbarlighet er faktisk et av de nyere lærepunktene i den katolske kirke. Det ble fastslått ved det 1. vatikankonsil i 1869-70, blant annet med følgende ord:

"Når biskopen av Roma fra sin lærestol ex cathedra, (ufeilbarlig) på endelig vis avgjør spørsmål om tro og liv for hele kirken, har han, ved den guddommelige bistand som er lovt ham i den hellige Peter, den ufeilbarhet som vår guddommelige Frelser har gitt sin kirke når den avgjør spørsmål som gjelder tro og liv".

Siden 1870 har paven talt ex cathedra bare én gang. Det skjedde i 1950 da han fastslo dogmet om Marias legemlige opptagelse til Himmelen. Fra katolsk hold blir det som nevnt gjort et poeng av at dette. Ex cathedra uttalelser er meget sjeldne, får man høre. Jeg for min del føler meg likevel ikke så beroliget av dette. Jeg synes heller ikke at selve læren om hva en ex cathedra uttalelse er, virker særlig hyggelig eller oppbyggelig.  En bør nemlig merke seg følgende: Til en ex cathedra uttalelse hører et såkalt anathema, det vil si, en forbannelsesærklærig. som rettes mot de som ikke tror dogmet. Da Pius XII definerte Jomfru Marias legemlige opptagelse til Himmelen som katolsk dogme, ble følgende forbannelse uttalt:

"Derfor, hvis noen, som Gud forbyr, skulle våge å med overlegg benekte eller kaste tvil over det vi har definert, la ham vite at han fullstendig har falt fra den guddommelige og katolske tro".

Dette er jo sterke ord. En ting er at noen gjennom kirkens historie har utviklet en forstilling om at jomfru Maria ble tatt legemlig opp til Himmelen. En annen sak er å hevde at man har falt fra hele den "guddommelige tro," dersom man ikke tror dette. Blir ikke da forholdet til dette dogmet gjort til et frelsesspørsmål?

Jeg er selv overbevist om at Maria var jomfru da hun fødte Jesus Kristus. Dette er klart begrunnet i Bibelen. Læren om jomfrufødeselen er ellers grunnleggende for troen på at Jesus er den andre Adam og dermed opphav til frelsen. Samtidig tror jeg at Maria ikke var noe mer enn et syndig menneske, som trengte nåde og tilgivelse, akkurat som meg, og alle andre mennesker.

Men - slik lærer altså ikke den katolske kirke om Maria. I følge ett av de andre Maria dogmene, var hun nemlig utelukket fra syndefallet - unnfanget - uten del i arvesynden. Den katolske kirke begrunner dette med å hevde at Jesu forsoning har en tilbakevirkende kraft, som ble gjort gjeldende bare for Maria.

Her har vi å gjøre med læren om Marias såkalte ubesmittede unnfangelse (Immaculata conceptio). Denne var i sin tid omstridt, særlig under høyskolastikkens tid. Den lærde Thomas Aquinas skal ha avvist den. Den skarpsindige Duns Scotus derimot, forsvarte den. Det gjorde selvfølgelig også Jesuittene. Pius IX gjorde det hele til dogme i 1854. At det ble gjort til dogme betyr at man er forpliktet til å tro det.

Jeg for min del spør igjen, hvorfor man i katolsk teologi tillegger læren om Marias legemlige optagelse til Himmelen så stor betydning? Og - Hvorfor slynges det ut et anathema mot de som ikke tror det.te?

Det er ikke så ofte man møter noen som kan gi et godt svar på det spørsmålet. Men svar finnes. Saken er at man i den katolske kirke lærer at Maria var delaktig i selve frelsesverket.

Den katolske teologen Ludvig Ott har skrevet en ,stor dogmatikk som er noe av et standardverk i den katolske kirke: Den heter "Grundriss der katholischen Dogmatik"(1965). Her finner vi et svar på vårt spørsmål. I denne boken kan vi nemlig lese at læren om Marias ubesmittende unnfangelse og himmelfart har betydning, fordi den begrunner læren om Marias rolle i forhold til menneskenes frelse.

Maria ble, i kraft av sin syndfrie verdighet, rykket legemlig opp til Himmelen, skriver Ott. I kraft av sin verdighet og syndfrihet står hun nærmere Gud enn noen annen skapning. Derfor er Maria tilværelsens herskerinne i analogi med den herskerolle Sønnen har, dog er hennes herkerolle underordnet Sønnen, presiserer Ott. Men herskerinne er hun altså, over hele kosmos.

I kraft av sin verdighet har Maria også tatt del i Jesu forløsende frelsesverk. Dette fordi hun har lidd sammen med ham, skriver Ott. Og -  hun har også ofret sin Sønn til Faderen, og ved det deltatt i selve frelsesverket. Med disse synspunktene er Ott representativ for klassisk katolsk lære.

Hva skal vi si til alt dette?

Jo, vi må si følgende. Jesus alene har frelst oss. Han ofret seg selv, det var ikke Maria som ofret ham. Maria var lydig mot Himmelens kall, og fødte Guds Sønn inn i verden. Men hun er likevel ikke mer enn et syndig menneske, slik som oss andre. Et menneske som trengte tilgivelse for synd, i likhet med oss.

Jeremias 29. 11.

For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere fremtid og håp. Og dere skal påkalle meg og gå av sted og be til meg, og jeg vil høre på dere. Dere skal søke meg, og dere skal finne meg når dere søker meg av hele deres hjerte. Jeg vil la meg finne av dere, sier Herren. Jeg vil gjøre ende på deres fangeskap og samle dere fra alle de folkene og stedene som jeg har drevet dere bort til, sier Herren, og jeg vil føre dere tilbake til det stedet som jeg førte dere bort fra. 

Mange er glad i disse ordene og har lært dem utenat. De viser oss at Gud har omsorg, både for våre liv og vår fremtid. Når dette er sagt, må noe viktig føyes til. De ordene vi har lest må forstås i sin rette sammenheng. Dersom vi ikke gjør det, går vi glipp av vesentlige sider ved det budskapet de formidler. Den rette sammenhengen akkurat for denne teksten finner vi i Jeremias boken kapittel 29. Her skisseres helt bestemte historiske begivenheter opp, og det er disse som gir oss det rette grunnlag for å forstå de gode ordene vi har lest. Hva slags begivenheter dreier det seg så om?  Vi skal se litt på det i det følgende.

På den tiden da disse ordene ble skrevet ble Jerusalem angrepet av den mektige babylonske hær, under ledelse av kong Nebukadnesar, kongen over det ny-babylonske riket. Jerusalem ble erobret, først i år 597 fKr, senere i år 586 fKr. Under den siste erobringen ødela Nebukadnesar både byen og det jødiske templet. Størstedelen av folket førte han i fangenskap til Babylon. Fangene ble drevet mange mil bort fra sitt fedreland, for å bo i Babylon. Her gjaldt lover som de knapt kjente, og her dyrket man fremmede guddommer. Som krigsfanger var de, i alle fall i begynnelsen, helt uten rettigheter. For de jødene som trodde på den ene og sanne Gud, var situasjonen ekstra vanskelig og truende. Hvordan skulle de dyrke den sanne Gud? Hvordan skulle de forholde oss til den babylonske religion og tro?

I denne situasjonen var det noen som forsøkte å trøste det bortførte folket. Fangenskapet ville ikke vare lenge, sa de, og dette gav de ut for å være et profetisk budskap. På grunn av disse ordene fikk de bortførte et visst håp. Så viste seg at Gud tenkte annerledes. De som profeterte om en snarlig tilbakekomst talte ikke sant. De var falske profeter. Dette ble klart dat det kom et brev til de bortførte fra profeten Jeremias, som ennå befant seg i Judea. Brevet bekreftet noe som profeten Jeremias hadde sagt tidligere. Det skulle gå hele 70 år før folket skulle føres tilbake til det landet som de var tvunget bort fra. Folket måtte derfor innstille seg på å være i Babylon i lang tid.

Tenk 70 år i fangenskap! En hel menneskealder! Hva gjorde folket da de hørte dette? I følge Bibelen var reaksjonene delte. Noen ville ikke tro det de hørte, andre bøyde seg for det. Men med tiden tvang omstendighetene alle til se i øynene at fangenskapets tid ble lang. Hvordan var det for unge mennesker å oppleve dette? De så sikkert for seg en vanskelig fremtid. Det ville ikke være rart om en og annen spurte; hvordan skal det gå med meg? Hvordan blir min fremtid? Kan jeg dyrke den sanne Gud, og leve etter hans bud i et land der majoriteten lever helt annerledes?

Vi ser at det jødiske folket var kommet i en situasjon som har likhetstrekk med den vi for tiden opplever i det landet vi selv lever i. Også vi bor i et land med lover som er i strid med Guds bud. Også vi kjenner til et press fra myndigheter og medborgere. Endringene i vårt land har skjedd fort. Avkristningen gjør seg gjeldende på stadig flere måter. Derfor spør også vi hvordan fremtiden vil bli. Det er til mennesker som har slike spørsmål som dette teksten taler. Herren vil gi fremtid og håp til troende i et ikke kristent samfunn. Derfor gir den også en anvisning om hvordan vi skal søke Gud:

"Og dere skal påkalle meg og gå av sted og be til meg, og jeg vil høre på dere. Dere skal søke meg, og dere skal finne meg når dere søker meg av hele deres hjerte. Jeg vil la meg finne av dere, sier Herren".

La oss ikke glemme dette: Gud lar seg finne, også i vår tid. Men - bare på en måte. Gud møter oss gjennom Bibelens Ord. Det har han lovet, og det løftet gjelder til enhver tid og på ethvert sted. Derfor er det så viktig at de som tror på Jesus søker Gud nettopp i hans ord. Like viktig er det at de kommer sammen, og lytter til forkynnelsen av Bibelens Ord.

Vi kan ikke forlate denne teksten uten å nevne at den også inneholder et bestemt løfte til Israels folk. Etter at de sytti år var gått, skulle Gud føre Israelsfolket tilbake til sitt land. De skulle få sine gamle geografiske områder tilbake. Løftet om landet hviler alltid over Israels folk. Det gjentas mange ganger i Bibelen. Løftet ble da også oppfylt. Da de sytti år var til ende, ble virkelig Israelsfolket ført tilbake til sitt land. Vi har sett at dette løftet er oppfylt også i vår tid, da staten Israel ble opprettet i 1948.

Når Gud kan oppfylle sine løfter om å gi et land til Israels folk, kan han også oppfylle sitt løfte om frelse for deg og meg. Dette skal du tenke på, når du søker Gud. Hva finner du når du søker ham? Jo, du finner den Gud som gir deg evig nåde og evig liv. Han som gir fremtid og håp, ikke bare mens du lever i denne verden, men også for den kommende evige verden. Du finner ham som har fredstanker med deg, og som gir deg evig frelse og fred.

Desverre kommer det for tiden inn noe på bloggen min som jeg ikke er glad for. To personer har gitt meg tilbakemelding om det, og jeg forsøker å finne en eller annen sperreordning som hindrer det. Foreløpig har jeg ikke lykkes med det, og så langt jeg forstår er det begrenset hva jeg kan gjøre med dette. Forhåpentligvis kan en som er mer kyndig på slikt enn jeg selv er, løse problemet for meg.

Arne Helge

Skal vi forstå hva Jesu frelsesverk innebærer, er det nødvendig å si noe om hva ordene soning og forsoning betyr.

La oss ta ordet soning først. Når vi sier at Jesus har sonet for våre synder legger vi det samme i ordet soning som når vi sier at en person soner for en forbrytelse han har gjort. Soningen viser til selve straffen. Den må gjennomføres slik den er utmålt av domstolen , - og når den tilmålte straffen er sonet, skal den ikke sones en gang til.  På denne bakgrunn kan vi forstå hva det vi si at Jesus, Guds Sønn, har sonet våre synder.

Når vi sier at Jesus har sonet for våre synder ved sin død på korset, mener vi at han har mottatt den straff av Gud Fader som vi mennesker skulle hatt. Vi mener også at Jesus fullt og helt har gjort opp for våre synder. Dette betyr at det ikke er nødvendig for oss mennesker å sone for det gale vi har gjort. Ved troen på Jesus frikjennes vi fra Guds dom over våre synder. Vi slipper med andre ord den evige fortapelse. 
 

Ordet forsoning brukes om det som er resultatet av Jesu soning. Vi sier at Gud er forsonet som en følge av Jesu offerdød. Dette betyr at Gud anser verdens synd for gjort opp og betalt. Han har egentlig ikke mer å kreve an mennesker. Jesus har gjort alt det Gud krever. Når Bibelen taler om resultatet av Jesus død på korset, brukes ofte også et annet uttrykk, nemlig ordet forlik. Bibelen lærer at det er oppstått et forlik mellom Gud og menneske fordi Jesus har gjort opp for oss.

Dette forliket er noe annerledes enn de forlik mennesker kan inngå seg i mellom. Det dreier seg ikke om et forlik som er resultat av lange forhandlinger mellom to parter. Det er Gud selv som har skapt forliket, lærer Bibelen. Slik er det, selv om han også er den eneste forurettede part. Vi mennesker har ikke foretatt oss noe for å forlike oss med Gud. Derfor sier Bibelen at Gud forlikte seg med menneskene, mens de ennå var fiender av ham. Romerbrevet 5. 6. Kolosserbrevet 1. 21 ? 22.

Som følge av at forliket mellom Gud og mennesket er opprettet, innbyr Bibelen mennesker til å "la seg forlike med Gud". At mennesker forliker seg med Gud betyr ganske enkelt at en tar imot det Jesus har gjort, og ved det får fred med Gud. 2. Korinterbrev 5. 20.

I Det gamle testamentet, profeteres det om Jesu forsoning på forskjellige steder og på forskjellige måter. Særlig kjent er Jesajas 53. 5 - 6:

Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. Vi for alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle ramme ham.

Matteus 14. 14 ? 21.

Mange fulgte etter Jesus og disiplene da de la ut i båten. Folkemengden gikk til fots langs land, og snart var de der Jesus og disiplene kom til å legge til med båten. Det var ryktet om Jesus som styrte dem. De fulgte ham dit han gikk. I dette tilfellet ble det en lang dagsmarsj ut i ødemarken.

Jesus hadde forlatt menneskemengden fordi han trengte å være alene. Da han steg i land og fikk se dem, gikk han likevel straks i gang med å hjelpe de som hadde kommet. Jesus ble drevet av medynk for folket. De som søkte ham ble derfor ikke avvist. Jesus møtte dem, og han tok seg av dem. Flere var syke, og hadde sikkert ikke råd til å gå til lege. Disse helbredet Jesus. Slik gikk hele dagen.

Det ble derfor ingen anledning for Jesus til å være for seg selv. Folkemengden ble med ham også da kvelden kom, og disiplene begynte å tenke på hvor alle skulle gjøre av seg. Snart ville sulten melde seg. Dette tok de så opp med Jesus. Han burde la folket gå inn i landsbyene så de kunne kjøpe seg mat.

Men Jesus vil ikke sende folket bort. Til forskjell fra disiplene, og mennesker for øvrig, kjente han ingen grense. Verken for sin makt, eller sin vilje til å hjelpe de mange som hadde søkt ham. Han ville han nå alle. Hele den store folkemengden skulle få mat, og Jesus ville at disiplene skulle gi dem maten. "De behøver ikke gå bort. Dere skal gi dem mat!", sa han til dem.

Dette satte disiplene i en nærmest absurd situasjon. Hvordan kunne de gi mat til en så stor folkemengde? Regnestykket var enkelt, de hadde ikke mer enn fem brød og to fisker. Det holdt knapt nok til dem selv. Menneskemengden telte fem tusen mann. I tillegg var det kvinner og barn, og det betyr at tallet fem tusen må multipliseres, kanskje med fire eller fem. Misforholdet mellom de ressursene de disponerte, og det Jesus befalte dem å gjøre, var enorm.

Jesus ville lære dem noe. Det gjorde han ikke ved å si til dem at han hadde planer om å gjøre et under. Han sa overhode ikke hva han tenkte å gjøre, men at disiplene skulle komme til ham med det brødet og den fisken de hadde. Han foretok ingen eksaminering av dem. Stilte ingen krav. Det eneste han ba om var at de brakte brødet og fiskene til ham.

Står ikke dette i direkte motsetning til hva vi ofte tenker om forholdet mellom våre bønner og Guds gjerninger blant oss? Hva skal til for at Jesus griper inn og bruker det lille vi har, spør vi. Hvor sterk må vår tro og overgivelse være? Hvor mange netter må vi be? Hvor mange bønneaksjoner må vi arrangere, - og hvor omfattende må disse være for at Gud overhode kan gripe inn? Hvor mye må vi faste, hvor mye må vi meditere? Hvor mye må vi rope? - Hvor mange onde åndsmakter må vi nedkjempe? Hvor inderlig må vi være for at Gud skal kunne bruke våre midler?

Det er befriende å se at Jesus bare ba om en ting. Kom med det dere har til meg. Hva han vil gjøre med det vi gir ham vet vi ikke. Det vil si, vi vet ikke hvor langt han vil la det nå. Vi kan bare gi det vi har til ham. Dette gjelder i alle forhold som har med tjeneste for Jesus å gjøre.

Den som gir penger til misjonens arbeid vet ikke om de penger han gir skal brukes til å støtte opp om et arbeid som vil gi store synlige resultater, eller om det skal brukes et sted der det er stor motstand og få som omvender seg. En som reiser ut som misjonær vet ikke om han skal føres inn i store vekkelser, eller om en må tjene uten å se nevneverdige frukter av arbeidet. Begge deler kan skje, og begge deler kan være virket like mye av Gud. Det man vet er at man ved tjenestens begynnelse, og siden hver dag, skal få legge seg selv og alt en har i Jesu hender, for at han skal velsigne det og bruke det slik han vil.

La oss se i øynene at de økonomiske rammene for kristen virksomhet stadig blir trangere. Slik er det, selv om norske kristne har mer penger mellom hendene enn noen gang. La oss derfor villig vurdere om noe kan skjæres ned, og om midlene disponeres bedre. Når regnskapet er gjort opp og vi finner at de ressurser vi nå disponerer er små, i forhold til tidligere tider, skal vi likevel gi det vi har til Jesus.

Saken er nemlig at han tar det i sine hender. Han velsigner det, selv om vår tro trues av våre sannsynlighetsberegninger og kalkuleringer. Realistisk økonomi og regnskap kommer vi ikke bort fra. Det er nødvendig i Herrens tjeneste. La oss derfor lære av disiplenes realisme. De så i øynene at de hadde lite, og at menneskemengden som skulle mettes var stor.

Men de tok Jesus på ordet. De gav alt til ham. Så sørget Jesus for at det de hadde gitt faktisk nådde mye lenger enn de var i stand til å forestille seg. På Jesu befaling satte den store folkemengden seg ned i gresset. Jesus ba velsignelsesbønnen, brøt brødene, gav til disiplene, og de delte ut. Det ble nok til hele den store folkemengden.

Det minner oss om hvor ufattelig langt Gud kan nå med det han velger å bruke. Det minner oss om hva slags kraft det er i Guds ord, og om at det er Herren alene som avgjør om det vi skriver, vitner og sprer i alle mulige media skal få gjennomslag hos mange eller få.

Kan vi lære noe mer av brødunderet? Uten tvil. Det peker utover seg selv, til noe som er enda større enn mat. Brødet og fisken er bilde på en ganske bestemt side ved evangeliets budskap, nemlig at Gud har nok til frelse for alle. Evangeliets budskap om Jesu soning for våre synder er den åndelige mat Gud gir mennesker, for at vi skal få det evige livet.

Dette budskapet skal ikke begrenses. Det skal ikke innsnevres slik at det bare når frem til en utvalgt målgruppe. Det strålende med evangeliets budskap er at det er nok til alle. Liksom brødet og fisken Jesus velsignet har evangeliet derfor en ufattelig rekkevidde. Det blir aldri tomt, det gjør alltid sin gjerning, det er alltid nok til alle.

Hva er det nok av? Det kan vi bare forstå når vi minner hverandre om hva Jesus gjorde for oss da han døde på korset. Jesus tok ansvaret for all den synd som menneskeheten har gjort seg skyldig i. Han har betalt slik at det er tilgivelse å få for alle mennesker. 

  

I vår tid er det vanlig å tenke at kjærligheten forutsetter frihet. Skal man bli i stand til å elske et menneske av motsatt kjønn, slik det skal og bør elskes, så må man samtidig være fri i forhold tl dette mennesket   Mange velger derfor en samlivsform som gir minst mulig forpliktelse. En tenker at kjærligheten kun kan blomstre og utvikle seg, dersom man innrømmer den andre og seg selv retten til frihet. Og med frihet menes rett til trekke seg fra forholdet, når en finner det for godt.

I Bibelen finner man en helt annen oppfatning av kjærligheten. Forutsetningen her, er at sann kjærlighet bare kan utvikles dersom mann og kvinne binder seg til hverandre, og blir avhengige av hverandre. Kjærligheten er en skjør ting. Den trenger trygghet. Uten den trygghet som gies ved at man binder seg til hverandre, kan den ikke overleve. Frihet i form av uforpliktethet skaper angst og usikkerhet. Det virker drepende på kjærligheten.

I følge Bibelen, er ekteskapet innstiftet av Gud allerede før syndefallet. 1. Mos 2. 22 - 24.

Det er gitt som en ordning der kjærligheten mellom mann og kvinne kan utfoldes i trygghet og gjensidig forpliktelse 1 Kor 7. 1 -  9, 1 Tess 4. 5.  Bibelens lære om ekteskapet forutsetter også at ekteskapsinngåelsen skal være et offentlig anliggende. I så måte skal det bygge på et livslangt og juridisk bindende løfte om gjensidig troskap og kjærlighet, mellom en mann og en kvinne.

Bibelen viser samtidig at det også må være lover og ordninger for skilsmisse der det ikke lar seg gjøre å videreføre et ekteskapelig forhold. Men dette er en ordning som ble nødvendig, både på grunn av menneskers manglende kjærlighet, og på grunn av mangel på vilje til å forplikte seg overfor den man er gift med. Fra begynnelsen var det ikke slik, sier Jesus.  Mat 19. 8.

Når kjønn nulles ut - postmodernismen

Enkelte toneangivende postmoderne filosofer mener at enhver forståelse og språklig fremstilling av virkelighet er å betrakte som illusorisk. Som et klart eksempel på den tenkningen jeg her sikter til, kan nevnes  franskmannen Michel Foucault (1926 - 1984). Vi vet egentlig ingenting om virkeligheten, mente Foucault. Våre begreper og ideer om virkelighet eksisterer bare i våre tanker, ikke i virkeligheten selv. På grunnlag av sin teori om forholdet mellom ord og virkelighet, kritiserte Foucault "forestillingen" om mennesket. Fellesbetegnelsen menneske er en konstruksjon, "en bivirkning av den moderne verdens omorganisering av erkjennelsen", skriver han i boken Tingenes orden.

Foucault har fått betydelig innflytelse også gjennom sine oppfatninger om kjønn og forhold mellom kjønn. For ham er selvsagt også begreper som mann og kvinne språklige konstruksjoner som egentlig ikke eksisterer i virkeligheten. Kjønnsmessige særpreg og kjønnsbetingede relasjoner mellom mann og kvinne betrakter han derfor som kulturbetingede konstruksjoner. De kan oppløses og erstattes med noe annet, dersom det er hensiktsmessig.

Bibelsk alternativ til postmodernismen

Den teori om forholdet mellom språk og virkelighet som vi her har gitt et lite glimt inn i, nødvendiggjør et bibelsk fundert alternativ. Her har vi imidlertid å gjøre med et stort og komplisert emne, som selvsagt ikke kan behandles utfyllende. Det må likevel nevnes at spørsmålet om hvordan forholdet mellom ord og virkelighet er å forstå, ikke er nytt. Dette problemet har derimot fulgt tenkningen helt fra oldtiden av.

I tenkningens historie finnes derfor også et stort tilfang av alternative synspunkter til den problematikken vi her har skissert, både hva angår dens forutsetninger og konsekvenser. Vi skal imidlertid ikke gå til filosofien for å finne retningslinjer for hvordan vi skal tenke om forholdet mellom ord og virkelighet, men til Bibelen selv.

Saken er nemlig at Bibelens tale om skapelsen gir visse fundamentale forutsetninger for å forstå forholdet mellom ord og virkelighet rett. Ikke minst gjelder dette hva Bibelen sier om skapelsen av mennesket. I følge skapelsesberetningen skapte Gud ved ord. Ved ord skilte han også mellom lys og mørke, Himmel og jord, vann og tørt land, havet og dets dyreliv, landjorden og dens liv. Til sist skapte han mennesket og kalte dem mann og kvinne, fordi han hadde skapt dem som to forskjellige kjønn. 1. Mos 1. 3 ff.

Alt dette viser at det er et visst samsvar mellom ordet og den skapte virkelighet. Ordet går forut for skapelsen, det skapte blir til i samsvar med ordet, og ordet kommer så etter, ved at Gud ved sitt ord konstaterer at det han har skapt er i samsvar med hans skaperord. Bibelens lære om skapelsen viser dermed at virkeligheten har en struktur, og at det er et visst samsvar mellom ord og virkelighet.

At vi aksepterer det forholdet mellom språk og virkelighet som her er antydet, er avgjørende for at bevisstheten om menneskets verdi og egenart kan bevares i et samfunn. Dersom mennesket betegnes som en illusjon, er veien kort til at også menneskeverdet blir betraktet som en illusjon eller en tom ide.

Nattverden er det andre av de nådemidlene som vi kaller sakramenter. Det synlige middel som brukes her, er brød og vin. Når brødet og vinen utdeles, uttales de ordene som Jesus påla sine disipler å bruke ved nattverdfeiringen; dette er mitt legeme og dette er mitt blod.

I og med at disse ordene uttales, er Jesus Kristus selv til stede, med sin nåde når vi feirer nattverden. Matt. 26. 26 ff, Mark. 14. 22 - 25, Luk. 22. 15 ‑ 20, 1. Kor.  11.23 ff. Hva dette innebærer, har Luther forklart, blant annet i lille katekisme: "Nattverden er vår Herre Jesus Kristi sanne legeme og blod, under brød og vin innstiftet av Kristus selv for oss kristne til å ete og drikke".

Mens dåpen skjer bare en gang, ved det kristne livets begynnelse, er nattverden det sakramentet som den kristne skal benytte regelmessig og flere ganger i livet, som et styrkemåltid for den som tror og er døpt. Men selv om nattverden slik sett er annerledes enn dåpen, gir den likevel den samme nåde som meddeles i dåpen, og gjennom evangeliets budskap. Også nattverden meddeler syndenes forlatelse.

Dette viser en viktig sannhet, nemlig at kristne mennesker har bruk for tilgivelse for sine synder også etter at de er blitt døpt. At nattverden er innstiftet med dette siktepunkt, viser også hvor villig Gud er til å gi syndsforlatelsens nåde til de som tror på ham. Matteus 26. 27 - 28.

Hvem kan gå til nattverd, og hva gir nattverden?

Nattverden er ikke åpen for alle, men bare for de som bekjenner seg som kristne og har tatt imot dåpen. Det er ellers klart at nattverden er for kristne som er i stand til å forstå og verdsette den gave som blir gitt i nattverden.

Til forskjell fra dåpen er nattverden derfor ikke for barn som er så små at de ikke er i stand, verken til å begripe dens innhold, eller forstå hva som blir gitt i nattverden. For å ta imot nattverden forutsettes evne til å prøve seg selv, i samsvar med det Skriften lærer om hvem nattverden er for. Vi skal se nærmere på dette i det følgende.

I 1. Korinterbrev 11. 27 blir det gitt en sterk advarsel om ikke å ete nattverden på uverdig måte. Den som gjør det, gjør seg skyldig i Jesu legeme og blod, kan vi lese. Det er ikke sjelden at noen tolker dette ordet på feil måte. De tror meningen er at Gud krever en form for personlig verdighet av den som tror, og at ingen kan gå til nattverd før han har en slik verdighet.

Både sammenhengen og teksten viser imidlertid at dette er en misforståelse. Det ordet som brukes i den greske grunnteksten på dette stedet, er ikke et adjektiv, men et såkalt adverb. Det betyr at ordet verdighet ikke sikter til en personlig egenskap, men til selve utførelsen av nattverden. Poenget er at nattverden må utføres på verdig måte, i samsvar med det Skriften foreskriver.

Grunnent til at Paulus gir denne formaningen er at nattverdmåltidet i korintermenigheten hadde utartet seg til et slags fellesmåltid der de rike og velbeslåtte nøt god medbrakt mat, mens de fattige ikke hadde noe å spise. En slik utarting av nattverden vender Paulus seg imot med sterke ord. Nattverden skal feires på verdig måte, slik Jesus har innstiftet den, som et måltid der Jesu død og oppstandelse minnes.

Dette betyr at det ikke skal spørres etter personlig verdighet hos de som går til nattverd. Det er derimot troende mennesker som trenger Jesu nåde skal innbys til å motta det nattverden tilbyr. Slik sett blir nattverden et styrkemåltid for de som tror.

Det er altså kristne menneskers behov for syndsforlatelse som imøtekommes i nattverden. Behovet for å få en stadfestelse på at en skal få leve i det personlige fredssamfunn med Gud, på tross av at en fristes til synd og faller i synd. Derfor er nattverdssamfunnet med Jesus som er begrunnet i Jesu forsoning, ikke i den troendes eget kristenliv

Dåpen består av et bestemt synlig middel, som Gud har knyttet sitt ord og løfte til. Det synlige middelet er vann, som mennesket overøses av, eller dykkes ned i, når dåp finner sted. Det er ikke vannet som frelser et menneske, men Guds ord som kommer sammen med vannet. "For uten Guds ord er vannet bare vann og ingen dåp", skriver Luther i sin Lille katekisme.

Jesus har lært oss at dåpen skal utføres i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Mat 28. 19. Dette betyr at mennesket føres inn i et personlig samfunn med den treenige Gud, når det døpes. Ved dåpen får mennesket derfor fellesskap, både med Faderen Sønnen og Den Hellige Ånd.

For å forstå læren om dåpen rett, er det veldig nødvendig å være klar over at det er Gud som handler. Den som døpes er bare en passiv mottaker i forhold til det Gud gjør og gir i dåpen. Dette betyr at Gud gir troen på Jesus Kristus, gir syndenes forlatelse, gir Den Hellige Ånds gave, og at han også gjenføder mennesker gjennom dåpenDet er på de punkter som vi her har nevnt, at vi finner de avgjørende forskjeller mellom det lutherske syn på dåpen og det syn på dåpen som vi finner hos baptister og pinsevenner. I følge pinsevennenes lære, er det mennesket som handler overfor Gud i dåpen. Ved dåpen gir mennesker seg selv til Gud etter først å ha kommet til tro. Samtidig lærer de at dåpen verken gjenføder, eller frelser.

Det er dette som er den avgjørende årsaken til at pinsevenner ikke åpner for barnedåp, og at de nøyer seg med å kalle dåpen en bekjennelseshandling.De bibelstedene i Det nye testamentet som handler om dåpen, viser imidlertid tydelig at det er Gud som handler overfor mennesket når dåp finner sted. De viser også klart at Gud frelser, gjenføder og gir Den Hellige Ånd ved dåpen.

Hva som skjer i dåpen, er likevel omtalt på noe forskjellig måte i disse bibelversene. Men det betyr ikke at de aktuelle bibelversene står i motsetning til hverandre. Forholdet er tvert imot at de kompletterer hverandre og gir et helhetlig bilde av hva som skjer i dåpen. Skal vi få den rette innsikt i Bibelens lærer om dåpen, må vi derfor se de bibelstedene som taler om dåpen sammen. Det skal vi nå gjøre ved at vi kort gjennomgår tre av disse tekstene, og påpeker hva som sies i hver enkelt av del.

I Apg 2. 14ff, taler apostelen Peter for en menneskemengde som var samlet i Jerusalem ved den første pinsefesten etter Jesu oppstandelse. Han anklager dem for å ha korsfestet Guds Sønn (v. 23). Dette rammer deres samvittighet, og de spør hva de skal gjøre. Til dette gir Peter følgende svar:

Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave. For løftet tilhører dere og deres barn, og alle dem som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller til seg. Apg 2. 38 ? 39.

Dette skriftstedet viser tydelig at det er Gud som handler i dåpen. Han gir syndenes forlatelse og Den Hellige Ånd til den som døpes. Av dette bibelverset er det videre klart at de løfter om Guds gaver som er knyttet til dåpen gjelder, ikke bare for Peters tilhørere. Det gjelder også for deres barn (v. 39). Dette gir grunnlag for å tro at Gud gir syndenes forlatelse og Den Hellige Ånd også til barn som døpes.

Det finnes ikke noe ord i Bibelen der barnedåpen avvises. Derimot er det flere skriftsteder som på indirekte måte viser at også barn ble døpt. Det fortelles for eksempel at apostlene døpte hele familier. Dette tyder på at også barn ble døpt. Et eksempel på dette finner vi i Apg 16. 33.

 Videre er det klart at barn trenger Guds nåde. Grunnen til dette er at de er født med arvesynd. Job 14. 4, Job 15. 4, Sal 51. 7, Ef 2. 3. Fordi Gud gir tilgivelse for synd gjennom dåpen, skal de altså døpes. Her må det også nevnes at små barn ikke kan tilegne seg Guds ord ved å lese eller høre det. Dåpen er derfor det eneste nådemiddel som kan gi de små barna Guds frelse. Gjennom dåpen gir Gud barna del i den frelsen som Ordet taler om.

Når det gjelder spørsmålet om barnas behov for dåp, finner vi en viktig forskjell mellom det lutherske og det baptistiske synet på dåpen. I følge det baptistiske synet, som vi altså også finner hos pinsevennene, trenger ikke barna tilgivelse for synden. Tankegangen er at de allerede tilhører Gud i kraft av Jesu forsoning.

Dette er grunnen til at pinsevenner heller vil tale om velsignelse av barn enn dåp av barn. Etter deres oppfatning trenger ikke de små barna å gjøres til Guds barn. De er det allerede. Når dåpen i tillegg ikke betraktes som et middel Gud bruker for å gi mennesker sin frelse, blir det for dem ulogisk å si at barn må døpes. Spørsmålet er likevel om en slik forståelse av dåpen lar seg forsvare ut fra Skriften. Vi skal se nærmere på dette i det følgende. Et skriftsted, som vi da skal rette særlig oppmerksomhet på, finner vi i Paulus brev til Tit 3. 4 - 5. Her leser vi følgende om dåpen:

 Men da Guds, vår frelsers godhet og kjærlighet til menneskene ble åpenbart, frelste han oss, ikke på grunn av rettferdige gjerninger som vi hadde gjort, men etter sin miskunn, ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd.

Dåpen kalles her "vannbadet til gjenfødelse og fornyelse". I følge sammenhengen i denne teksten er det Gud som handler med menneskene i Dåpen. Han gjenføder og fornyer mennesket ved Den Hellige Ånd, gjennom "vannbadet". Denne teksten etterlater heller ikke tvil om at Gud "frelser" mennesket gjennom dåpen.

Ordet frelse knyttes i teksten sammen med dåpen da dåpen omtales som det middel Gud frelser ved. Den samme tankegang kommer også til uttrykk i andre deler av Skriften. Et eksempel på dette finner vi i Rom 6. 3 - 4. Der står det skrevet at Gud gjør den som døpes delaktig i Jesu død og oppstandelse, og at dette skjer ved dåpen:

 Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at liksom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv.

Denne teksten viser også at dåpen markerer begynnelsen på et nytt liv, der mennesket skal leve sammen med Jesus. I det øyeblikk et menneske døpes får det fellesskap både med Jesu død og oppstandelse, og denne delaktighet skal fortsette hele livet. Det betyr at dåpen på den ene side fører mennesket inn i en døds prosses som innebærer at synden mister sin makt, samtidig gir den også del i et nytt liv sammen med den oppstandne Kristus. I så måte kan vi si at dåpen fører inn i det kristne livet og markerer starten på dette.

Hva livet med Gud, som dåpen fører inn i innebærer, skal vi se nærmere på i det følgende. Dermed retter vi også blikket mot det som er det spesielle ved dåpen i forhold til de andre nådemidlene. I den forbindelse blir det også naturlig å si noe om dåpen og troen.

Ved dåpen opprettes en pakt med Gud

Dåpen fører mennesket inn i en pakt med Gud. 1 Pet 3. 21. Ordet pakt betyr overenskomst mellom to parter. Den pakt dåpen fører inn i, kaller vi en såkalt nådepakt. At dåpen er en nådepakt betyr at det forholdet mellom Gud og menneske som etableres ved dåpen, ikke bygger på menneskets gode gjerninger eller prestasjoner, men utelukkende på den nåde som Gud gir i Kristus Jesus. At dåpen er en nådepakt, innebærer derfor at Gud, ved dåpen, gir mennesket rett til å leve sammen med seg på grunnlag av Jesu fullkomne frelsesverk. Forbildet for dette forholdet til Gud er omskjærelsespakten i Det gamle testamentet.  Kol 2. 11. 1. Mos 17. 10 ‑14.

Det er her det også blir aktuelt å si noe om troen. Av Bibelens lære ser vi at det er nødvendig å være troende for å kunne ha noen nytte av dåpen, og av den pakt med Gud som dåpen fører inn i. Den som døpes og ikke tror, har nemlig ingen del i det som dåpen gir. Dette gir grunnlag for flere spørsmål. For eksempel kan en spørre om små barn kan tro og få del i dåpens pakt.

For å svare rett på dette spørsmålet, må vi ha det klart for oss at verken voksne eller barn egentlig kan tro på den sanne Gud av seg selv. Det er budskapet om Jesus Kristus som skaper troen på Jesus i dem som hører det. Samtidig må det også sies, at liksom Ordet skaper troen på Jesus i dem som hører, skaper det også tro i de små barn når det kommer sammen med vannet i dåpen. Tilliten, eller troen, skapes da på det før-bevisste plan, og denne tilliten er der og blir bevisst, så sant barnet hører Bibelens budskap om Jesus Kristus i oppveksten.

En avgjørende grunn til at Ordet har denne virkningen på barna, er at de ikke yter noen motstand overfor det Ordet som kommer til dem i dåpen. At små barn kan ha en slik tro, fremgår blant annet av Mat 18. 6, der Jesus taler om de små som tror på ham. Det ordet som på dette sted er oversatt med små, heter på gresk ?mikron?. Det betyr de som er svært små og betydningsløse, og likevel tror på Jesus.

Mennesker som er døpt som barn, kan likevel falle ut av dåpens pakt og komme bort fra den nåde som Gud gav i dåpen. Dersom et slikt frafallent menneske igjen blir omvendt, skal det ikke døpes en gang til, for selv om et menneske kan forlate den pakt som ble sluttet med det i dåpen, så går ikke Gud fra de løfter han gav i dåpen. Gud er rede til å motta det frafalne menneske på nytt så snart det omvender seg til ham igjen. Frafalne skal derfor ikke gjenta selve dåpshandlingen, men vende tilbake til det løfte om troskap og frelse som Gud har gitt dem i dåpen.

Som en følge av dåpspakten skal de som døpes, både barn og voksne, gies opplæring i den kristne tro. Dette kommer klart til uttrykt i misjonsbefalingen der det ikke bare tales om dåp, men også om å gjøre folk til Jesu disipler ved å lære dem alt det han har befalt. Mat 28. 20.

Grunnen til at mange kommer bort fra Gud i oppveksten er at den undervisningen som skulle følge dåpen, ofte svikter. Derfor er det et viktig kall til Guds folk å drive arbeid som sikter inn på å gi en slik undervisning. Dette kallet gjelder særlig foreldre som døper barna sine. Som foreldre plikter man å sørge for at barna får høre om Jesus og lærer å be til ham.

Hva med de som alltid har vært kristne?

I forbindelse med dåpen passer det også å si noe om dem som har vokst opp i et kristent hjem og ikke kan huske noe annet enn at de har vært kristne hele livet. Det er grunn både for dem og andre til å takke Gud for at de har fått leve sammen med Jesus hele oppveksten. Det er ikke mindreverdig å ikke ha en omvendelsesdato å se tilbake på, eller å si at en ble frelst i dåpen som barn.

Samtidig kan det være til hjelp for de som er i en slik situasjon, å påpeke at oppvekst og personlig modning fører med seg et behov for å få klarhet i frelsesspørsmålet. Så sant et menneske i denne tiden har med Gud å gjøre, vil det nemlig vokse i innsikt og forståelse, også med hensyn til spørsmålet om det å være en kristen.

Dette kan føre til at også de som alltid har kalt seg kristne, kan komme inn i alvorlige troskriser. Spørsmålet om en virkelig er frelst kan bli påtrengende også for dem. Også de som alltid har regnet seg som kristne, kommer derfor ofte gjennom en prosess der det må bli klart for dem at hele deres frelse hviler i det Jesus har gjort, ikke i deres egne gjerninger som kristne.

Hvordan den enkelte opplever denne prosessen er forskjellig. For noen fører det med seg mange kamper og mye tvil. For andre går det mer rolig for seg. Felles er at en opplever det frigjørende å få lov til å se bort fra seg selv og tro at hele frelsen hviler i det Jesus har gjort. Det er naturlig for en kristen å søke seg ut av tvil og usikkerhet med hensyn til spørsmålet om en er frelst eller ikke. Da er det viktig å ha klart for seg at bare ordet om Jesus kan gi hjelp og visshet om den saken.  1 Joh 1. 12.

Enkelte av dem som har kalt seg kristne hele livet, må likevel innse at de kan ha hatt perioder i livet da de egentlig har vært borte fra Gud, eller var på vei bort fra ham. I oppveksten kan man ha kommet inn i den situasjon at man har regnet seg som kristen på feil grunnlag. Man kalte seg kristen fordi man tilhørte et kristent miljø, eller fordi man var med i kristne aktiviteter. Det minner oss om at det er mulig å komme bort fra Jesus uten å være klar over det. Det er svært viktig for dem som er i en slik situasjon at de får høre Guds ord på en slik måte at ordet gir dem klarhet i at de egentlig bygger sin kristne tro på seg selv og ikke på Jesus.

Nå vil jeg skrive litt om dette med onde ånder og påvirkning fra åndsmakter. Dette er et sammensatt tema. Hvordan er forholdet mellom religion og onde åndsmakter å forstå? Kan man, ved religiøs virksomhet stille seg inn under onde åndsmakters innflytelse? Hva innebærer i så fall det?

La meg begynne med å vise til 1. Kor 10. 20: Her advarer apostelen Paulus de kristne i Korint mot å være med under de hedenske offerseremoniene. "Jeg vil ikke at dere skal komme i samfunn med onde ånder", skriver han.

Måten Paulus argumenterer på viser at han forutsetter at det er en forbindelse mellom de onde ånder og den religiøse aktiviteten. Det er derfor ikke kunnskap om religionene Paulus advarer mot, men selve avgudsdyrkelsen. Altså den religiøse praksisen; "Derfor mine kjære, vend dere bort fra avgudsdyrkelsen", skriver Paulus (1. Kor 10. 14).

Kapittel 10 i 1. Korinterbrev viser ellers Bibelens syn på avgudene. I realiteten finnes ikke de avgudene som menneskene ber eller ofrer til. De er fantasifigurer. Likevel har disse fantasifigurene en farlig betydning. Når mennesker dyrker dem, kommer de i fellesskap med onde ånder, skriver Paulus.

De onde ånder finnes altså.

Mennesker får et forhold til dem ved sin religiøse aktivitet.

Spørsmålet er så hva dette innebærer?

Også dette finner vi svar på i Korinterbrevets tiende kapittel. Paulus forutsetter at det er en likhet mellom det fellesskapet kristne mennesker har med den sanne Gud under nattverdsfeiringen, og det fellesskapet mennesker får med de onde ånder, under religiøse offerhandlinger: *Dere kan ikke drikke av Herrens beger og onde ånders beger. Dere kan ikke ha del i Herrens bord og i onde ånders bord". 1. Kor 10. 21.

Så langt jeg kan forstå viser disse bibelordene at det står onde ånder bak religionene. Disse får makt over mennesker på forskjellig måte. Jeg tror ikke at det nødvendigvis fører til det vi kaller besettelse, selv om også det kan skje.

Mennesker med sterk religiøs overbevisning kan ha en meget høye moral, og være meget gode mennesker, sett ut fra en mellommenneskelig målestokk. Likevel, skal vi tro Bibelen er de åndelig talt blinde, og deres religion fører dem bort fra den sanne Gud. De er bundet av makter som de ikke nødvendigvis erfarer, eller vet eksisterer.   "I disse vandret dere før på denne verdens vis, etter høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn". Efeserbrevet 2. 2.

En kristen må derfor holde seg borte fra religionenes ofringer og religiøse seremonier. Det er farlig. Å være med på det, innebærer at en stiller seg inn under onde ånders innflytelse.

Satans innflytelse

Jeg tror at mennesker kan bli besatt av onde ånder. Samtidig mener jeg at man må skjelne mellom besettelse og den innflytelse som onde åndsmakter ellers utøver. Jeg tror også at det finnes psykiske tilstander som kan tolkes som besettelse, uten å være det. Man skal derfor være veldig tilbakeholden med å hevde at noen er besatt.

Satan er mangfoldig, han har mange ansikter, og gjør sin innflytelse gjeldene på mange måter.

Jeg var misjonær i Peru da en marxistisk terrorbevegelse plaget folket. I følge deres ideologi måtte peruanerne drives ut i den dypeste fattigdom for at revolusjonen skulle komme. Derfor angrep terroristene de fattige. En gang stilte et par av dem opp i en kø ved et suppekjøkken i Lima. Her fikk sultne mat. Kjøkkenet var drevet på frivillig basis av fattige kvinner.

Terroristene skjulte maskinpistoler under sine ponchoer, og da de kom frem til disken skjøt de ned kvinnene som drev kjøkkenet. De bidro til å holde fattige oppe på et nivå som forhindret revolusjonen. I deres øyne var de derfor kontrarevolusjonære.

Sendero Luminoso  drepte anslagsvis 100.000 mennesker i løpet av noe over ti år (ca 1980 - 1993). De drev en omfattende atentatvirksomhet, og i landsbyer som de overfalt, ble folk drept offentlig, - etter summariske retterganger. Man spanderte som regel ikke geværkuler på de som ble myrdet. Det var imot den revolusjonære bevegelsens økonomisk prinsipper. Kuler og krutt måtte spares til konfrontasjoner med politi og hær. Kontrarevolusjonære ble slått i hjel med hakker og spade - eller stein. Gamle, kvinner - og barn ble drept på den måten. Bevegelsen ble sammenlignet med Røde Kmer, og drev større deler av landet inn i borgerkrig.

Marxistene eller maoistene var ateister.

Men er det ikke mulig å se det demoniske i det de foretok seg?

Mon tro om ikke den onde hadde dem i sin makt, uten at de selv trodde det, eller visste det, og selv om de ikke var religiøse?

Spørsmål på bloggen utfordrer til å si litt om hva mennesket finner når det søker Gud i sitt eget indre. Spørsmålet aktualiseres særlig i forhold til forskjellige former for introversjonsmystikk, der poenget nettopp er å søke Gud på den måten. Slike former for religiøs virksomhet har lange tradisjoner. Den var blant annet sterkt utviklet innen gnostisismen, en synkretistisk bevegelse som gjorde seg gjeldende under aposteltiden.

Jeg kan ikke se at det er bibelsk grunnlag for introversjonsmystikk. Riktignok lærer Bibelen at Jesus er i dem som tror på ham, men den lærer likevel ikke at man skal søke og finne Gud i seg selv.

Bibelen taler likevel om en form for selvanskuelse som hører med til det kristne livet. Hva den går ut på, finner vi dersom vi leser Salme 139;

"Ransak meg Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei"

Som kristne trenger vi Guds hjelp til å se inn i oss selv, og i den forbindelse også hjelp til å se rett på oss selv. Gjennom sitt ord kaster Gud et lys inn i våre liv. Det er Ordets klare lys. Har vi ikke dette lyset med oss, vil vi ikke være i stand til å forstå sannheten om oss selv, når vi ser på oss selv. Enhver form for selvanskuelse vil da være som å vandre i mørke. Vi vil bare finne våre egne tanker, våre egne følelser eller gjerninger, og ut fra vår naturlige tankegang vil vi tro at dette er noe som vi kan frelses ved.

Når lyset fra Guds ord kommer blir det imidlertid annerledes. Da får vi se at ingenting av det vi har i oss selv holder mål i Guds øyne. Da drives vi til å innse at vi ikke kan frelses ved noe i oss selv. Vi må ta vår tilflukt til noe som er utenfor oss, nemlig Bibelens budskap om at Jesus er en soning for våre synder.

Budskapet om hva Jesus har gjort for å frelse oss har ikke sitt opphav i menneskers hjerte. Det kan ikke utledes av noe som finnes i menneskets ånd, det er handler helt og fullt om noe som har skjedd utenom oss, og som vi ikke kan komme frem til, uten at Gud forteller det til oss.

Slik er det også etter at et menneske har blitt en kristen. En kristen trenger den form for selvransakelse som følger av å leve i lyset fra Guds ord.

"Og dette er dommen at lyset har kommet til verden, og menneskene elsket mørke fremfor lyset, for deres gjerninger var onde. For hver den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset for at hans gjerninger ikke skal bli refset. Men den som gjør sannheten kommer til lyset, for hans gjerninger kan bli åpenbart, for de er gjort i Gud" Joh. 3. 19 - 21.

Hva er det å elske lyset? Er det ikke å stille seg inn under Guds tale, og ta innover seg det i Guds ord som dømmer meg og anklager meg? Er det ikke det samme som å si til Gud: Du har rett når du peker på synd, feil og mangler i mitt liv, og er det ikke samtidig det samme som å rette blikket mot det blendende lyset fra Golgata? Ta til seg at all den synd som er i mitt liv er gjort opp og betalt der?

Å leve i den spenningen som jeg her kun skisseres, kalles i lutherske sammenenger for den daglige omvendelse. Det er en form for spiritualitet som jeg tror er gått av mote. Skjønt den har vel aldri vært på mote, -  blir det vel heller aldri - til forskjell fra de mange former for spiritualitet som vitterlig er på mote,  Deri bekrefter den vel også sin sannhet.

Den har to sider. Paulus taler om den i Filipperbrevet 3. 8 - 10:

Kristenlivet har to sider. Mitt eget legges inn under dommen og døden, samtidig skapes et nytt liv, så sant et menneske hører evangeliet og tar til seg ordet om syndenes forlatelse. Dette budskapet skaper et nytt liv i mørke. Livet bryter seg frem, tross alt som er av synd og elendighet i en troendes hjerte.

Det er ufattelig

Vanskelig, for ikke å si umulig å se, når man ser på seg selv.

Vanskelig å tro

Men sant i følge Guds ord.

Så får jeg komme tilbake til litt andre ting som også har med dette å gjøre etter hvert.

Arne Helge

Den som taler profetisk, taler for mennesker, til oppbyggelse, formaning og trøst

1. Kor. 14. 3.

Det Bibelen omtaler som nådegave til å tale profetisk, blir ofte misforstått i vår tid og oppfattet som en evne til å motta bestemte budskap eller syner direkte fra Gud.

Det bilde som blir gitt av den profetiske nådegave i 1 Korinterbrev 13 og 14, stemmer imidlertid ikke med en slik oppfatning. Den profetiske nådegave forutsetter innsikt i det Skriften kaller "Guds hemmeligheter", eller "Guds mysterium," som det heter i den siste utgaven av Norsk Bibel.  Til dette, se hvordan den profetiske tale omtales i 1. Kor 13. 2. Her står det at den forutsetter innsikt i Guds mysterier, eller hemmeligheter.

I det følgende bruker jeg ordet mysterium i stedet for ordet hemmelighet. Men jeg presiserer at ordet hemmelighet i eldre bibelutgaver er valgt for å oversette det greske ordet som nå oversettes med mysterium. Begge ordene er i grunnen gode oversettelser. Hemmeligheten eller mysteriet er nemlig noe som vi mennesker bare kan forstå, ved å fordype oss i Guds åpenbaring, altså Bibelen. Det greske ordet som ligger til grunn er, bemerkelsesverdig nok, mysterion.

For å forstå hva den profetiske forkynnelse innebærer er det altså nødvendig å forstå hva ordet "mysterium" eller "hemmelighet" betyr. Dette ordet er sentralt både i Jesu forkynnelse og i apostelen Paulus brever. Jesus sier til sine disipler at de er betrodd innsikt i "himmelrikets mysterier", mens de som ikke tror på Jesus mangler denne innsikt (Matt. 13. 11). Av dette forstår vi at mysteriene er noe i Skriften og i Jesu forkynnelse som bare Gud kan gi mennesker den rette innsikt i.

Ser vi nøye etter, forstår vi at Skriftens mysterier dypest sett handler om Jesus Kristus selv, hans død og oppstandelse. At vi mennesker er avhengige av at Gud gir oss den rette innsikt i dette mysteriet, ble særlig klart av det som skjedde ved Jesus død og oppstandelse.

Både Jesu disipler og hans fiender kjente godt til GT's budskap om Messias. Ingen av dem hadde likevel forstått at GT's profetier dypest sett handlet om at Messias skulle lide og dø for våre synder. De hadde med andre ord ikke forstått hva som er selve sentrum i Det gamle testamentets profetiske budskap. At dette var den dype mening, både med profetiene og med Jesu liv, var skjult, til og med for Jesu nærmeste disipler. Først etter oppstandelsen fikk disiplene den rette innsikt og forståelse av mysteriet, for først da åpenbarte Jesus det for dem. Lukas 24. 26 ? 27.

Betydningen av Jesu lidelse, død og oppstandelse er skjult også for oss som lever i dag. Slik er det, selv om det står klart og tydelig i Skriften, både om hvem Jesus er, og hva han har gjort oss. Skal du og jeg få den rette innsikt i Guds ord trenger vi derfor at Den Hellige Ånd  åpenbarer evangeliets hemmelighet for oss. Dette er nødvendig, også for at et menneske kan komme til tro på Jesus Kristus som sin personlige frelser.

Innsikt i frelsens mysterium er også helt avgjørende for at et menneske kan tale profetisk, i ordets rette forstand (Apgj. 2, 18). Når Bibelens budskap om Jesus blir åpenbart for et menneske skapes trangen til å vitne om Jesus og hans frelse, fordi budskapet om Jesu forsoning da legges ned i det troende menneskes hjerte (Kor. 5. 19). 

På denne bakgrunn kan vi si at den profetiske forkynnelsen er en utleggelse av Skriftens ord som gir innsikt i frelsens mysterier. Videre lærer Bibelen at denne nådegaven er en forkynnelse som bygger opp den kristne forsamling. Den inbefatter derfor også formaning og trøst til de troende "Den som taler profetisk taler for mennesker, til oppbyggelse, formaning og trøst", skriver apostelen Paulus (1. Kor 14. 3).

Et annet særtrekk ved den profetisk nådegave er at den taler til ikke kristne mennesker på en slik måte at de får et møte med Gud selv. Den profetiske tale fører derfor til syndserkjennelse og til at mennesket forstår sin sanne stilling i forhold til Gud. Om dette skriver Paulus følgende:

"Om nå hele menigheten kommer sammen på samme sted, og alle taler med tunger, og det så kommer inn noen ukjyndige eller vantro, vil de da ikke si at dere er gått fra forstanden? Men dersom alle taler profetisk, og det så kommer inn en vantro eller ukyndig, da blir han avslørt av alle og dømt av alle, og det som er skjult i hans hjerte, åpenbares. Så vil han falle på sitt ansikt og tilbe Gud og bekjenne Gud er sannelig i blant dere" . Kor. 14. 24 ‑ 25.

Det som står skrevet her, betyr ikke at den profetiske forkynnelse er en form for visdomsord, der enkeltpersoner får åpenbart andre menneskers privatliv.  Poenget er derimot at den profetiske forkynnelse også er en forkynnelse av Guds bud. Budene, eller loven, forkynnes slik at mennesker blir rammet av det. De blir konfrontert med seg selv og sin synd, og overbevises om at de står i gjeld til Gud.

Fordi den profetiske forkynnelse gir mennesket et møte med den Hellige Gud, fører den til frelse. Nettopp fordi den rammer menneskers samvittighet skaper den nemlig også behov for frelsens budskap hos de som hører. Den som rammes i sin samvittighet når budskapet lyder, må nemlig si at han eller hun ikke er i stand til å oppfylle Guds bud. Han eller hun, må derimot innrømme sin synd og sin skyld overfor Gud. At dette skjer, er det samme som at et menneske blir omvendt.

Når mennesker som innser sin skyld overfor Gud, også får høre at de blir frelst ved å ta sin tilflukt til Jesus og hans frelsesverk, så kommer troen hos disse menneskene. Troen skapes av selve budskapet. De ser inn i mysteriet, og så går det opp for dem, de forstår at det ikke er meningen at jeg skal blir frelst ved egne gjerninger. Frelsen er noe jeg får ta imot, fordi Jesus har betalt og gjort opp for alle mine synder.

Flere har ment at den kristne forkynnelse må imøtekomme ikke kristne menneskers intellektuelle eller religiøse behov. Faren med en slik tankegang er at selve mysteriet i evangeliet, det vil si budskapet om Jesu kors, ikke får den sentrale plass i forkynnelsen som det skal ha. Det fører gjen til at forkynnelsen blir kraftløs og til at den ikke utretter det Gud vil.

En avgjørende grunn til at vekkelse uteblir i vår tid skyldes nettopp dette forhold. Paulus legger oss på hjertet at forkynnelsen kun har overbevisningskraft dersom den er konsentrert om korsets budskap. Slik er det, fordi kraften i forkynnelsen er knyttet til innholdet i det som forkynnes, ikke til argumentasjonsteknikk eller til fremstillingsmåter.

Derfor skriver Paulus at ordet om korset er en Guds kraft til frelse (1. Kor 1. 18 ff, 2. 1 ff). Den profetiske forkynnelse er nettopp konsentrert om Jesu kors. Derfor har den også Guds kraft i seg. Ikke sjelden blir den likevel avvist og mislikt, også av mennesker som bekjenner seg som kristne. Dette er nok grunnen til at Paulus advarer mot å forakte profetisk tale 1. Tess 5. 20.

TUNGETALE OG PINSEDAG.

Tungetalens nådegave blir ofte tillagt større betydning enn den i følge Bibelen skal ha. Noen ser på denne gaven som et spesielt kjennetegn på at et menneske er døpt med Den Hellige Ånd, eller mer fylt av Ånden.enn andre kristne.

Denne oppfatningen bunner som regel i en feilaktig forståelse av Bibelens lære om pinseunderet. Man viser til at apostlene ble fylt av Ånden på en spesiell måte den første pinsen etter Jesu oppstandelse, og at de deretter talte i forskjellige tungemål. Apostlenes gjerninger 2. 1ff. På dette grunnlag hevder man at kristne mennesker kan få en tilsvarende åndsopplevelse, og at denne bekreftes ved tungetale. Men dette er nok en misforståelse.

Den tale med forskjellige tungemål som fant sted på pinsedag, var noe annet enn den tungetale som står omtalt i 1. Korinterbrev kapittel 12 og 14. Den var et tegn på at en ny epoke i historien skulle begynne, nemlig det vi kaller hedningemisjonens tid. Den tungetale som fant sted på pinsedag, var derfor et såkalt språkunder. Et tegn på at nå skulle evangeliets budskap forkynnes, ikke bare for Israel, men  for alle folkeslag, på deres eget språk. Slik ble pinsen den dag da misjonens tid begynte.

Den tungetalen som fant sted på pinsedag etter Jesu oppstandelse, må derfor ikke forveksles med  nådegaven til å tale i tunger som omtales i 1. Korinterbrev 12. 14. Sistnevnte form for tungetale er en nådegave som først og fremt er gitt til den enkelte troendes egen oppbyggelse. Bare unntaksvis skal den brukes i den kristne forsamling. 

TUNGETALENS NÅDEGAVE

Det ordet som er oversatt med tungetale i vår Bibel, er det samme som vi finner i ordet gloser. Ordet betyr tunge, glose eller ord. Fordi det er vanskelig å oversette dette greske ordet, er det også vanskelig å vite om det man i vår tid kaller tungetale virkelig er det samme som fant sted i Korint. Det er slett ikke sikkert. Vi kan likevel si at tungetalen ytret seg i ord, som ikke umiddelbart lot seg forstå.

Enda mer viktig er det å merke seg at Bibelen ikke beskriver tungetale som et budskap fra Gud til mennesker. Det har jeg ikke funnet noe sted i Bibelen. Derimot ser jeg at den beskrives som bønn, takk og lovprisning, altså som noe som går fra mennesket til Gud 1. Korinterbrev 14. 14ff.

Dette er viktig. Den statusen som mange vil gi tungetalen i vår tid forutsetter at den alltid inneholder et såkalt budskap fra Gud.

Paulus skriver at tungetale kan brukes i menigheten dersom den tolkes. 1. Korinterbrev 14. 28. Han gir samtidig ikke noe påbud om at den skal brukes i den kristne forsamling. Først og fremst er tungetalen til bruk i det personlige bønnelivet.

Her er det verdt å merke seg at det greske ordet for å tolke (hermeneuo) ikke nødvendigvis betyr å oversette et budskap. Det kan også innebære at noen forklarer den mening som ligger i ord som kommer til uttrykk uten å bli forstått.

Tungetalen har liten betydning for oppbyggelsen av den kristne menighet. I den kristne forsamling vil Paulus derfor heller tale fem ord med sin forstand enn titusen ord i tunger 1. Kor. 14. 19. Med dette viser han oss at  forkynnelsen og forståelige vitnespyrd skal prioriteres i den kristne forsamlingen. Ikke tungetalen.

Mitt svar deler jeg i tre:

1. Å lytte innover
Når det gjelder det første spørsmålet, legger du i grunnen svaret i munnen min. Innen karismatiske sammenhenger er man opptatt av å lære metoder for å kunne høre Guds stemme som det heter. Et felles trekk ved flere av disse metodene er at en skal lytte innover, som du skriver.

Noen hevder at det er sjelden Gud taler direkte gjennom hørbare ord, at budskapet først og fremst kommer i bevisstheten på en anne måte, som inskytelser eller som en tanke om noe en skal gjøre, eller si. Det å lytte til Guds stemme blir da farlig likt det å lytte til inskytelser eller forestillinger i sin egen bevissthet. Konsekvensen blir at en guddommeliggjør slike inskytelser. Det skjer desverre.

Får du en innskytelse om å si banan skal du si det, har flere fått høre, (det er sagt på ramme alvor). Det kan jo hende det er noen som kan få hjelp av det .....
Jeg har ellers fått (åpne) spørsmål av følgende type flere ganger: Dersom en person får en inskytelse om at han skal slå hjul nedetter midtgangen i kirken, er det da fra Gud? Når jeg svarer benektende på dette, svares det som regel at det satt en person i salen som hadde sagt til Gud, at dersom noen slår hjul nedetter midtgangen skal jeg tro på deg... Da svarer jeg som regel at det er et paradoks at en person som Gir Gud slike ultimatum ikke tror at han eksisterer. Videre advarer Bibelen mot det å kreve tegn og under som betingelse for tro.


2. Hvordan kan noen være viss på at det virkelig er Gud de hører?
Dette med visshet er et stort emne, som jeg kanskje kommer tilbake til i et senere innlegg. Noe kan jeg si også her. Vi taler om forskjellige former for visshet. Dersom du har kommet frem til en matematisk konklusjon kan du si at du er helt sikker på det du har funnet ut. Dette kan vi kalle logisk visshet. Den kan bare rokkes ved at du oppdager at du har regnet feil. Denne form for visshet er annerledes enn det vi kaller erfaringsvisshet. Den hviler i grunnen bare på tenkningen.

Hva så med det vi kan kalle erfaringsvisshet?
Dersom du tar en tur i skogen og ser en bjørn har du fått en erfaring som gjør deg sikker på at det virkelig er bjørn i det aktuelle området. Du vil likevel kanskje oppleve at noen vil si at det ikke var en bjørn du så, dersom du hevder dette når du kommer hjem. Kanskje var det bare en stor hund? Selv om du argumenterer, nytter det ikke å overbeivse de andre.

Dette viser en viktig sak. Visshet har med tillit og autoritet å gjøre. Særlig gjelder det erfaringsvisshet. Videre viser historien at man ikke kan overføre den vissheten man får ved erfaring til andre via argumentasjon. Erfaringsvisshet kan man bare få, dersom man får ved en tilsvarende erfaring. Gå i skogen selv, så ser du bjørnen.

Noen sier at de har erfart Gud ved å bruke visse metoder. Dersom disse personenen har stor tillit og autoritet i kraft av sin stilling, vil mange tro dem. De tror, ikke fordi de selv nødvendigvis har erfart eller kommer til åerfare, men fordi de har tillt til de aktuelle personene.

Så lokkes de ut i de samme metodene selv. Noen får kanksje også oppleve noe som de mener er fra Gud. Andre opplever ingenting.

Det skal mye til for de som ikke opplever noe å stille spørsmål ved autoriteten til alle de andre som sier de har opplevd noe. Det samme gjelder de som mener de har opplevd noe. Men spørsmål kan nok melde seg: Hvordan vet jeg at det jeg opplevde ikke var mer enn suggesjon, en psykisk utladning, resultat av manipulering el?

Slike spørsmål blir særlig påtrengende når en oppdager at det faktisk ligner en del på suggesjon. Andre opplever et stort misforhold mellom mangel på opplevelser, og det de andre sier at man skal komme til å oppleve, bare man gjør tingene på den rette måten.

Hva skal en si?

Jeg tror altså ikke at Gud lar seg finne ved at vi lærer oss slike metoder som tilbys i profetkurs ol. Jeg utelukker ikke at Gud kan meddele seg til meg på underlig vis dersom det er noe han vil si meg. Det skjer i tilfelle uten at jeg har gjort noe for det, og jeg renger med at jeg da får noe som jeg forstår gjelder mitt liv. 

Hva med Bibelen?

Bibelen taler om noe som skjedde for lenge siden. Først og fremst om Jesus, det han sa og gjorde. Hvordan vet jeg at det er sant? I forhold til Bibelen stiller vi opp med den visshetsmodus som i følge vitenskapsteorien er den svakeste. Jeg har bare de troverdige vitner å forholde meg til. Jeg tror de taler sant om Jesus, samtidig ser jeg at problemet med visshet ikke blir enklere når Bibelen i tillegg påberoper seg å si sannheten om hva Gud tenker og vil. Hvordan kan noen vite at det virkeig er sant, og hva vil det si å ha visshet om det?

Jeg tror det er sant, fordi jeg ser at Bibelen taler sannferdig om meg. Den pynter ikke på tingene, men sier jeg er en som har syndet mot Gud i tanker ord og gjerninger. Det kjenner jeg meg igjen i. Dypest sett søker ikke jeg ham, men han søker meg. Så gir han meg det jeg mest av alt trenger, nemlig tilgivelse for alle mine synder. Jeg tror det, men troen er ikke alltid viss.

Troen kan være som et håp, og den kan springe ut av et hjerte som er fullt av tvil og spørsmål. Men hva ellers skal jeg tro på enn Jesus? Er han til, så er alt godt. Er han ikk til, så er der ikke noe håp. Er jeg i tvil, så tror jeg at Jesus kan frelse meg likevel, tross tvilen... Og da er troen mer et håp enn visshet.

Vissheten kommer foresten i møte med Bibelens ord. Den kan ikke formidles vesd argumentasjon, men den som bruker ordet og tar det til seg, vil med tiden også få merke at vissheten kommer. Samtidig blir det nok også tider med tvil og tilbakeslag.



3. Så var det dette med kristen dybdemeditasjon.
Det er vanskelig å svare kort på det. Innen retreatbevegelsen benytter man seg særlig av meditasjonsteknikker hentet fra den katolske og den gresk ortodokse kirke, henholdsvis ignatiansk og apofatisk meditasjon.

Begge meditasjonsteknikker bygger på en felles forutsetning, nemlig at Gud er å finne i menneskets eget subjekt. Dette begrunnes på forskjellige måter, for eksempel ved å vise til en bestemt forståelse av gjenfødelsen, eller ved å vise til at mennesket er skapt i Guds bilde (Peter Halldorf representerer sistnevnte oppfatning).

Selv om de forskjellige begrunnelser for at Gud er å finne i menneskets hjerte er noe forskjellige, er resultatet likevel det samme. Man prakiserer det man ofte kaller introversjonsmystikk, det vil si, meditasjon der poenget er å finne Gud i sitt eget hjerte, i sin fantasi eller imaginasjonsevne.

I den ignatianske meditasjon bruker man riktignok fortellinger fra Bibelen som utgangspunkt for meditasjonen. Poenget er imidlertid å leve seg inn i den aktuelle bibelfortellingen. Man skal bruke fantasien, visualisere, lukke øynene og gå inn i fortellingen. Ved imaginasjon skal man kjenne "duftene", "atmosfæren" osv, og så bli en aktør i den historie fra Bibelen som man tar utgangspunkt i.

Det optimale mål er altså å visualisere frem en opplevelse der en liksom selv har tatt tidmaskinen tilbake til en situasjon som er fortalt i Bibelen. Jesuittpastoren Joe Tetlow skriver følgende om dette på en hjemmeside som jeg nå har vanskelig for å finne igje;

"a first moment of this kind of prayer is in fantasizing" (...) "meditation is similar to seeing this like a film or a play going on in front of me. That is a very good way to pray".
("The use of Imagination in Ignatian prayer?" www.jesuit.org/pilgrim/Pages/prayimag.html, 1-):

Jeg vil ellers være forsiktig med å snakke i for generelle vendiger om hva man er åpen for innen retreatbevegelsen. Noen vil gå lenger enn andre hva angår åpenhet overfor forskjellige religiøs meditasjonsteknikker. Jeg kjenner til at man enkelte steder benytter metoder fra Zhen-budhismen, det gjelder særlig pusteteknikker. Man benytter også metoder som er hentet fra kvekerne.

MEN

Jesu navn som mantra? Går det an?

At man i enkelte sammenhenger benytter Jesunavnet som et mantra i kristen dybdemeditasjon mener jeg blir helt galt. Dette vil jeg begrunne med å vise til den rolle mantraet tillegges for eksempel innen transcendental meditasjon.

Poenget med transcendental meditasjon er, som det fremgår av selve begrept, å transcendere. Det vil si, gå utover noe, eller sprenge grensen for noe. Man skal gå inn i den transcendente virkelighet. Bort fra dan konkrete sansbare verden, over i den uendelige virkelighet, som ikke kan fanges inn i ord, og derfor heller ikke kan oppleves ved hjelp av ord og begreper.

Enkelt sagt skjer dette, ved at man renser bevisstheten fra de inntrykk som er skapt i møte med den verden som vi sanser. Bevistheten skal tømmes for ideer, begreper og forestillinger, for alle begreper ideer og forestillinger er skapt av den verden som vi sanser.

Dette betyr at man skal begi seg inn i en sjelereise der man forlatet all virkelighet som lar seg fange inn i ord, og meddele i ord. På denne reise hjelper mantraet. Det benyttes, fordi det ikke har noen bestemt mening.

Mantraet er derfor definert som et redskap, et ord som har en ikke kommuniserbar mening. Poenget med det er at den som mediterer skal bevege seg over grensen, få en ekstatisk opplevelse av den guddommelige virkelighet, som altså ikke kan fanges inn i ord.

Sett på denne bakgrunn forstår du vel at jeg stiller meg helt avvisende til de som hevder at man kan bruke Jesu navn som et mantra.

Den grunnleggende forskjell mellom kristendommen og panteistisk mystikk er at krisendommen sier at Gud nettopp møter oss gjennom ord, som vi kan lese eller høre. Gud lar seg objektivere, selv om han er uendelig, han stiller seg fremfor meg som et annet subjekt, som taler til meg, ikke gjennom min egen fantasi, eller ved inskytelser, men gjennom Bibelens budskap.

Gud er uendelig, han går langt utover grensen for det vi kan fatte eller sette ord på. Likevel, han har altså gjort seg til kjenne for oss gjennom ord vi kan lese og høre. Han er blitt menneske i Jesus Kristus, og han har gitt oss sitt ord i Bibelen. Her sier han det vi trenger å vite om ham.

Bibelen forteller at Gud sendte sin sønn for at han skulle betale for mine synder. Den forteller videre at Jesus har fullført dette oppdraget. Dette budskapet, samt det Bibelen ellers forteller og sier, skal jeg rette mine oppmerksomhet mot. Jeg trenger ikke spesielle åndelige antenner, eller teknikker for å klare det. Det holder lenge med alminnelige øyne og ører.

Så vil jeg advare mot alle mulige meditasjonesteknikker som vil lokke oss til å søke Gud utenom ordet, bak ordet i sin egen bevissthet etc.

mvh

Arne Helge

Under Pinsebevegelsens Predikantkonferanse i Filadelfia Oslo 2007 ble så følgende profeti gitt til pastoren for Oslokirken:

"Jeg Herren har kalt deg til denne by for å bygge opp en stor internasjonal menighet. Det vil komme folk fra mangfoldige nasjoner, og denne menighet vil få stor innflytelse ikke bare i denne byen, men over hele Europa. Det vil bli en mønstermenighet som vil føre til mange lignende menigheter i mange land. ( ...) ".

Hebreerbrevet 6. 18 - 20.

Jeg synes dette bibelordet gir en veldig god forklaring på hva troen er. Troen er som et tau med et anker i. Du vet godt at når sjøfolk skal sikre en båt, så kastes ankeret ut. Det bør helst finne feste i noe på havbunnen som er fast og urokkelig. Skjer ikke det, kan ikke ankeret hjelpe. Med andre ord; en tro som ikke er festet i noe som holder i liv og i død, er ikke til hjelp for noen. Troens anker må festes i Jesus Kristus. Finner den ikke feste i ham, har den ingen verdi eller nytte.

Grunnen til at Jesus er det sikre ankerfestet for et hvilket som helst menneske er at han har gjort alt det Gud krever skal gjøres for at du og jeg skal bli frelst. Han har oppfylt Guds lov i stedt for oss, ved å leve et fullkomment godt liv. Han har også tatt imot Guds straff og dom over våre synder. Fordi Jesus har gjort alt dette, krever ikke Gud noe mer av deg eller meg, annet enn at vi tror på det Jesus har gjort for å frelse oss. Å tro dette er det samme som å regne med det, og ta sin tilflukt til det, og ved denne tro på Jesus alene, er du et frelst menneske.

            Bildet av båten med ankeret sier ellers en del om hva det innebærer å være en kristen, og hva det innebærer ikke å være det. Mennesker som ikke lever i troen på Jesus Kristus får et liv som ligner på en båt som ikke har ankerfeste. Mens livet er stille og rolig, ligger også de i ro. Dersom det kommer strømninger i livet, driver de med, uten å tenke over det. Når det blir storm og vanskeligheter, kommer de i fortvilelse, fordi de ikke har noe som gir sikkert feste. I livets siste strid, når døden kommer, går det evig galt.

Slik er det ikke med den som har Jesus som ankerfeste. En kristens liv blir annerledes, ikke fordi en unngår strømninger, stormer eller vanskeligheter, men fordi en har et sikkert feste når stormene og vanskelighetene kommer. Også en kristen vil kjenne det slite og dra, når det blir storm og vanskeligheter i livet. Han eller hun har likevel et sikkert feste. Om det blir storm og kast i bølgene som river i båten, driver en likevel ikke bort fra stedet der ankeret er festet. Og - utgangen på den siste striden blir evig frelse og liv. Hvorfor er det slik? Det skyldes ikke det de kristne er i seg selv, men troen alene. Troen som er festet i Jesus Kristus.

Samtidig som Bibelen lærer oss at troen alltid forholder seg til Jesus Kristus,  sier den ogs at troen er alene. Det er viktig å ha klart for seg hva dette betyr. Troen er alene i en ganske bestemt betydning, nemlig som den eneste subjektive forutsetning for at et menneske kan kalle seg et Guds barn. Når Bibelen forklarer dette for oss setter den tro og gjerninger opp mot hverandre og sier at mennesket blir frelst ved tro, ikke ved gjerninger. Det var på dette punkt reformatorene ble så dyktig uenige med den katolske kirkes lære. Her læres det nemlig ennå at mennesket blir frelst ved tro og gjerninger som er formet av troen. Bibelen taler imidlertid klart om denne saken. Rom. 4. 4 - 5;

Den sannhet som her påpekes har uendelig stor betydning for oss som kristne. Ikke minst for frelsesvissheten. Det finnes jo en og annen, også i vår tid, som kanskje føler seg usikker på om han eller hun virkelig er frelst. Slike tanker kan komme, både til dem som har levd et helt liv med Jesus, og de som er helt unge. De fanger oss, og får oss til å tenke at jeg må finne noe i meg selv som virkelig beviser at jeg er en kristen. Hva søker vi etter da?

Noen kan vise til sine gode gjerninger og tenke at de er bevis for at jeg virkelig er en kristen. Noen har klare strategier for hvordan man skal utvikle seg og vokse som kristne, og ikke alt som sies om dette er bibelsk. Når de synes de ikke får det til, blir de ulykkelige, og tenker at jeg kan ikke være en virkelig kristen. Andre er opptatt av store opplevelser. Det gjelder å tenke rett om opplevelsene.

At Gud gir oss opplevelser og erfaringer i kristenlivet er jo bare godt, og noe vi skal takke for. Men vi må ikke gjøre opplevelsene til det vi viser til, når vi skal si om vi er kristne eller ikke. Det er bare et ankerfeste som holder når det gjelder spørsmålet om hva som gjør at jeg kan kalle meg en kristen. Ikke opplevelsene, men Jesus alene, og den tro som hviler i ham alene. Så må vi også ha det klart for oss at Gud ikke bare gir oss gode opplevelser, men også smertelige. De tunge og vanskelige opplevelser i livet kan lett få oss til å tro at Gud er imot oss. Men Bibelen sier noe annet. Gud bruker trengsel og smerte for å styrke vår tro, og for å gjøre oss mer lik Jesus. Så dersom du for tiden har det vanskelig, ikke kutt ankerkjettingen som fester det til Jesus, men hold fast ved ham. Det er hans nåde alene som frelser deg.

I møte med alt det vi her har nevnt må vi pusse støvet av den gamle bibelske lære om hva det innebærer å være frelst ved troen alene. Det betyr faktisk at de gjerninger jeg gjør som kristen ikke bidrar til å frelse meg. Også her vil jeg vise til et ord i Bibelen som gir klarhet, nemlig det vi finner i Romerbrevet 5. 9.

Dette er ett av de ordene som setter tingene på plass for oss. Jeg kunne pekt på mange flere, for eks. Hebr. 7. 25, og 1. Jo. 2. 1. Disse bibelordene viser oss at så lenge vi lever i troen på Jesus Kristus, så er det ikke de gjerninger vi gjør som kristne, som frelser oss. Bibelen sier at vi skal bli frels ved Jesus, etter at vi er blitt rettferdiggjort, altså ? etter at vi har kommet til tro på ham.

Nå når dette er sagt har vi lagt grunnlag for å si noe om sann kristen glede. For vi skulle jo si noe om gleden også. Hva er det vi gleder oss over som kristne? Det kan selvsagt være mye, og vi har også i vår tid virkelig mye å glede oss over. Vi kan vel også komme til å tale galt om det å være glad, slik at en nærmest fornekter helt menneskelige reaksjoner som sorg eller tungsinn. La det være sagt med en gang: Kristne mennesker er ikke i stand til å glede seg bestandig. De kan som alle andre mennesker rammes av sorg, eller de kan hjemsøkes av tunge tanker. Likevel, evangeliets budskap skaper en glede som kan være der også når vi synes at livet er tungt. Hva er det for en glede?

            Jo, det er den glede som kommer når det virkelig går opp for meg at det ikke er mine gjerninger som avgjør om jeg er frelst, men bare det som Jesus har gjort. Når vi ser inn i dette blir vi glade. Vi får del i den største glede et menneske kan ha. Samtidig finnes det en glede som er nesten like stor. Det er den glede vi fylles av når vi får være vitne til at noen andre får del i den samme glede.

Gud har unt meg det noen ganger. Av og til når jeg har forsøkt å forklare at Jesus har gjort alt det Gud krever for at vi kan kalle oss Guds barn, har jeg opplevd at noen virkelig har tatt det til seg. En og annen gang har noen også kommet til meg og sagt at de ble så glade da de virkelig forstod det Bibelen lærer om disse tingene. Tenk, Jesus har levd det livet jeg ikke makter å leve, hans renhet og rettferdighet lar Gud gjelde som om den var min. Det betyr jo at jeg er fri fra elle anklager, fra en dårlig samvittighet, og fra Guds dom. Jeg ble så lettet, sa en til meg. Er det virkelig slik det henger sammen? Jeg er frelst, men ikke på grunn av mine gjerninger.

Wolfgang Simson bok "Hjem som forandrer verden", har blitt bestselger. Flere som leser boken lar seg inspirere til å danne kristne grupper i hjemmene. Dette trenger selvsagt ikke være galt. Forsamlinger i kristne hjem har man hatt i Norge siden før Hauges tid. Det er imidlertid god grunn til å advare mot mange av Simsons synspunkter. Dette skal begrunnes kort i det følgende.

Simson hevder at Gud har utpekt ham til å være redskap for en såkalt "tredje reformasjon" av kristenheten. I 1998 publiserte han femten reformatoriske teser der han viser hva dette innebærer. Den tredje reformasjon går i korthet ut på at man gjenoppretter ordninger for kristen virksomhet som, i følge Simson, har vært tapt siden oldkirken. Med dette fullføres en prosess som Simson mener startet med den lutherske reformasjon (den første reformasjon), og ble videreført ved gjenoppdagelsen av Åndens gjerning i moderne tid (den andre reformasjon). Urkirken hadde ikke betalte ledere eller møter i forsamlingshus, hevder Simson. All kristen virksomhet foregikk i hjemmene. Skal den tredje reformasjon gjennomføres, må man derfor kvitte seg med betalte menighetsledere, kirker og bedehus. 

Med slike synspunkter stimulerer Simson til meget negative holdninger overfor alt bestående kristent arbeid. Skal den tredje reformasjons prinsipper følges, må alt annet enn det Simson selv står for rives ned. Å ha møter i bedehus eller kirker er ganske enkelt imot den tredje reformasjons prinsipp.

Sentralt i Simsons tenkning står også hans lære om det "femfoldige embete". Her viser han til Ef. 4. 11 der det står at Gud har innsatt profeter, apostler, evangelister, hyrder og lærere i menigheten. Den kirkelige utvikling fra oldkirkens tid har ført til at disse nådegavene ikke fungerer slik de skal, mener han. I tillegg har de to viktigste gått tapt, nemlig apostel og profetnådegaven. Skal kristenheten føres tilbake til sin opprinnelige form, må derfor den profetiske og apostoliske funksjon gjenopprettes. Profeter og apostler som mottar åpenbaringer og visjoner fra Gud, må få et koordinerende ansvar i forhold til husmenighetene. I kraft av sine syner og visjoner skal de lede disse. Dermed åpnes det (enda en gang) opp for et system der personer som påberoper seg å stå i direkte forbindelse med Gud får en usunn og ubibelsk autoritet over andre mennesker.

At Simsons teologi også på andre punkter er usunn, spekulativ og ubibelsk, kommer sterkest til uttrykk i hans lære om den såkalte "fjerde industrielle revolusjon". Simson bygger denne på den såkalte "sjøstjernevisjonen". "Den tredje reformasjon" skal føre til grunnleggende endringer av religiøs, samfunnsmessig og politisk karakter, i de nasjoner som Gud har utvalgt, hevder han. Mens mennesker i dataalderen har kontakt med hverandre gjennom det elektroniske nettverk, skal de, når den "fjerde revolusjon" er gjennomført, ha direkte kontakt med den åndelige virkelighet. "nspirasjonens" tidsalder skal inntre, og menneskene skal være "online"med Gud.

I de utvalgte nasjoner skal det i tillegg etableres et nytt økonomisk og industrielt system, basert på det Simson kaller "messianske finansielle prinsipper". "Evangeliet om Jesu herredømme" skal da virkeliggjøres. Gjennomføringen av den "fjerde industrielle revolusjon" vil ellers føre til en todeling av verden, hevder Simson. Den del av verdens nasjoner som ikke er "online" med Gud, skal være "online" med Satan, og kommer derfor til å representere de sataniske makter i endetiden. Jeg siterer fra brosjyren "Mammon fax", http://www.simsonwolfgang.de/3EInspiration.pdf:

The basis innovation is the discovery of the reality of inspiration. Whoever grasp the nature and the anatomy of the inspiration, and the connection between, inspiration, innovation and industrialization, will have a huge head-start into the future. The future world will be divided into the Inspiered and the Uninspiered, those ofering inspiraion and those buying or ignoring it. No human beeing is able to know all the relevant fackt anymore ? he depends on the right inspiration, wether he likes it or not. Management by gut-feeling or spontaneity won?t be enough. The Bible describs the end of Ages as an era where there ar two groups greatly contrasting each other: an antichristian babylonian world system, a "container of all unclean spirits", on one hand, and apostles, profets and saints on the other. Both groups are inspired ? from vastly different sourches. One by Satan, the other one by God. If these describes the climax of human history, we bether get ready for the future. And make sure we are truly online - with God

I Johannes evangeliet 12, leser vi om noen grekere som gjerne ville se Jesus. De kom til disiplene for å få hjelp til å møte ham. Like før hadde Jesus ridd inn i Jerusalem på eselfolen, møtt med jubel og forventning av folket. Det var mange som ønsket å se ham.

Hvilke tanker hadde de om ham, og hva ventet de seg ? Det vet vi lite om. Men vi forstår at få ventet å få se det som skjedde i Jerusalem den påsken. For denne påsken fikk alle i hele Jerusalem se kongen, Herrenes Herre og Guds sønn. Det var den siste påsken i Jesu liv her på jorden. Han var kommet for å lide og dø.

Tenk deg menneskemassen som var stimlet sammen i Jerusalems gater for å se kongenes konge gå forbi. Hva var det de fikk se?

Et underlig opptog. Først kom soldatene. Kongen var overgitt i deres makt. Han var deres fange. Så kom en mann som bar et kors. Simon fra Kyrene. Korset tilhørte kongen, men han var så trett av mishandling og nattevåk at han ikke var i stand til å bære det. Simon ble tvunget av soldatene til å bære korset i stedet for Jesus.

Etter Simon fra Kyrene kom kongen selv. Mesteren, frelseren, verdens hersker og Herre - Guds egen sønn. Ryggen bar blodige merker av romernes pisk. Ansiktet var hovnet opp av slag. Han var så utmattet og svak at han knapt kunne gå.

Var det noen i menneskemengden som falt på kne i tilbedelse da de så ham?

Ingen.

Var det noen som lovpriste ham?

Ikke en eneste.

Menneskemengden spottet ham, og det står at noen kvinner gråt over hans ulykkelige skjebne. Disiplene hadde forlatt ham. Han var alene.  Ingen, ikke engang hans nærmeste forstod hvorfor alt dette skjedde.

Tenk deg at du selv i årevis hadde lengtet etter å se Jesus og at du fikk være med menneskemengden i Jerusalems gater. Da ville du sett at soldatene førte Jesus ut til et sted som heter Golgata. Der la de ham ned. Han gjorde ingen motstand. Hendene hans ble strakt ut over korstreet og spikret fast med tykke jernnagler. Han var lik et viljeløst lam som ble ført til slaktebenken. Så ble korset med Jesus reist og han hang der som et slakt mellom himmel og jord.

Du som hadde gledet deg til å se Guds sønn fikk se dette. En korsfestet og mishandlet mann. Da ville kanskje spørsmålene velte frem i ditt indre. Hvorfor gjør du ikke noe Jesus? Jeg har lest om deg og hørt om deg. Du var jo enda i stand til å reise folk opp fra de døde. Du er jo den allmektige. Hvorfor finner du deg i dette? Du er jo Messias. Du er jo kongen.     

Så ville du kanskje ropetil ham. Stig ned av korset !

Er dette ropet en bønn?

Nei.

Er det uttrykk for skuffelse?

Kanskje.

Først og fremst er det uttrykk for menneskers naturlige reaksjon på korset. Det er uttrykk for åndelig blindhet og uforstand. Ja dypest sett for fiendskap mot Gud. Dersom du hadde vært der da dette skjedde hadde du hørt at mange ropte sammen med deg. Ja Bibelen forteller at nesten hele menneskemengden ropte:

Stig ned av korset!

Du som frelste andre, hvorfor frelser du ikke deg selv?

De spottet ham forteller Bibelen.

Ditt rop og din avsky for korset ville ha blandet seg sammen med deres. Fortvilelse, skuffelse og fiendskap mot denne Messias som ikke brukte sin makt. ( Matteus.27. 41 - 44. )

Likevel, dersom du virkelig vil se hvem Jesus er, da må du la Gud føre deg til Golgata og du må la ham vise deg hvorfor Jesus ble korsfestet.

På korset ble Jesus forlatt av Gud og ført inn i fortapelsens mørke. Han ble lukket inn i det mørke som du og jeg fortjener å bli ført inn i, fordi vi er syndere.  I dette mørke mottok Jesus Guds dom og straff for våre synder. Ja, Bibelen forteller at han gjorde opp alt det gale vi har gjort. I dødsøyeblikket ropte han derfor ut: ''Det er fullbrakt.''

Da ble hele frelsen gjort ferdig for deg.

Å se Jesus.

Når en kunstner skal få frem lyset må han bruke mørket som bakgrunn. Et hvitt kors på en sort bakgrunn lyser. Slik er det også med Golgatakorset og med Jesus. Dersom du ønsker å se Jesus, vil Gud føre deg til Golgata. Der vil Gud vise deg korset på bakgrunn av syndens mørke, og da vil korset og dets budskap lyse for deg. Uten syndens mørke bakgrunn er korsets gåte skjult for deg. Men i det øyeblikk du betrakter korset på bakgrunn av det som Bibelen sier om Guds dom over synden, begynner det å lyse for deg.

Hva sier Guds ord om synden og om korset?

Du vet det kanskje? Jesu død på korset var den døden du skulle lidd for dine synders skyld. Gud lot ham ta ansvaret for ditt liv. Derfor måtte han gå den tunge ydmykelsens vei. Derfor kom han til jorden uten herlighet. Derfor lot han seg korsfeste. Hans oppdrag var å sone og betale den straff som du og jeg har fortjent for våre synder.

Når du ser på Jesus i lys av det Bibelen taler om korset, begynner korset å lyse som det eneste håp i en ond og mørk verden. Korset gir et fullkomment håp om befrielse fra Guds dom over synden. Håp om evig salighet hos Gud.

Og husk en ting du som lever med Jesus. Når Jesus blir borte for deg og du lengter etter å se ham igjen, så vil Gud føre deg tilbake til korset. Han vil vise deg Jesu frelsesverk en gang til, for Gud vil at du skal eie det evige livet i ham alene.